søndag, september 24, 2017

Assyriske kristne vender tilbake til ødelagt landsby - starter først med gudstjenester

Karamles, en assyrisk by sørøst for Mosul, begynner å våkne til liv igjen etter at den ble befridd fra terrorveldet til IS. Byen hadde opprinnelig nærmere 800 hjem. Nesten halvparten av dem ble brent ned av IS. Resten av dem har enten blitt ødelagt av bomber, andre skadet eller vandalisert.

Så langt har 10 familier vendt tilbake, og det aller første de har gjort er å starte opp igjen med å feire gudstjenestene. Mangel på elektrisitet kompliserer gjenoppbyggeleseprosessen, og gjør det vanskelig for folk å vende tilbake til Mosulsletten.

Fader Thabet leder ennå en gang gudstjenester idet ødelagte hus er i ferd med å bygges opp igjen. Men det er utfordrende når det er pluss 40 grader og det ikke finne noen vifter eller air-condition. Det vil ta veldig lang tid før livet i denne byen vender tilbake til det normale. Noen av de som vender tilbake kommer fra flyktningeleire i Erbil.

Billedtekst: Også kirkene er ødelagte av herjingene til IS.

lørdag, september 23, 2017

Kobbersmedene i våre liv

Det finnes usunne forbindelser og mennesker som ikke vil deg vel. Blant dem finnes det også kristne. Mennesker som tar fra deg frimodigheten, freden, er krevende og som taler bak din rygg og setter ut rykter om deg.

Apostelen Paulus var utsatt for slike mennesker. Han navngir to av dem: kobbersmeden Aleksander og Hymeneos. Om kobbersmeden Aleksander heter det: "Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye vondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt ut imot læren vår." (2.Tim 4,14-15)

Noen valser over livet ditt. De hamrer og slår, som en kobbersmed. Med den største selvfølgelighet krever de av deg at du mener som dem. For de besitter sannheten, og slik de ser det og erfarer det, slik er det. Alt annet er feil. Det er de som hører fra Gud, og Herren er selvsagt på deres side. De kan tillate seg det meste, fordi de handler på Guds vegne. De mener at de gjør Gud en tjeneste.

"Ja, det kommer en tid," sier Jesus, "da de som slår dere ihjel skal tro at de utfører en tjeneste for Gud." (Joh 16,2)

Det kan derfor være sunt å ikke la slike mennesker få innpass i ens liv. Av og til - for sin egen helse og sjelelige og åndelige sunnhet - kan det være nødvendig å bryte med mennesker som ikke vil en vel. Som utnytter deg og ditt vennskap. Som er så vennlige når de er sammen med deg, men som snakker bak ryggen din så fort de får muligheten.

I Åp 12,10 står det om våre brødres anklager:

"For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt."

Både bevisst og ubevisst lar kristne seg bruke til å anklage sine søsken i Herren. Det skjer blant annet gjennom baktalelse.

Billedtekst: En kobbersmed. Illustrasjonsfoto.

fredag, september 22, 2017

Om å tegne seg med korsets tegn

"Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korstegnet og si: I navnet til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

- Reformatoren Martin Luther i Luthers lille katekisme. Gjengitt i Arne Brunvoll: Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke.

Forbilder og lærlinger

Vår tid trenger gode forbilder. Ord er det nok av.  Teorier likeså. Mennesker som lever hva de preker er det færre av. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som viser i praksis hva det vil si å leve som en kristen. Modne mennesker som har gjort seg erfaringer med at Gud er til å stole på.

Vi trenger mennesker hvis ansikter bærer preg av å ha vært ute en vinternatt. Furete ansikter. Kropper som har arr.

Apostelen Paulus skrev: "Ha meg til forbilde lik jeg har Kristus som forbilde." (1.Kor 11,1) eller som det står i en annen oversettelse: "Bli mine etterfølgere slik jeg etterfølger Kristus."

Det slår meg at dette kunne ikke en nordmann ha skrevet. Dertil er vi altfor beskjedne. Vi ville sagt: "Ikke se på meg! Se på Kristus!" Det høres mye mer fromt ut! Og mye riktigere!

Men Paulus forstod at han var et brev som ble lest av andre, jfr 2.Kor 3,2-3: " ... kjent og lest av alle mennesker."

Vi trenger mennesker som modellerer noe. Viser noe i praksis.

