fredag, februar 23, 2018

Seminar om våre keltiske røtter på bønnekonferansen i dag

Når disse linjene skrives er det like før jeg setter meg i bilen for å kjøre til Grimerud for å delta på Den nasjonale bønnekonferansen som holdes der denne helgen. Jeg gleder meg til å møte bederne igjen.

I ettermiddag skal jeg også ha et seminar med tittelen: "Norske bønnehus med keltiske røtter - hvordan leve et liv i bønnens rytme". Det gleder jeg meg veldig til. Takk til alle dere som vil be for meg.

Søndag taler jeg i Toten frikirke på Raufoss. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Om å feire gudstjeneste til Guds ære

Jeg går rundt og tenker på hvor priviligert og heldig jeg er. I over fem år nå har jeg ledet gudstjenester hver uke i Kristi himmelfartskapellet. Det er et stort gledes- og takkeemne. Størst av alt er å få dele fellesskap med en gruppe menn og kvinner som trofast kommer torsdag etter torsdag. Vi kommer fra forskjellige sammenhenger, men vi har troen på Jesus sammen. Vi bekjenner våre synder, vi synger og vi ber, vi lytter til lesningen av Guds ord, og sist, men ikke minst, vi feirer Herrens måltid sammen. Dette fellesskapet klarer jeg meg ikke uten.

Nå og da har vi besøk fra folk som reiser ganske langt for å komme hit. I går kom en fra Oslo, og en fra Asker. Så godt å se dem igjen. Det er et stykke vei å kjøre. En av dem hadde med seg et vakkert ikon malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit (bildet). Vi har to av hans ikoner hengende i kapellet, sammen med et vakkert ikon malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Gjesten fra Oslo hadde nylig kjøpt det vakre og spesielle ikonet med Maria og den korsfestede Kristus, og ville ha det velsignet. Hvilket privilegium! Som prest er det noen ting som det virkelig er en glede å få gjøre. En av dem er å velsigne et ikon.

Under bønn velsignes ikonet idet vi tegner det med korsets tegn, slik at ikonet kan være det som det er ment å være: til velsignelse, som et vindu mot evigheten.

Nei, vi tilber ikke ikoner. Ikonet, som er skapt i kjærlighet og gjennom bønn, kan hjelpe oss til å konsentrere oss når vi ber. Vi kan la våre øyne hvile på dem og de kan på sin stillferdige måte forkynne Kristi uendelige kjærlighet til oss.

Jeg gleder meg over begge ikonmalerne vi har ikoner av i Kristi himmelfartskapellet. Vi kjenner deres liv, og vet at de bare har et ønske: ære Gud. Det gjør de blant annet gjennom å male ikoner.

Vi er alle ikoner. Kristi bilde finnes i oss.

Min daglige bønn er at Kristi bilde i meg skal bli tydeligere.

Så ser jeg frem til neste torsdag, og torsdagen deretter og deretter. Til å feire gudstjeneste. Til å tjene Gud. Finnes det noe større, noe mer meningsfullt? Ikke som jeg kjenner.

torsdag, februar 22, 2018

Billy Graham blir vist den høyeste ære og anerkjennelse

Billy Graham blir ved sin død vist den høyeste ære, en ære som bare tilkommer amerikanske presidenter og særskilt utvalgte individer. Hans kiste skal plasseres i en helt spesiell bygning kalt US Capital Rotunda, fra 28. februar og frem til 1. mars. Siden denne svært spesielle æresbevisningen ble opprettet 1852 har kun 31 personer blitt tildelt denne æren. Andre personer som er blitt vist en slik ære er Abraham Lincoln, John F. Kennedy og borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks.

Billy Graham vil bli lagt i en helt enkel furukiste. På toppen av kisten vil det være et enkelt kors. Den enkle furukisten er laget av innsatte ved Lousiana State Penitentiary of Angola.

Hit til denne bygningen vil så alle som ønsker det få komme for å vise verdensevangelisten den siste ære.

Familien til Billy Graham fikk vite om denne æresbevisningen i dag.

Det er fantastisk å tenke på at en enkel evangelist og baptist blir vist en slik heder og ære. Så har da Billy Graham fått bety enormt mye for svært mange mennesker. Han har på mange måter vært hele Amerikas pastor.

Når jeg leser om dette kom jeg til å tenke på den profetien apostelen Paulus fikk: "Gå av sted for han er et utvalgt redskap for meg, til å bære mitt navn mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn." (Ap 9,15)

Det kan også sies om Billy Graham.