Det var Kristus i Paulus menneskene så. Og som var verd å etterlignes

Jeg undres på om ordet 'kristen' sier noe lenger. Begrepet er blitt svært utvannet. Det kan bety hva som helst.

Kanskje vi heller skulle bli disipler. Mennesker som går i lære - en lærling - hos en mester. Det var vel egentlig det Jesus kalte oss til å gjøre: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til DISIPLER!" (Matt 28,19)

Det er noe underlig dette: I vår tid skal vi kurses i alt mulig, men kristenlivet skal vi leve alene på egenhånd. Akkurat det finner jeg ingen steder i Det nye testamente. Der leser jeg om en kropp og der leser jeg om lærlinger som går i lære hos en mester.

Har du noen du etterfølger, noen du går i lære hos, noen du er ansvarlig overfor?

torsdag, september 21, 2017

Et åndelig forbilde

"Guds barns enhet og synderes frelse" - hvilket motto! Det kan jeg godt like! Det Norske Misjonsforbund - eller Misjonskirken - som det nå heter er et kirkesamfunn jeg har lært å sette stor pris på. Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor de menighetene jeg har fått besøke og de menneskene jeg har lært å kjenne som tilhører denne sammenhengen.

En av dem er Ingulf Diesen (bildet), som nå er hjemme hos Herren. Denne vennlige, rause, ydmyke, kunnskapsrike fikk bety så mye for meg i ulike sammenhenger. Han er et av mine åndelige forbilder.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hans liv. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!" (Hebr 13,7)

Jeg har tenkt på dette: Ingulf Diesen var stor nok til å være liten!

Han som var så anerkjent i vide kretser, med en doktorgrad, kirkehistoriker, bibeloversetter, tok seg tid til å besøke små husgrupper og foreninger, i de mest avsidesliggende bygdene, for å oppmuntre, for å trøste, for å gi dem det beste han hadde, for å forkynne Guds ord. Ingulf kunne tale til den lille gruppen som til den store forsamlingen, og være akkurat den samme. Hvilket forbilde!

Jeg hadde bare vært en kristen i to år da jeg leste hans bok "Bibelen Guds ord" med undertittelen: "En studiebok om bibeltro, bibelkritikk, bibelkrise, bibelkamp, bibeltroskap." Boken utkom i 1974 og fikk helt avgjørende betydning for mitt kristenliv og forkynnertjeneste. Det var Ingulf Diesen som fikk meg til å ta et standpunkt for bibeltroskap. For meg er Bibelen Guds ord, guddommelig inspirert, den eneste autoritet for liv og lære, evig gyldig og uforanderlig. Det standpunktet har jeg holdt fast ved siden 1974 og det kommer jeg til å holde fast ved helt til jeg dør. Takket være boka til Ingulf Diesen. Hvilket forbilde.

Ingulf Diesen var en klar evangelisk røst i sin tid, og han taler fremdeles gjennom sine mange bøker. Også her var han et forbilde. Han var raus i sitt møte med kristne fra alle sammenhenger, men hele tiden var han tydelig på at han var en evangelikal kristen. Også her er han et forbilde. Vi hadde trengt ham i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Ingulf Diesen var en svært kunnskapsrik mann, men han briljerte aldri med sin kunnskap. Han var vis. Han var så alminnelig, likevel med en slik tyngde. Fra eget levd liv. Her var ingen tilgjort åndelighet. Han kunne snakke med alle og bød raust på seg selv. Han var en god og trygg sjelesørger. Det fikk jeg selv erfare. Ingulf hadde alltid tid for en ung pastor.

Og sist, men ikke minst, Ingulf Diesen hadde en enorm kunnskap om frikirkenes historie. Vi hadde trengt ham i dag også på det området, men heldigvis finnes fortsatt hans bøker. Vi må ikke tape av syne vår åndelige arv og vi må bli litt mer stolte av de åndelige røttene vi har. Også på det området er Ingulf Diesen et forbilde. Vi trenger ikke løpe over bekken etter vann. Våre frikirkelige vekkelsesrøtter holder i bøtter og spann!


Billedtekst: Har du ikke lest denne boken? Lån den på biblioteket!