Måltidets nærhet

'Matbordet er et av de aller mest intime stedene i livet. Det er der vi gir oss til hverandre. Når vi sier: 'Ta litt mer, la meg servere deg, la meg fylle på glasset ditt, vær ikke blyg, spis nå!', sier vi mye mer enn ordene vi uttrykker. Vi innbyr våre venner til å bli en del av livet. Vi vil at andre skal hente næring fra samme mat og drikke som vi venter vår næring fra. Vi ønsker fellesskap. Det er derfor det er så sårende når noen vegrer å spise og drikke det som verten byr på. Det føles som om et 'nei takk' til en invitasjon til å være fortrolige.

Hvor underlig det enn kan låte er matbordet den plass der vi vil være noe for hverandre. Hver frokost, lunsj eller middag kan bli en stund av djupt fellesskap.'

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Rekordoppslutning om årets nasjonale bønnekonferanse

Det er rekordoppslutning om årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud. 550 mennesker er påmeldt. Det er ikke plass til flere, og det til tross for at Låven på Grimerud er utvidet. Flere hundre har ikke fått plass.  Ingen konferanse har samlet så mange på Ungdom i Oppdrags hovedbase har samlet så mange mennesker som denne noensinne. Bak konferansen: Sammem for Guds ansukt, står Ungdom i Oppdrag og Nasjonalt bønneråd.

Ikke noe er mer gledelig enn at en bønnekonferanse blir fulltegnet. Denne ble også fulltegnet like etter at invitasjonen ble lagt ut.

Antall deltagere på de siste års nasjonale bønnekonferanser har vært økende. Ikke minst har antall unge økt.

Årets hovedtalere er Roy Godwn, leder for bønne- og retreatsenteret Flald-y-Brenin i Wales. Hans bok: Strømmer av nåde, har kommet i tre opplag i Norge, og har tydelig nådd en helt spesiell nerve her i Norge. Mange er blitt sterkt berørt av bokens sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har grepet inn i menneskers liv. Den andre hovedtaleren er David Damien, kopteren fra Egypt som leder store bønnesamlinger verden over.

Konferansnen starter med en ledersamlin torsdag, mens selve bønnekonferansen starter fredag og varer til søndag. Fredag er det fem seminarer. Seminarholdere er Patric Sandberg, leder for Sverigebønnen, pastor Olav Rønhovde fra Credokirken, Wanda Frost, bønneleder fra Canada og Bjørn Olav Hansen, mens det femte seminaret ledes av blant andre Jon Steinar Kjøllesdal.

Billedtekst: Rekordoppplsutning om årets nasjonale bønnekonferanse på Grimrud. Foto: Ungdom i Oppdrag.

onsdag, februar 21, 2018

Billy Graham hjemme hos Herren

Ved evangelist Billy Grahams død står vi ved et veiskille. Noen vil kanskje si at en epoke er over. Jeg tror ikke det. Vi trenger fortsatt evangelister. Det vil vi gjøre helt til Jesu gjenkomst. De er en gave til Kristi kropp. Det er Herren selv som har gitt oss dem.

Måtte Herren reise opp nye vitner, som er like djerve, troverdige, har like stor integritet, med en like sterk overbevisning om at Bibelen er Guds ord, og til å stole på.

Men det finnes likevel bare én Billy Graham. Han ble gitt til Kristi kropp for en tid som vår. Andre tider hadde sin George Whitfield, Charles Finney, Gispsy Smith, Evan Roberts, D.L Moody - bare for å nevne noen.

Vi hadde Billy Graham.

Jeg satt i styremøte i Nasjonalt Bønneråd på Grimerud da en venn av meg sendte følgende melding: Amerikas pastor er død.  Da ble det stille. Veldig stille. Beskjednen kom like før middag, så når vi kom sammen igjen startet vi med å takke Gud for Billy Graham. Grahams død kommer til å markert på bønnekonferansen når den tar til i morgen.

Vi kommer alle til å huske mannen med den store åpne predikant-Bibelen som sa gjentatte ganger:

BIBELEN SIER.

Det var utvilsomt Billy Grahams store styke. Hans overbevisning om at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autotitative og guddommelig inspirerte ord.

Hvor mange mennesker Billy Graham vant for Gud er det bare Gud som vet. Det er mange, veldig mange.

I kveld bøyer vi våre hoder og takker Gud for Billy Graham som fikk den nåde å leve til han nesten ble 100.

Shame on you!