Granskeren, studenten og forskeren Ingulf Diesen.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 3

Apostelen Johannes hadde et helt spesielt forhold til Maria, Jesu mor. Jesus betror jo Johannes omsorgen for sin egen mor etter sin død:

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: 'Kvinne, dette er din sønn.' Deretter sa han til disippelen: 'Dette er din mor.' Fra da av tok disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,26-27)

Forfølgelsen av de kristne under Herodes Agrippa i år 44 e.Kr førte til at de kristne ble spredt rundt omkring i alle de romerske provinsene. Irenaeus forteller oss at apostelen Johannes flyttet til Efesos, som ligger i det moderne Tyrkia, hvor han gav instruksjoner til Polykarp, martyrbiskopen som igjen ble mentor for Irenaeus. I følge denne tradisjonen døde Johannes i Efesos.

Apostelen Johannes skulle bli en hyrde for en husmenighet i Efesos og fikk en spesiell relasjon en hel familie av slike menigheter. Vi kjenner dem som de syv menighetene i Asia fra de tre første kapitlene av Åpenbaringen.

Kirkehistorikeren Eusebius (død år 340) forteller gripende historier om ømheten og mildheten Johannes viste de han var en åndelig veileder for. Tradisjonen forteller oss at når Johannes var blitt en gammel mann ble han båret til gudstjenesten av sine disipler, og han skal da ha hilst dem flere ganger med ordene: Små barn, elsk hverandre!

Mange kristne antar at Johannes tok med seg Maria til Efesos. Her finnes det et eget hus (se bildet) som antas å være Marias hus. En legende, først nevnt av Epiphanius av Salamis fra det 4.århundre hevder at Johannes tok med seg Maria til Efesos.

Men dette er legender. Det er mer hold i at Johannes bosatte seg i Efesos og ble presbyter for menigheten her. Poenget med å nevne dette er at menighetene apostelen Johannes var tilsynsmann for i Asia var bedende husmenigheter. De var bønnehus og det er fra denne grenen at vi senere finner bønnehus spredt rundt omkring i Europa. I kommende artikler skal jeg nevne Makrinas hus i Annesti og Martin av Tours hvite hus, med mer.

(fortsettes)

onsdag, september 20, 2017

Kristne og lukkede forumer

Kristne som deltar i lukkede forumer på Facebook for å snakke om andre kristne (under påskudd av at de drøfter lærespørsmål), og hvor den som drøftes ikke har mulighet til å forsvare seg burde kanskje reflektere over Jesu ord i Luk 12,2:
"Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt dere har sagt i mørket, bli hørt i lyset, og det dere har hvisket i enerom, skal bli ropt ut fra takene."

Kjærlighetens vei

"Kjærlighet er verdens sterkeste kraft og likevel det mest ydmyke vi kan forestille oss." (Mahatma Gandhi).

Å leve et ikke-voldelig liv er ingen enkel oppgave; det handler ikke bare om pasifisme. Det krever en modig kjærlighet, hentet ut fra vårt vesens innerste. Som Mark Kurlansky forklarer:

"Pasifismen er passiv, ikke-vold er aktiv. Pasifisme er ufarlig og derfor lettere å godta enn ikke-vold, som er farlig. Når Jesus sa at et offer skulle vende det andre kinnet til, forkynte Han pasifisme. Men da Han sa at en fiende skulle overvinnes med kjærlighetens kraft, forkynte Han ikke-vold."

Thomas Merton sa: "Ikke-vold innebærer en tapperhet som er vesentlig forskjellig fra vold."

Våre dualistiske sinn ser ondskap som svart og hvitt, og at den eneste løsningen er å eliminere ondskap. Ikke-vold kommer derimot fra en bevissthet om at også jeg er fienden, og mitt svar er en del av hele den moralske ligningen. Jeg kan ikke ødelegge den andre uten å ødelegge meg selv. Jeg må omfavne min fiende like mye som jeg må glede meg over min egen skygge. Begge handlinger krever ekte og varig mot. Mahatma Gandhi laget et nytt begrep: satyagraha, fordi 'passiv motstand' ikke fanger opp sitt oppdrag.

Satyagraha kombinerer sanskittordet 'satt' - det som er, eller sannheten med 'graha' som betyr 'det som holder fast'. Det blir ofte oversatt med 'sannhetskraft' eller 'sjelekraft'.

For å skape en fredelig forandring må vi begynne med å huske hvem vi er i Gud. Gandhi trodde at kjernen i vårt vesen er forening med Gud. Fra denne bevisstheten må ikke-vold flyte naturlig og konsekvent.

Ikke-vold er ikke et plagg vi tar på og av oss som det måtte passe. Dette begynner i vårt hjerte og ikke-vold må være en uadskillelig del av hele vårt vesen. Hvis kjærlighet og ikke-vold ikke er loven til vårt vesen, faller alle mine argumenter i stykker. Troen på ikke-vold er basert på forutsetningen om at menneskets natur i sin essens er én og derfor reelt responderer på fremskrittene i kjærligheten. Hvis man ikke praktiserer ikke-vold i ens personlige forhold til andre og håper å bruke det i større saker, så har man fullstendig misforstått.

Uavhengig hvilket navn vi kaller det guddommelige, trodde Gandhi at det å oppleve Guds kjærlige tilstedeværelse er sentralt for ikke-vold. Dette var hans motivasjon når han fastet for fred, da han omfavnet de 'uberørte' og kalte dem Guds barn, da han talte mot atomvåpen.

Gandhi skrev: "Vi har tusen navn for å betegne Gud, og hvis jeg ikke følte Guds nærvær i meg - jeg ser så mye elendighet og skuffelse hver dag - ville jeg rave rundt som en galning."

Å øve seg i kjærlig nærvær må bli hele vår livsstil, for det fungerer sjelden som en sporadisk taktikk.

- Richard Rohr (bildet), fransiskaner og forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 2

I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi om at de første kristne kom sammen i Maria's hus for å be:

"I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten ... Da Peter var blitt klar over dette gikk han til Marias hus ... mange var samlet der for å be." (Apg 12,5 og v.12)

Hvem var denne Maria? Kirkehistorikeren Lukas gir oss svaret: "Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus." (Apg 12,12) 

Denne Markus er den samme som skrev evangeliet som bærer hans navn. I følge den koptiske tradisjonen var Markus fra Kyrene i Libya.  Herfra kom også hans søskenbarn, Barnabas. Denne tradisjonen vet også å fortelle at Markus kom til tro på Herren Jesus og ble hans følgesvenn gjennom Peters forkynnelse.

Skal vi tro den syrisk-ortodokse tradisjonen finnes huset til Maria den dag i dag i Jerusalem. I det armenske kvartalet i Gamlebyen. Se bildet. Dette styrkes av den inskripsjon fra det 6. århundre som ble oppdaget i 1940. Her feires fremdeles en gudstjeneste med røtter tilbake til urkirken. Alt skjer på syriakisk, en arameisk dialekt, samme språk som Jesus talte.

Marias hus skal også være det samme stedet som omtales som Øvresalen i Jerusalem. Dette også i følge den syrisk-ortodokse kirkes tradisjon. Andre tradisjoner hevder at dette er to forskjellige hus. Øvresalen skal ligge ved Sionporten.

Det er nok mest sannsynlig at vi snakker om to forskjellige hus. For det synes nokså sikkert at de første kristne hadde sitt hovedkvarter på Sionhøyden. Ifølge biskop Epifanius stod det en kirke her allerede i år 130. Den ble så erstattet av en større kirke i år 340. Pilegrimen Egeria, som skrev bok (det finnes en norsk oversettelse) sier i år 385 at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, og da snakker vi om samme sted vi leser om i Apg 1, hvor vi leser at apostlene og noen kvinner kom sammen for å be. Fra det 5.århundre har kristne feiret innstiftelsen av nattverden på Sionhøyden.

Er det slik at det både fantes en egen Øvresal og et hus Maria, mor til Johannes Markus eide, så snakker vi om to bønnehus i Jerusalem. For det ble bedt begge stedene i følge Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 12.

I tillegg vet vi at fantes flere husmenigheter i Jerusalem hvor det helt sikkert ble bedt. Vi leser jo at de første kristne kom sammen i hjemmene. Her ble også nattverden feiret. Lukas understreker jo at de første kristne holdt urokkelig fast ved "bønnene" og "brødsbrytelsen", jfr Apg 2,42.

Vi vet også at søylegangen i Tempelet var et samlingssted for de første kristne: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apg 2,46)

I Apg 3 leser vi også at Peter og Johannes gikk til bønnens time i Tempelet. Bønnens time var i følge Apg 3,1 "den niende". Da var klokken blitt 15.00. I Tempelet ba de salmene til bestemte tider på døgnet. Altså tidebønner.