Det er både pinlig og skremmende. Amerikanske politikere synes å være handlingslammet, og helt i lomma på National Rifle Association og deres lobbyister. I stedet for å stå solidariske med sine egne ungdommer stemte delstatspolitikerne i Florida i går imot et forslag som kunne ledet til et forbud mot salg og besittelse av visse typer våpen. Det skjedde samme dag som president Donald Trump skrev under på en ordre om at Justisdepartementet må foreslå reguleringer om å forby alle innretninger som kan omgjøre lovlige våpen til maskinvåpen. Snakk om å svikte sine egne.

Tallenes tale er uomtvistelige:

Siden 1968 er mer enn 1,6 millioner amerikanere skutt og drept av andre amerikanere med våpen. Folk  i USA har 25 ganger større sjanse for å bli drept av et våpen enn innbyggerne i noe annet i-land. Så langt i 2018 - og vi har bare så vidt begynt på året - har det vært 30 masseskytinger i USA. I år er det blitt utløst skudd på eller like ved amerikanske utdannelsesinstitusjoner ikke mindre enn 18 ganger. OG - siden 2013 har USA opplevd i gjennomsnitt én skoleskyting i uken.

Barn og ungdom er ikke trygge på amerikanske skoler. Nå protesterer de og de kaller sine egne politikere for feige.  Og med rette beskylder de sine egne politikere for å være under dominans av National Rifle Association. Deres egne politikere mottar en ikke ubetydelig støtte fra denne organisasjonen. Deres egen president, Donald Trump, mottok ikke mindre enn 230 millioner norske kroner fra NRA under valgkampen.

Og amerikanske politikere - med presidenten i førersetet - møter seg selv i døra så det suser når de trekker fram det gamle og særdeles slitte argumentet om at det ikke er våpnene som dreper, men menneskene. De skylder da på psykisk utstabile mennesker. Men Trump har et forklaringsproblem: I fjor fjernet nemlig Trump-administrasjonen en regel som kunne hindret en stor gruppe psykisk syke i å kjøpe våpen.

Hva har så amerikanskepolitikere å tilby livredde skoleelever og deres pårørende, og ikke minst de som sitter igjen etter at deres kjære er drept?

Sympati og forbønn.

Det er alt. Man er altså villig til å ofre noen unge menneskers liv hvert eneste år for å tviholde på retten til å ha våpen. Ikke bare ett, men skapet fulle, og gjerne en maskinpistol eller to. Russerne kunne jo komme.

Demokraten Kionne McGhee la i går frem et forslag i Representantenes Hus i Florida om å åpne for diskusjon om et mulig forbud mot automatgevær og visse typer ammunisjon. Selv det å diskutere dette er ikke mulig. Forslaget ble stemt ned med 71 mot 36 stemmer. I mens begraver innbyggerne i Flordia sine unge døde.

En av ungdommene i Florida sa det så treffende:

"Hvorfor ikke bare forby våpen og når folk blir oppbrakte, bare sende dem våre tanker og bønner? Hvis 'tanker og bønner' er godt nok for familier som har mistet sine kjære så er del vel også godt nok for folk som har mistet sine våpen."

Skaperverket og mennesket

"Kristendom, og da særlig protestantisk kristendom, har konsentrert seg nesten eksklusivt om det enkelte menneskets frelse, i stedet for de undertryktes frigjørelse og velvære. Da tenker jeg ikke bare på undertrykte mennesker, men også en undertrykt jord med alle sine livsformer.

Gud er inkarnert i verden ... av dette forstår vi at Gud er åndepustet eller ånd som gir liv til milliarder kropper som utgjør Guds kropp."

- Sallie McFague. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! ... Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn at du ser til ham!" (Salme 8,1 og v.4)

Bønnesvar!

Etter et hjerneslag i fjor ble 78 årige Valentia helt lammet på høyre side av kroppen. For å klare å brødfø seg selv måtte hun selge de 17 geitene hun hadde eide, og som var hennes eneste inntektskilde. Ellers hadde hun ikke overlevd. Mannen hennes døde for noen år siden, og siden ekteparet ikke hadde noen barn, var det ingen som kunne hjelpe henne til å komme seg ut.

Det så virkelig mørkt ut for enken fra Ukraina.

Men Valentina satte sitt håp til Gud. Hun visste at Herren hadde en plan for hennes liv og trofast ba hun om at Han måtte sørge for hennes behov.

Det skulle ikke ta lang tid før Gud på en ganske uventet måte svarte på Valentinas inderlige bønner.

Kristne studenter fra 'Skolen uten vegger' besøkte henne,og de hadde tilgang på en rullestol som var gitt dem av en misjonsorganisasjon som heter "Free Wheelchair Mission".

Valentina ble så begeistret for rullestolen. Nå hadde hun mulighet til å bevege seg igjen.