(fortsettes)

tirsdag, september 19, 2017

Så galt kan det gå

Det er når du leser følgende setning fra en av de fremste talsmennene for den nye nådelæren her i Norge, at man forstår at dette er en lære på spinnville veier:
"Bibelen er ikke ferdig skrevet, men Jesus snakker fremdeles til deg i ditt hjerte. Han har mer å si enn det som står i boka Bibelen, tenk det."

Gråt mitt elskede land!

Dette er dager hvor Norges kristne burde kle seg i sekk og aske, og stå gråtende for Guds ansikt. Dessverre tror jeg ikke det store flertallet forstår hvilken himmelropende synd vår nasjon nå gjør seg skyldig i når Stortingsflertallet nå sier ja til tvillingabort. Kun KrF og Senterpartiet er imot.

Det er nettutgaven til Korsets Seier som skriver om dette.

Norge er blitt et sorteringssamfunn hvor vi i ren og skjær egoisme velger bort et barn fordi det ikke passer seg å få to.

Norge er et land som er rikt velsignet av Gud på så mange måter, men for hvor lenge? I de siste årene har Norge vendt seg bort fra Guds ord i en målestokk vi ikke har sett før. Norge er ikke lenger en nasjon preget av gudsfrykt, men mer og mer en sekulær nasjon, hvor nå det siste er at friske fostre skal drepes fordi det ikke passer seg for foreldrene å få mer enn et barn.

I 1.Mos 15,16 kan vi lese om amorittene. Om dem står det: "...for amorittenes mål av ondskap er ennå ikke fylt..."

Spørsmålet er om nordmennenes mål av ondskap er nådd?

Det finnes de som mener at Guds vrede bare er noe som eksisterte i Den gamle pakt, men så er ikke tilfelle. Apostelen Paulus slår fast i Rom 1,18:

"Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos menneskene som holder sannheten nede i urett..."

Og han som blir kalt kjærlighetens apostel, Johannes, skriver en rekke ganger i Åpenbaringen om Guds vrede i endens tid. Gud dømmer nasjonene. Det gjelder både i Den gamle og Den nye pakt.

29. august i år kunne avisen Dagen fortelle at det på Island omtrent ikke fødes barn med Downs syndrom lenger. De som får vite at barnet de bærer har Downs velger å ta livet av det. Norge følger opp med å gi retten til å ta livet av en tvilling fordi det ikke passer seg at han lever opp. Hva skjer med foreldre som velger å drepe et av to barn, når det ene barnet vokser opp til en flott mann eller kvinne, og de tenker at han eller henne kunne hatt en bror eller søster som er like flott?

Det er all grunn til å takke Olaug Bollestad fra Kristelig Folkeparti og Kjersti Toppe fra Senterpartiet som har kjempet for å endre loven om svangerskapsbrudd der det presiseres at fosterreduksjon ikke tillates. Jeg kan ikke se at andre har gjort det samme. Det bør være en tankevekker for oss alle.

Dette er en tid for Norges kristne til å gjøre bot. Til å sørge. Til å ydmyke seg og be Gud om nåde.

Søndag 29. oktober er det bots- og bededag. La oss gjenreise den som en nasjonal bønnedag hvor Norges kristne bøyer kne og ber Gud om nåde for land og folk.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusens spennende historie, del 1

Et av særtrekkene med den bolig hvor Herrens nærvær hviler er at det er et bønnens sted. Jesus sier det slik, i det Han siterer profeten Jesaja:

"Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag." (Mark 11,17 og Jes 56,7)

I den første kristne tiden kom de kristne sammen i hjemmene. Etter keiser Konstantins tid kom de store husene til å erstatte hjemmene som samlingsteder for de kristne. Det er slik den offisielle kirkehistorien forteller det. Men det finnes en alternativ fortelling. Den handler om det huset apostelen Johannes bygde. Det er en imaginær rekonstruksjon, basert på autentisk informasjon i form av et puslespill - en bit her og en bit der - om hvordan de tidlige menighetene bestående av husholdninger fra huset til Johannes i Efesos til de keltiske områdene av selve utkantene av det romerske imperiet.

Jeg synes det er spennende - og talende - at det hele begynner i Tyrkia og sprer seg til Irland. Dette er historien om et under, om den tredje strømmen i kristenheten. Vi snakker mye og ofte om Vestkirken og Østkirken, og sier at disse to utgjør de to strømmene i kristenheten. Men det finnes en tredje strøm, eller gren, som er den keltiske. Den har også sitt utgangspunkt i Jerusalem, men er ikke en del av verken Den romersk-katolske eller Den ortodokse grenen. Den er en selvstendig gren med samme utgangspunkt: Jerusalem.

I denne artikkelserien skal vi se på noen av dens uttrykk hvor den følger veien fra Jerusalem, til Tyrkia, til Irland og Norge!

Vår første kirkehistorie er Apostlenes gjerninger. Den forteller oss at menigheten blir født i forbindelse med et bønnemøte. Menigheten arrangerte ikke et bønnemøte, den var et bønnemøte!

Etter Kristi himmelfart leser vi:

"Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget, i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten, og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemt til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apg 1,12-14)

Her på Øvresalen kommer de sammen for å be, og det er her pinseunderet skjer:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet PÅ SAMME STED med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt..."

Ånden falt som et resultat av to ting:

Guds løfte
Som svar på bønn

(fortsettes)

Billedtekst: Øvresalen i Jerusalem.

mandag, september 18, 2017

Å leve med Herren - på hellige Ninians tid og vår

I går, mens jeg kjørte hjemover fra gudstjenesten i Os misjonskirke, hvor jeg hadde talt, fikk jeg i en krapp sving plutselig se ansiktet til en pastorkollega av meg i Frikirken, og jeg kjente med det samme at jeg skulle be inderlig til Gud for ham. Jeg skal ikke røpe hvem det var, men det var tydelig at den krappe svingen jeg kjørte, var et bilde på noe som hendte i hans liv akkurat nå og at Herren ville jeg skulle be inn i den situasjonen. Når jeg skrev med ham i dag forstod jeg at det virkelig var Herren som ville jeg skulle be inn i det som skjedde med min kollega. Jeg kjente ikke til noe av det han sto oppi.

Jeg skriver dette for å oppmuntre deg til å be når Herren minner deg om mennesker.

Før dette skjedde satt jeg å gledet meg over minnedagen til hellige Ninian, den 16. september. Disse minnedagene til våre åndelige forbilder betyr mer og mer for meg. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!"

I dag forstod jeg at det var noe helt spesielt med hellige Ninians minnedag denne gangen. Fader Seraphim, en ortodoks monk fra Romania, som i flere år nå har arbeidet med stor kjærlighet og iver for å grunnlegge et keltisk kloster på Kilninian. Nå har han endelig lykkes med å kunne kjøpe eiendommen som den gamle klosterkirken ligger på. Alle innsamlede midler er brukt opp, men klostereiendommen er dermed sikret. Dette kunne han kunngjøre på minnedagen for hellige Ninian. Stor glede! Nå gjenstår det store arbeidet med å skaffe til veie midlene som trengs for å bygge opp klosteret. Ikke bare den fysiske strukturen, men den åndelige! Den er jo den aller viktigste, og kan bare bygges gjennom bønn og oppofrelse.

Det hele er spesielt. Hellige Ninian startet opp sitt arbeid i år 397. Det var det aller første klosteret som ble bygget i Skottland. I dag skriver vi 2017. Hans arbeid fortsetter! Både den gangen og nå bygger alt på bønn.

Hvem var så denne Ninian. Her er noe jeg skrev om ham for en tid tilbake:

"Hellige Ninian ble født år 360 i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria. Vi vet ikke hvordan han ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var en del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i Ninian om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om den hellige Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den stadig økende trenden om gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei hjem gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin og de fant hverandre. Ninian følte seg ett med Martin's visjon.

Derfor bestemte han seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem. Det skulle bli "Candida Casa" - det hvite huset, bygget i stein i romersk stil. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de ulike omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne. Dette skjer samtidig med de første monastiske bosetningene i den egyptiske ørken.

De som kom til den hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem om Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hjem hans bønneundervisning, og slik spredte dem seg. Ninian underviste om hvordan man ba ned Guds velsignelse over mennesker. Så når jeg i disse dager underviser om "Kraften i velsignelsen", så er det hellige Ninian jeg har latt meg inspirere av!