Hva tror du er det første Valentina gjør?

Hun bruker rullestolen til å komme seg til kirken hun tilhører for å se igjen sine trossøsken! De ble så glade for å se henne igjen. Hva ville du ha gjort om du var i hennes situasjon? Ville menigheten være det første du tenkte på?

Billedtekst: Valentina i sin nye rullestol. Foto: Mission Eurasia.

tirsdag, februar 20, 2018

Somaliske foreldre og deres barn

Det er sikkert ting jeg ikke forstår, men det er lov å undre seg: For andre gang avslører Dagsrevyen at somaliske foreldre sender barna sine til Koran-skoler i det landet de har flyktet fra. Forholdene ved disse Koran-skolene skal etter det barna forteller være forferdelige. Barna skal både ha vært utsatt for såvel fysisk- som psykisk mishandling og sitter igjen med store traumer.

Hvis det er slik at disse foreldrene har flyktet fra hjemlandet på grunn av overhengende fare for deres eget liv, og har søkt tilflukt i et annet land - i dette tilfelle Norge - hvordan kan de da sende barna tilbake til det de har flyktet fra?

Jeg har forstått det slik ut fra gårsdagens reportasje i Dagsrevyen, hvor en somalier blir intervjuet, at flere av de barna som sendes til Somalia, har vært såkalte 'problembarn' i Norge. Av frykt for at barna skulle havne i kriminelle gjenger, sender de barna til Somalia for at de skal bli 'oppdratt' der. Men de sender altså barna til et land som de selv har flyktet fra og som de selv ikke kan vende tilbake til av frykt for sine liv! Vi hører også om somaliere som reiser tilbake til det landet de har flyktet fra på ferie.

Det er ikke lett å forstå dette. Selvsagt dreier det seg om kulturforskjeller. Men: har virkelig disse foreldrene krav på opphold i Norge, når de sender sine egne barn til et land de selv ikke kan oppholde seg i av frykt for sine liv? Burde de ikke selv reise tilbake siden de mener at det kjæreste de har - les barna - kan reise dit? Hvorfor utsette barna for noe de selv ikke våger å utsette seg selv for?

Det er mange som søker tilflukt i Norge, og mange av oss har kjempet for disse på mange ulike måter. Ingen av dem har sendt sine barn tilbake til hjemlandet. De verner om det kjæreste de har. Mange av oss har vært med på hjerteskjærende scener når kristne med stort behov for beskyttelse er blitt sendt tilbake til forfølgelse, tortur og den visse død. Mens somaliske muslimer sender sine barn tilbake til et land som er kjent for å være et av de mest grusomme i vår tid. Uten at det får noen konsekvenser for foreldrene.

Jeg skjønner ikke dette. Det er noe som ikke stemmer.

Billedtekst: Det somaliske flagget.

Inntil Kristus vinner skikkelse i oss

"inntil Kristus vinner skikkelse i dere ..."

Dette er vårt aller største behov, noe større finnes ikke: hellighet. Uoppnåelig, sier du kanskje. Ja, om dette var noe vi klarte på egenhånd. Men det er Helligåndens ansvar. Likefullt - Bibelen oppfordrer oss til å jage etter helliggjørelse:

"Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)

Er dette på din bønneagenda? Bærer du på en hellighetslengsel? Om ikke, kan du be om den!

Jeg ber om en hellighetsvekkelse, en større og djupere ærefrykt for den HELLIGE Gud. Jeg ber om at Kristus skal vinne skikkelse i våre liv. At vi skal bli mer og mer preget av Kristi sinnelag. Da vil vi begynnne å se oss selv og andre i Guds lys.

Dette kommer ikke av seg selv. Det må bes frem.

Det var dette som var det store bønneemnet hos apostelen Paulus:

"Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

Merk deg dette: med smerte.

Når vi forstår hva som står på spill for Kristi kirke på jord, og vi ser den forfatning kirken er i, er det med djup smerte vi ber denne bønnen. Ser du det ikke - be om å få se!

Min bønn er at Den Hellige Ånd må gripe tak i mitt liv og forme og danne det så jeg blir lik Kristus. Det er en pågående prosess som varer livet ut.

Så er jeg blitt så glad i dette bildet av den ortodokse munken. Det er tydelig at han er blitt preget av Kristi lys.