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet Gud brukte for at Columba av Iona ble en kristen.

Selv om Ninian ble biskop, var han først og fremst en eneboer og beder. Han trakk seg tilbake til en hule med Atlanterhavskysten som sin nærmeste nabo, for å søke stillhet og for å be.

Hellige Ninian dør i 432 e.Kr."

Artig møte på Voss med en legende

På vei over fra Os til Gjøvik i går kveld, stanset May Sissel og jeg på Voss for å spise middag. Mens vi vandret i gatene for å finne et sted å spise så jeg en mann som jeg dro kjensel på. Han gikk i motsatt retning av oss, så jeg bestemte meg for å snu og prøve å ta ham igjen.
Joda, det var Nils Faarlund, en av mine helter fra ungdommen! For mange år siden laget jeg et portrettintervju av ham i avisen Samhold, hvor jeg var journalist.
Som mange av dere vet elsker jeg fjellet. Nils Faarlund var med på å forsterke lengselen etter å gå i fjellet og få oppleve friheten, landskapet, alt det vakre. Nå er han blitt 80. Fremdeles usedvanlig sprek. Han var på Voss for å motta Skjervheimprisen, som gis til mennesker som har vist et sterkt samfunnsengasjement. Den har virkelig Nils Faarlund fortjent!
I 1967 grunnla Nils Faarlund, som er fra Østre Toten, Norges Høgfjellsskole i Hemsedal og i 1972 etablerte han også friluftsliv som høgskolestudium ved Norges idrettshøgskole.
På Wikipedia kan vi lese: "Faarlunds bidrag til norsk friluftsliv er tuftet på hans helhetlige filosofi om naturverd og menneskeverd, grunnfestet i et liv levd i den norske fjellheimen. Hans store livsoppgave har vært å vise vegen til hvordan verdier kan levendegjøres i vår verden som ellers er preget av utnytting og forbruk. Dette arbeidet har gitt ham mange priser og utmerkelser i inn- og utland. Blant annet utnevnte Kongen 9. oktober 2008 Faarlund til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for innsatsen han har gjort for den frivillige og profesjonelle redningstjenesten."
Det var så godt å se Nils Faarlund igjen. Så vital. Så frisk. Så oppegående. Han er virkelig en legende.
Selv om jeg ikke kan gå i fjellet som før på grunn av sykdom lar jeg meg fremdeles inspirere av denne mannen.

Nøkkelen til den kolossale menighetsveksten i Nepal

En av nøklene til den kolossale menighetsveksten i Nepal er ved siden av bønn, at lavkastene i landet blir behandlet med verdighet.

Statistikk fra International Institute for Religious Freedom, World Christian Database og Nepal Census kan fortelle oss at det ikke fantes noen kristne i Nepal i 1950. Etter politiske endringer i landet i 1951, ble det lukkede landet åpnet opp til en viss grad. 20 år senere kunne kan registrere at det fantes 2.541 kristne i Nepal, noe som utgjorde 0,02 prosent av landets befolkning. I 2001 var dette tallet øket til mer enn 100.000 og i dag er tallet enda større. Det pågår en stor kristen vekkelse i landet.

En av gruppene som arbeider med å nå Nepal med evangeliet er Climbing for Christ, en evangelisk misjonsorganisasjon, som besøker avsidesliggende landsbyer. Som for eksempel landsbyen Humla, som de har besøkt siden 2012. Her har de lykkes med å plante en menighet som nå teller noen hundre mennesker. Climbing for Christ - Fjellklatrere for Kristus - har satt seg som mål at de tidlig i 2018 skal nå nådd andre landsbyer som ligger rundt Humla og ha plantet minst en menighet til. De ønsker også å gjøre noe for de mange foreldreløse barna i området.

Mange nepalesere vinnes også gjennom ulike former for barmhjertighetsarbeid som kristne har ansvaret for, blant annet gjennom sykehus, kristne skoler og ulike velferdstiltak. Proselytisering er forbudt i Nepal, men ganske så stillferdig nås mennesker med evangeliet på ulike måter.

La oss takke Gud for Hans store nådeverk i Nepal.

Billedtekst: En gruppe evangelister fra misjonsorganisasjonen Climbing for Christ på et misjonsoppdrag i Peru. Det andre bildet er logoen til organisasjonen.