Måltidet som gjør oss til ett

"Vi trenger alle å spise og drikke for å beholde livet. Men å invitere til et måltid er mer enn mat og drikke. Det er å glede seg over de livets gaver som vi deler med hverandre. Et måltid hører med til det mest fortrolige og hellige som mennesker kan oppleve. Rundt bordet blir vi sårbare, vi fyller hverandres tallerkener og glass og oppmuntrer hverandre til å spise og drikke. Det skjer mye mer rundt et måltid enn at man stiller hungeren og tørsten. Rundt bordet blir vi en familie, en vennekrets, et fellesskap, ja, en eneste kropp.

Det er derfor det er så viktig å 'dekke bordet'. Blomster, lys, vakre servietter - alt slik som hjelper oss til å si: Dette var en spesiell stund, la oss nyte den!"

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, februar 19, 2018

Patriark Kirill fordømmer drapene på fem ortodokse kvinner

Patriark Kirill (bildet) fordømmer på det sterkeste drapene på fem ortodokse kvinner i byen Kizlyar i Dagestan i det nordlige Kaukasus i Russland søndag. En radikal islamist gikk til angrep på fredelige kirkegjengere. To politimenn skal også være hardt skadet. En av de fem kvinnene døde på operasjonsbordet. To andre skal ha kritiske skader, så dødstallene kan stige.

En 22 år gammel mann hjemmehørende i Kizlyar skal ha begynt å skyte mot kirkegjengerne som var i ferd med å forlate kirken i forbindelse med en lokal kirkelig høytid. Gjerningspersonen ble senere skutt og døde. IS skal ha påtatt seg ansvaret for ugjerningen, men det er usikkert om dette har rot i virkeligheten.

Patriark Kirill, som er overhodet for Den russisk-ortodokse kirke, uttrykker gjennom sin pressetalsmann Alexander Vokov, at han er sjokkert over det blodige angrepet. Patriarken mener det hele er en iscenesatt provokasjon for å forsterke motsetningene mellom muslimer og kristne i området. I århundrer har de levd side om side i fredelig sameksistens. Den politiske situasjonen i Dagestan har i lang tid vært svært spent.

Billedtekst: Patriark Kirill. Foto: Wikipedia.

Tidligere flykaptein i det amerikanske flyvåpnet blir leder for ikke-volds kirke

Glen Guyton (bildet) er valgt til ny eksekutiv-direktør for Mennonite Church USA. Han har tidligere vært kaptein i det amerikanske luftforsvaret, men fant det uforenelig med Jesu ord i Bergprekenen og ble anabaptist. Han ble døpt og tillagt Calvary Community Church i Hampton, Virginia, USA. Glen Guyton tar over etter Erwin Stutzman, som pensjonerer seg 30. april.

Når Glen Guyton ble medlem av Calvary Community Church i 1993 var han fremdeles i forsvaret. Han var stasjonert i Langley Air Force Base. Guyton gir uttrykk for at han føler stor takknemlighet til spesielt to mennoniteledere, biskop L.W. Francisco III, pastor i Calvary Community Church og Titus Peachy, som har tilhørt Mennonite Central Comittee, for at de underviste ham og hjalp ham til å forstå hva det vil si å være en anabaptistisk kristen hengitt til ikke-vold.

Han fikk hjelp både fra mennoniter og kvekere til å bli komme seg ut av det militære med begrunnelse i samvittighetsårsaker. Det skal ha vært litt av et papirarbeid.

Om sitt kall til å tjene mennonitene i USA sier Glen Guyton:

'Jeg skylder mine barn og de yngre generasjonene at jeg fortsetter der hvor jeg har begynt. Jeg ser på meg selv som en tradisjonell anabaptist.'

Glen Guyton får gode skussmål fra de som kjenner ham. De fremhever spesielt hans antirasistiske engasjement, hans gode kommunikasjonsevner og hans kjærlighet til det kirkesamfunn han nå er kalt til å tjene.

Asketisk munk reddet den syrisk-ortodokse kirken

Det kunne ikke ha vært mer passende å feire minnet om Jakob Baradeus (ca 500-578) enn i den store fasten! Syreren var alltid kledd som en tigger. Navnet Baradeus kommer fra kappen av hestehår som han bar. Hans liv var et asketisk og svært enkelt liv - men du verden - med hvilken kraft!

Og det passer veldig godt i 2018 at vi løfter fram en syrisk kristen!

På denne dagen feirer våre venner i den syrisk-ortodokse kirken en av sine største skikkelser - Jakob Baradeus. Etter kirkemøtet i Khalkedon i år 451 var de orientalske kirkene isolert fra Konstantinopel. En av de som holdt disse kirkene sammen og som styrket dem var Baradeus. Til fots vandret Baradeus gjennom Lilleasia, Syria, Mesopotamia, ja, helt til Armenia og grensen til Persia. Overalt gav han de troende nytt mot, blant annet ved å feire nattverden sammen med dem.

Denne Jakob Baradeus vokste opp i Tela Mauzalat som ligger øst for Edessa. Her var hans far prest. Jakob tilbrakte en stor del av oppveksten i et kloster, og ble sterkt preget av klosterets bønnerytme. Han lærte seg gresk og syrisk og ble etter hvert viden kjent for sitt liv i bønn og askese. Ryktene nådde til og med keiserinne Theodora i Konstantinopel. Hun sendte bud på ham, og Jakob gav seg motvillig på vei. Hva skulle han der å gjøre? Hans kall var å være tro mot sine egne i sitt eget hjemland.

Jakob Baradeus ble ikke blendet av det overdådige ved det keiserlige hoff. Han trakk seg tilbake til et kloster der han kunne leve alene i bønn de årene han oppholdt seg i den keiserlige byen. Så fort anledningen bød seg la han i vei hjemover. Det skjedde da keiserinne Theodora forstod hvor alvorlig situasjonen var for de kristne tilhørende den syrisk-ortodokse kirken. Det var stor mangel på åndelig lederskap. Av keiserinnen fikk Jakob Baradeus oppdraget med å gjenoppbygge den syriske kirken. Ingen liten oppgave.

I Konstantinopel fantes det noen syriske biskoper på denne tiden. Keiseren hadde sørget for å sette dem i husarrest. De vigslet han til biskop.

Den såkalte Jakobsliturgien, som brukes den dag i dag, er fremdeles i bruk. På en reise i Egypt ble han svært syk. Han døde 30. juli år 578 i et kloster nær den egyptiske grensen.

16 åring med sterk lidenskap - vil nå barna i Mongolia med evangeliet

Hils på Aruynbold (bildet). Han er bare 16 år og kommer fra Mongolia. Aruynbold er grepet av Jesus, ja, så mye at han har én lidenskap: han vil nå de unådde i det området av Mongolia hvor han selv lever og da spesielt barna!

Mens de fleste norske 16 åringer er opptatt av helt andre ting, har Aruynhold en djerv visjon som han har gitt livet sitt for. Jeg skulle ønske mange av bloggens lesere kunne føre navnet hans opp på bønnelisten sin og be for ham. For det trenger han.

Gjennom 'School without Walls' får han opplæring i evangeliseringsarbeidet. 'School without Walls' er et prosjekt misjonsorganisasjonen Mission Eurasia driver.

Den kristne tro har ikke djupe røtter i Mongolia. I 1991 ble de fire første mongolerne døpt. Men veksten har vært eksplosiv. Nå finnes det 600 kristne forsamlinger spredt over hele landet, med tilsammen 50.000-100.000 medlemmer. De siste årene har det vært en stagnasjon i veksten. Det kan ha sammenheng med økende materialisme blant folk flest, og det faktum at sjamanismen har opplevd en kraftig oppblomstring den senere tiden.

Norsk Luthersk Misjonssamband har vært en pionermisjon i Mongolia og har arbeidet der i mer enn 20 år.

Om å oppdage skjønnheten og godheten

"Vi behøver ikke reise langt for å finne den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der hvor du befinner deg. Og bare når vi kan se den skjønnhet og godhet som vi har i vi nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten på våre reiser rundt omkring. Det finnes træ og blomster å nyte, malerier og skupturer å beundre, og mest av alt finnes det mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver til å ta imot i takknemlighet.

Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og anvende den i forbindelse med det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi trenger ferie for å hente oss inn igjen. 

La oss oppdage skjønnheten og godheten som vi har i vår nærhet før vi søker etter den et annet sted."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

søndag, februar 18, 2018

Munken som ville ta vare på de jødiske røttene

I dag feirer vi minnet om en viktig skikkelse i den keltiske kirken: hellige Colman. Den irske munken etterfulgte Aidan og Finan som biskop av Lindisfarne. Han var biskop der i årene 661 til 664. På synoden i Whitby tok han parti med kelterne, som erklærte sin lojalitet til apostelen Johannes som hadde det synet at de skulle fortsette å feire påsken etter den dateringen jødene fulgte.

Slik hadde nemlig den keltiske kirke alltid gjort. Colman ble derfor svært overrasket over utfallet fra synoden, som valgte å følge Romerkirkens datering og ordning for påsken.

Han trakk seg derfor tilbake til Iona. Han var ikke alene om det. En stor gruppe engelske og irske munker gjorde det samme. Sammen med dem var det også 30 munker med hjemstavn i Northumbria. Ingen av dem ville implementere den romerske ritusen og underlegge seg dem.

Noen år etter vendte Colman sammen med munkene tilbake og reiste til sitt hjem på vestsiden av Irland. Der grunnla han en kommunitet i Inis Bofin på vestkysten av Irland i år 667. Munkene som kom fra Nortumbria trivdes godt, men de klaget over at de irske munkene hver sommer la ut på en reise ut på landsbygda, og dermed ikke var hjemme til å hjelpe til med innhøstingen. Det førte til at Colman bygget et eget kloster til munkene fra Northumbria i Mayo i innlandet av Irland.

Colman døde i 670-årene. Vi vet ikke akkurat når.

Billedtekst: Hl.Colmans katedral.

Ukrainsk bønnekjempe døde på sin post

Fredag denne uken ble en bønnens mann begravet i Ukraina. Alexander Kromchenko (bildet) var pastor for Forklarelseskirken i den ukrainske byen Maryinka og ble bare 59 år gammel. Han døde onsdag.

Alexander Kromchenko var blant menighetslederne som organiserte daglige bønnemøter i et bønnetelt i sentrum av Donetsk i 2014 når krigen brøt ut i det østlige Ukraina. Han risikerte sitt eget liv da han var med på å evakuere funksjonshemmede og små barn fra selge krigssonen.

Kromchenko var også blant de menighetslederne som ble tatt til fange av separatistene, og som ble mishandlet og tortuert ene og alene på grunn av sitt engasjement med bønneteltene.

Nylig fikk han nyresvikt og det er mye som tyder på at dette kom som et resultat av torturen han måtte utstå i hendene på brutale gjerningsmenn.

De siste fire årene har Alexander Kromchenko levd under et kolossalt press. Trofast har han stått med i inderlig bønn og uselvisk har han lagt ned sitt liv for forkomne og lidende menneskeri hjembyen. Kromchenko bar med seg et sterkt vitnesbyrd om Jesus, i eget levd liv.

La oss huske hans kone, deres tre voksne barn og barnebarn, og for menigheten han så trofast ledet de siste årene.

Billedtekst: Alexander Kromchenko og Jesu kors hører sammen. Foto: Mission Eurasia.

Faste og forenkling, del 4

De siste årene har May Sissel og jeg hatt gleden av å ha besøk i vårt hjem av flere familier fra USA. Det de alle vært mennonitter av den gode, gamle sorten. De har kommet fra forskjellige steder i USA, men alle har hatt noen særskilte kjennetegn:

* De har vært måteholdne og nøysomme.
* De har vært enkelt kledd.
* Takknemlige.
* Bedt for og takket Gud for maten.
* Hatt veloppdragne barn.
* Alltid hatt et fokus på Guds rike.

De bar med seg en fred og en ro som satt igjen i veggene når de dro. På flere måter representerte disse mennonittene noe av det som særpreget tidligere tiders generasjoner, og som kan beskrives med ett ord: gudsfrykt. De kom til oss med pust fra en annen verden.

Neida, alt var ikke bedre før. Slett ikke. Og det er absolutt mulig å ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft. Det sier Bibelen. Men mennonittenes måte å leve på representerer noen verdier vi burde se nærmere på. Som at det er forskjell på hverdager og helg.

Jeg er så gammel at jeg har opplevd søndagsmiddagen. Den var annerledes. Da spiste vi festmat. Surret oksesteik, for eksempel. Og så hadde vi dessert. Og det var kake til kaffe'n. Noe slikt hadde vi aldri ellers i uken. Søndag kledde vi oss annerledes. Og vi hadde tid til hverandre. I vår tid er det festmat på bordet stort sett hver dag, og det er ingen forskjell på søndager og hverdager.

Det er trist i grunn. Veldig trist. Da lærer vi oss ikke til å sette pris på maten - heller ikke festen.

Men det som først og fremst slår en i møte med disse mennonitene er ordet: nøysomhet.

De overdriver ikke. Det er enkelt.

Enkle, slitesterke klær. Det er kanskje det vi legger merke til først. Men det er noe mye mer: de er opptatt av andre verdier. De er kort og godt opptatt av Guds rike, og setter det RIKET først. Jesus er deres konge. Han er kongen i det riket. Og da sees alt ut fra det perspektivet. De kommer ikke først. Guds rike kommer først.

"Ja, gudsfrykt med NØYSOMHET er en STOR VINNING", skriver apostelen Timoteus til sin unge medarbeider Timoteus, og så legger han til:

"For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter pener har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet." (1.Tim 6,6-11)

Jeg merker meg ordet 'fortapelse' i denne sammenhengen. Et liv i rikdom, fråttseri og pengekjærhet kan føre til fortapelse. Når hørte du det sist i en preken? Det har i hvert fall gått av moten, og du blir ikke populær om du skulle si noe slikt.

(fortsettes)

Gud bruker skrøpelige kar som formidler Guds kraft og mennesker blir helbredet

Dette griper meg så sterkt! De som har fulgt meg en stund på bloggen vet at den anglikanske presten Andrew White (bildet) er en av mine troshelter og inspiratorer. Han er sterkt angrepet av MS, men gir seg ikke for det.

Nå forteller han at han for to uker siden var i Bristol for å tale på konferansen "Wildfire" og be for mennesker.

Andrew White forteller: "En kvinne ved navn Debbie ble radikalt helbredet fra en svært alvorlig ryggmargslidelse. Hun hadde hatt en stor operasjon og satt i en rullestol og var i sterke smerter. Hun ble helbredet på et øyeblikk og begynte å danse."

Kvelden etter var Debbie på møtet igjen. Denne gangen for å avlegge sitt vitnesbyrd.

"Hun bar på barnebarnet sitt. Det hadde hun ikke klart tidligere. Men hun var ikke den eneste som ble helbredet den kvelden. Blant annet en person med en svært alvorlig hodeskade. Det var også andre. Hvilken mektig Gud vi har."

Men selv sitter Andrew White i rullestol. Hans MS-sykdom har forverret seg og han kan ikke gå lenger. Hans kone har også MS. Men de er begge helt overgitt til Gud, og tjener Ham selv i stor svakhet og skrøpelighet.

Jeg har aldri vært så dårlig som nå, men jeg har heller aldri vært vitne til så mange under skje i menneskers liv som vi ber for. I det arbeidet vi driver har vi heller ikke sett så mange helbredelser.

Menneskelig sett henger ikke dette på greip, men det er himmelsk logikk! Gud utvelger det som ingenting er. Et av Hans navn er: UNDER!

Hemmeligheten er Guds nærværet.

lørdag, februar 17, 2018

Faste og forenkling, del 3

"Enkelhet er frihet. Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt," skriver kvekeren Richard Foster i boken: 'Veier til glede' med undertittelen: 'Innføring i de klassiske åndelige disipliner', utgitt av Luther forlag i 2001. Boken anbefales på det aller varmeste.

Foster legger til:

"Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og de ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører til en dødelig loviskhet." (Richard Foster: Veier til glede. Luther forlag 2001, side 89).

Dette er svært viktig å få med seg. Det ytre og det indre hører uløselig sammen. Lever man det indre livet med Gud i stillhet vil det føre til at det ytre også påvirkes. Det er uunngåelig.

"Enkelheten begynner med indre samling og helhet," skriver Foster og siterere en annen kveker for å konkretisere hva dette betyr. Det betyr å leve ut det Thomas Kelly kaller 'det guddommelige sentrum'.

Søren Kirkegaard hadde grepet dette. Det som er selve kjeren i kristen enkelhet med den djupe boktittelen: Et rent hjerte er å ville én ting.

"Det å erfare den innvendige enkelheten frigjør oss utvendig," skriver Foster og legger til: "Vår tale blir sann og ærlig. Trangen etter status og posisjon forsvinner, for vi trenger ikke lenger status og posisjon. Vi avstår fra å briljere med et sløsende forbruk, ikke fordi vi ikke har råd til det, men på grunn av våre prinsipper. Våre eiendeler står til andres disposisjon. Vi gjør samme erfaring som Richard E. Byrd. Etter seks måneder alene i det øde Antarktis, skrev han i dagboken: Jeg er i ferd med å lære ... at et menneske kan leve rikt uten store mengder ting."

(fortsettes)

Vær barmhjertig mot deg selv

"Vi trenger stillhet i livet. Vi lengter etter stillheten, men når vi går inn i den møter vi mange indre ulyder som ofte er så forstyrrende at et stresset og splittet liv virker å være å fortrekke. To irriterende 'lyder' dukker raskt opp i stillheten: begjæret og vreden. Begjæret fjerner alle utilfredstillende behov og vreden alle trasige relasjoner. Men det er svært vanskelig å håndtere begjæret og vreden.

Hva skal vi da gjøre! Jesus sa: 'Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.' (Matt 9,13) Offer betyr her at man overlater, utestenger, brenner bort eller døder. Det kan vi ikke gjøre med begjæret og vreden. Det skulle ganske enkelt ikke fungere. Men vi kan være barmhjertige mot oss selv og forvandle disse fiender til venner."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen