lørdag, april 21, 2018

Når vi sårer hverandre

"Folk som lever nær hverandre kan gjøre mye vondt mot hverandre. Når Jesus valgte sine tolv apostler var Judas en av dem. Judas blir kalt forræder. En forræder er, ifølge den bokstavelige betydningen av det greske ordet, den som overlater noen til å lide.

Sannheten er at vi alle har noe av forræderen i oss, for hver og en av oss overlater sine medmennesker til lidelse på en eller annen måte, en eller annen gang, for det meste utilsiktet og kanskje også uten å forstå det.

Mange barn kjenner, selv som voksne, djup bitterhet mot sine foreldre for at de har beskyttet dem for mye eller for lite.

Når vi er villige til å bekjenne at vi ofte overlater dem vi elsker til lidelse, tross gode hensikter, har vi lettere for å tilgi dem som sårer oss, oftest uten å mene det."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, april 20, 2018

Stor glede

Denne uken har jeg gledet meg veldig over to ting. Det første som har gledet meg er morgenandaktene som Ragnhild Helena Aadland Høen har holdt i NRK Radio. De har vært sjelden vare. Gjennom nære, trosstyrkende fortellinger har andaktsholderen bydd på personlig opplevde erfaringer av Guds omsorg, nærvær og beskyttelse gjennom store prøvelser i eget liv. På en troverdig måte har hun vist til en rotfestet tro på evangeliet. Det er godt at NRK har oppdaget Ragnhild Helena. Hun kommuniserer godt, og jeg håper vi får høre mer fra henne i tiden fremover.

Det andre som har gledet meg, og som jeg fikk vite i dag, er at Alv Johan Magnus, skal tale i stedet for meg i Råde frikirke på søndag. Jeg hadde takket ja til å besøke denne flotte menigheten enda en gang, men helsen holdt ikke. Det er alltid vanskelig å melde avbud, synes jeg. Man føler man svikter, og jeg hadde virkelig sett frem til å besøke Råde frikirke igjen. Men det ble litt lettere når jeg fikk høre at en god og kjær venn kunne komme i stedet for meg. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at det er Alv som skal preke på søndag.

Alv Johan Magnus har betydd så mye og betyr så mye for meg. Helt siden starten av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud har vi stått sammen, og sammen tok vi også initiativet til Nasjonalt bønneråd. Jeg takker Gud for Alv Johan. For den store betydningen han har hatt og har for vårt land. Hans profetiske samfunnsanalyser, hans rakryggede holdning til Bibelen, hans overgivelse til Kristus - alt dette og mer til har gitt ham integritet. Han er, for å sitere Bibelen, om en annen disippel av Jesus, "en ekte israelitt som det ikke er svik i."

Det er tydelig at både Ragnhild Helena og Alv Johan er mennesker som er glad i Jesus og som Jesus er glad i.

May Sissel og jeg legger nå kabalen for møter og seminarer høsten 2018 og våren 2019. Vi har fått en del henvendelser, og vi skal bruke helgen til å besvare dem. Til tross for store helsemessige utfordringer har jeg ikke tenkt å legge inn årene, men vil forsøke så godt jeg kan å besøke de menighetene som vil ha oss på besøk. Det er en slik glede og velsignelse å få stå i den tjenesten og det kallet Herren en dag ga, så lenge det er mulig. Så skulle dere ønske å ha besøk av oss er det bare å ta kontakt.

Bildet av oss tre er tatt av May Sissel i forbindelse med en av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Den gangen hadde jeg den store gleden av å dele seminar med Ragnhild Helena, hvor hun delte sin visjon om Selja som et bønnested for hele nasjonen.

Jeg er glad for at jeg kan kalle Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus mine venner.

Så vanskelig det er å ta imot

Jeg synes det er vanskelig å ta imot. Det er mye lettere å gi. Men når jeg vegrer meg for å ta imot noe fra en annen, fratar jeg samtidig velsignelsen den andre kunne få ved å gi meg noe som han gjerne ønsker at jeg skulle få del i. Slik har jeg hatt det i mange år, ja, så lenge jeg egentlig kan huske. Jeg tror egentlig jeg ikke er alene om å ha det slik. Så jeg må øve meg til å bli flinkere til å ta imot.

Behovstrengende. Det er et litt merkelig og litt vanskelig ord. Vi vil jo gjerne være selvstendige og ikke være avhengig av andre. Nå er det blitt slik for mitt vedkommende at jeg er avhengig av andres hjelp til flere ting. Jeg har gått noen runder med meg selv for å akseptere at det er slik. Når jeg har dårlige dager, og det er mange slike nå, er jeg avhengig av at noen kan gå ved siden av meg og støtte meg, så jeg ikke faller. Det er utfordrende. Det krever faktisk litt mot å våge å være avhengig av andre. Vi lever i en kultur hvor det å være selvstendig er så viktig, og hvor vi er redd for å være svak. Men jeg har oppdaget noe viktig. Jeg er med på å frigjøre noe hos en annen av umåtelig verdi når jeg ber om deres hjelp. Pave Johannes Paul II, sa ved en anledning:"Ingen er så fattig at han eller hun ikke har noe å gi, og ingen er så rik at han eller hun ikke har noe å ta imot."

Men å ta imot er som sagt ofte vanskeligere enn å gi. Å gi er betydningsfullt. Det finnes ikke noe sant fellesskap uten at vi gir. Henri Nouwen sa ved en anledning:" Å ta imot er like viktig som å gi, for når vi tar imot viser vi giverne at de har gaver å gi. Når vi sier:"Takk, du har gitt meg håp. Takk, du har gitt meg en årsak til å leve. Takk, du har gjort det slik at min drøm blir virkelighet", hjelper vi den som gir til å se hvor verdifull gaven han har gitt er."

Jeg skal øve meg i å bli flinkere til å ta imot.

torsdag, april 19, 2018

Oppdatering om Steve Saint

En liten oppdatering vedrørende Steve Saint (bildet):

Hans sønn uttaler nå at hjerteoperasjonen har vært vellykket. Familien takker for all forbønn og omsorg. Steve Saint vil forbli på sykehuset noen dager for noen mindre operative inngrep de nærmeste dagene.

Hans fremste bønneemne er dette: At Gud skal fortsette å skrive kapitlene i hans livsbok!

La oss fortsette å løfte Steve Saint, hans kone og resten av familien innfor Guds trone.

Israel 70 år - et sterkt vitnesbyrd om Guds trofasthet og evige løfter

I dag kan Israel feire sitt 70 års jubileum som en moderne stat. Disse 70 årene er et eneste stort mirakel, og et tydelig bevis på at Gud holder hva Han lover og står bak sine løfter. Gjennom sine profeter har Gud gitt løfter om at jødene skulle få vende tilbake til sitt land, etter at de ble spredt til jordens fire hjørner i år 70 etter Kristus. De løftene har Han holdt. Om det var slik at Gud ikke holdt disse løftene til sitt folk, jødene, kan vi heller ikke være sikre på at Han holder de løfter Han har gitt oss! Men nå har Gud vist i 70 år at Hans løfter til Israels land og folk er evige og ubrytelige. Det er sannelig et stort takkeemne.

Omringet av fiender på alle kanter kjemper Israel fremdeles en kamp for å overleve. Truslene er mange. Fra islamister. Fra Hamas og PLO. Alle vil kaste jødene på havet og utslette staten Israel. Antisemittismen er voksende. Fordømmelsene fra nasjon etter nasjon massive.

Men Israel har også venner. Mange venner. Ikke minst blant evangelikale kristne. Venner som ber. Som taler vel om. Som står opp for Israel når det trengs. Israel er ikke alene.

Kirken har ikke hatt mye å skryte av når det gjelder jødene. Erstatningsteologien har ført til forferdelige lidelser for det jødiske folk. Den har representert en uren strøm. Men det har også vært en ren strøm gjennom kirkens historie. Heldigvis har vi eksempler på uredde kristne som har lest profetiene og holdt fast ved Guds utvelgelse av jødene som sitt demonstrasjonsfolk gjennom tidene, og løftet frem det profetiske ordet. Jeg er glad for og takknemlig for at jeg fører med i denne strømmen. Rett etter at jeg ble en kristen i 1972 var jeg så heldig at jeg fikk kontakt med en klokker i Den norske kirke, som underviste frimodig i det profetiske ordet, og som hjelp meg til å se at Gud aldri noensinne har eller vil svikte sitt utvalgte folk. I alle år senere har jeg holdt fast ved det. Det har jeg ikke angret på.

I dag gratulerer jeg Israel med sine 70 år, og jeg ber om at Gud må velsigne dagen og fremtiden. Jødene er sannelig fremtidens folk, takket være Guds evige løfter til dem.

Ny lov kan føre til at evangeliske kirker blir stengt i det østlige Ukraina

Evangeliske kirker i det østlige Ukraina står nå overfor en mulig trussel om at deres kirkebygg vil bli stengt. De lokale myndighetene i Luhansk-regionen, som er kontrollert av separatister vedtok nylig en lov, som gir tydelige restriksjoner på hvordan kirker i dette området kan operere.

"Det vesentlige i den nye loven innebærer at menigheter forbys å holde gudstjenester, møter i små grupper eller i hjemmene. Det ser også ut til at de vil kreve at hver religiøs organisasjon må registrere seg på nytt innen august."

Det sier Joel Griffith som representerer Slavic Gospel Association til Mission Network News.

For å kunne bli registrert, må menighetene ha minst 30 medlemmer som bor permanent innenfor et spesifisert område. Hvis menighetene ikke oppfyller kravene, vil de bli oppfattet som illegale og dermed forbudt.

Loven som ble vedtatt i februar påvirker også den enkelte menighets virksomhet både innad og utad. Det innebærer blant annet at distribusjonen av religiøs litteratur, selv blant kirkene, er forbudt uten skriftlig godkjenning fra myndighetene.

Unionen av evangeliske kirker i det østlige Ukraina er svært bekymret over situasjonen. De er blant annet opptatt av at den nye loven kan brukes til å anklage menighetene for ekstremist og terror virksomhet og spionasje. Når lokale pastorer har spurt myndighetene om å klargjøre hva loven innebærer, har de ikke fått noe klart svar.

Joel Griffith sier i en kommentar at han har snakket med evangeliske ledere i det østlige Ukraina og sier at de vil forkynne evangeliet, koste hva det koste vil.

"De er opptatt av å adlyde Kristus. Han er den de bryr seg om først og fremst. Nå ser de etter måter å gjøre dette mest effektivt på."

Deler av det østlige Ukraina er svært farlig. Radio Free Europe/Radio Liberty kunne nylig rapportere at en familie på fire ble drept da en antitankmine eksploderte. Det er antatt at familien kjørte over minen og utløste dermed eksplosjonen. Familien ble rapportert savnet 7 april. Til tross for den store faren for å bli drept, enten av snikskyttere eller bomber, fortsetter de evangeliske kirkene sitt nødhjelpsarbeid som trengs sårt.

onsdag, april 18, 2018

En gripende bønn

Kan jeg få dele noe svært personlig med deg, noe jeg har tenkt på i flere uker nå? Jeg var nettopp ferdig med å tale på en gudstjeneste i Brumunddal baptistkirke da Tom, en venn av meg med Downs syndrom grep ordet og ba høyt:"Gud, jeg er ikke så flink med ord som Bjørn Olav, men jeg takker deg for at du har grepet min hånd!"

Da kjente jeg tårene kom, og de kommer hver gang jeg tenker på Toms inderlige bønn. Tom har forstått noe helt vesentlig. Det er ikke vi som har grepet Guds hånd, men det er Han som har grepet vår hånd, og det er ikke viktig å være flink. Jeg tror egentlig vi er altfor flinke mange ganger, og skal klare det meste selv, og av og til er det også slik at vi tror vi må være kloke og flinke og få til ting for at Gud skal være glad i oss. Men Guds kjærlighet er ubetinget og ubegrenset. Han er like glad i oss alle slags dager. Både de dagene vi synes vi lykkes og de dagene vi mislykkes. Han er ikke mer glad i oss på søndager enn Han er det på mandager. Jakob skriver i sitt brev:"All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger."(Jak.1,17)

Jeg er glad for at Gud er slik. Med evig kjærlighet har Han elsket oss. Det er godt å vite når dagene er vonde og onde. Stadig ber jeg det som har blitt min bønn:"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud."(Salme 31,6)

tirsdag, april 17, 2018

Be for Steve

Jeg vil gjerne oppfordre mine bedende venner om å be for Steve Saint i dag. Når disse linjene skrives, ved 16.30-tiden, skal Steve gjennomgå en hjerteoperasjon, hvor det blant annet skal settes inn en pacemaker. Steve Saint helsesituasjon er utfordrende for tiden. Han har, som bloggens lesere vet om, vært utsatt for en arbeidsulykke som har ført til at han delvis er lammet. Den siste tiden har han slitt med en infeksjon, men den er nå slått tilbake med antibiotika. Hans lege vil gjennomføre hjerteoperasjonen nå, fordi Steve er så svekket, blodtrykket høyt og han har pustebesvær.

Steve Saint er en av mine troshelter. Til tross for sin svært alvorlige helsetilstand lever han 100 prosent for Jesus, og tjener Ham med de små kreftene han har. Steve er sønn av Nate Saint, en av de amerikanske misjonærene som ble drept av hodejegere i Amazonas-jungelen på 1950-tallet.

Hoover-familiens spennende troshistorie, del 4

Dette er fjerde og siste delen av artikkelen til Peter Hoover. Jeg kommer tilbake senere med flere artikler av han. Det er ikke sikkert alle bloggens lesere er like interessert i denne type stoff, men selv synes jeg kirkehistorie og særlig vekkelseshistorie er spennende.

Landsbyen Hircel var et hjem for mange anabaptister helt til midten av 1600-tallet. Kirken på bildet, tilhørende Den reformerte kirken ble reist med midler fra konfiskerte penger og landområder tilhørende anabaptistene som var forvist fra dette området på den tiden.

Feld bei Hirzel, like utenfor landsbyen Hirzel. Hans og Anna Huber levde her i dette som på tysk kalles "Streusiedlung," en samling med bygninger på en gård med marker som omkranser den. Gårdbrukerne arbeider sammen med hverandre. Kvinner og barn kan være sammen hele tiden. Hver familie har sitt eget hjem og økonomiansvar, men det anabaptistiske fellesskapet i Hirzel hadde felles kasse slik at de kunne støtte de familiene som hadde fedre i fengsel eller som var sendt ut av området som gallei-slaver.

Hovegbygningen i Feld bei Hirzel er nå blitt restaurant. Jacob Huber, som levde her, tilbragte en tid i fengsel på 1800-tallet - lenge etter at anabaptistene hadde forsvunnet - fordi han var uenig med den reformerte pastoren i Hirzel.

Gården Landis rett utenor Hirzel var hjemmet til Hans Landis som mistet livet i Zürich i 1614 fordi han ikke ville fornekte sin trosoverbevisning.
Baumann-gården som ligger like opp på høydedraget til Hirzel, tilhørte også anabaptister. Mange av oss Huber/Hoovers har giftet oss inn i Baumann-familien i årenes løp. Jeg har for eksempel en Baumann-tante og to Baumann-onkler i Canada, sammen med mange andre slektninger.

Eksplosiv husmenighetsvekst og gode nyheter fra ekteparet McClung til tross for alvorlig sykdom

I dag har jeg virkelig gode nyheter å dele med deg. Sally McClung, kona til den tidligere hovedlederen for YWAM International, Floyd McClung, forteller i et nyhetsbrev publisert i går, at 417 husmenigheter har blitt startet i et ghetto område i Øst-Afrika hovedsaklig blant tidligere prostituerte og flyktninger fra Sør-Sudan. Arbeidet de driver - The All Nations ministry - vurderer også å begynne arbeid for å nå flyktninger fra Rohingya-folket med evangeliet. Sally McClung kan også fortelle at de har vært med på å bygge et sykehus i Zambia i et område der det ikke finnes noe medisinsk hjelp å få i mange mils omkrets. I Zambia er det også blitt startet 17 husmenigheter for å ta seg av disippeltrening. Blant syriske flyktninger i Tyskland som har kommet til tro på Jesus er det startet mer enn 70 husmenigheter, og blant en unådd folkegruppe i India er over 120 mennesker kommet til tro på Jesus. Det arbeides nå med å plante husmenigheter blant disse. Det er snakk om en unådd folkegruppe som ikke har hatt noen kristne fra før. Navnet på folkegruppen holdes foreløpig tilbake da arbeidet som pågår er svært følsomt.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om ekteparet McClung. Som kjent for bloggens lesere ble Floyd svært alvorlig syk av en infeksjonssykdom for en tid tilbake. En tid sto det om livet. Han har kommet seg noe, men er ikke frisk. Helsetilstanden hans er stabil og har egentlig vært uforandret en lang periode. Vinteren er på vei i Sør-Afrika der ekteparet McClung bor. Sally ber oss om å be at Floyd slipper å få influensa.

Sally forteller at hun har vært igjennom fire operasjoner det siste året, og to ulike typer med cellegiftbehandling. Hun er nå kreftfri og holder på med å gjenvinne sin helse.

"Vi har virkelig fått strukket oss denne tiden med så mange prøvelser. Gud har vært med oss for hvert steg vi har tatt,"skriver Sally McClung og takker for all forbønn, omtanke og økonomisk støtte ekteparet har fått.

mandag, april 16, 2018

Nye arrestasjoner av kristne i Iran

20 kristne ble nylig anholdt av sikkerhetspolitiet iIran. 19 av dem skal være satt fri, etter avhør. Den siste, Aziz Majidzadeh, sitter fortsatt fengslet.

Det opplyser Kiarash Alipour, som er talsmann for Artikkel 18, en organisasjon som arbeider for religionsfrihet i Iran.

Flere av de 20 som ble arrestert er blitt fratatt flere av sine personlige eiendeler. Det er foreløpig ingen informasjon om hva som har skjedd videre med Aziz Majidzadeh. Man vet ikke hvor han sitter fengslet, og i hvilken tilstand han befinner seg i. De 20 var sammen når det iranske sikkerhetspolitiet slo til.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 3

Vi tenker vel at vi lever i en tid med mye støy, og det er sant. Omgivelsene våre er fulle av all slags lyd som påvirker oss. Det er ikke lett å finne rom for stillheten, som er den absolutte forutsetningen for å høre Guds stemme. Men vi er ikke alene om å ha det slik. I 1.Mosebok leser vi følgende om Isak :"Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund."(1.Mos.24,63. Norsk Bibel ).  Når vi leser evangeliene ser vi også at Jesus selv til stadighet søker ut i ødemarken for å være alene med sin Far. Allerede fra 300-tallet begynner menneskene i store skarer å søke seg ut i ørkenens stillhet for å møte Gud, enten som eremiter eller i monastiske kommuniteter, der bønnen og stillheten ga karakter til det daglige livet.

Det som begynte i den syriske og egyptiske ørkenen på 300-tallet, forplantet seg til Middelhavsområdet. Vi vet ikke sikkert, men det kan ha vært eremiter på Athos allerede på 400-tallet. Det vi vet er at det fantes noen som levde på Athos år 668 og år 685, og de levde et monastisk liv.

Mange av de tidlige eremitene var nok særegne individualister. Men deres sterke Gudslengsel var djupt forankret i den kristne tradisjonen, hvor Jesus Kristus er det åndelige livets sentrum, og man forenes med Ham når den daglige eukaristien blir båret fram. Men det er kanskje en ting som mer enn noe annet fyller hverdagene til munkene og gir en særegen rytme til dem og det er Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over oss." Enten det nå var alene i munkecellen eller i klosterfellesskapet fulgte man også tidebønnenes rytme og i den stadige lesningen av den hellige Skrift. Også eremiten som ikke lever i det daglige klosterfellesskapet er forenet med alle mennesker i deres forbønn for verden.

Men bønnen hører også sammen med arbeidet. Munkene på Athos skiller ikke mellom det timelige og det åndelige. Alt er en enhet. Alt er egentlig åndelig. Munkene har sine arbeidsoppgaver enten det er på kjøkkenet, i smia, i potetåkeren eller i andre praktiske oppgaver som hører til det å leve i kloster. Det er ikke noe unntak for eremitene. Noen maler ikoner, andre produserer bønnesnorer til bruk når man ber Jesusbønnen.

Men i alt bestreber man seg på å bevare stillheten.

fortsettes.

søndag, april 15, 2018

Strålende bibelformidling og påskeglede!

I dag hadde May Sissel og jeg den store gleden av å høre bibelfortelleren, forfatteren og pilegrimsvandreren Anne Kristin Aasmundtveit i Toten frikirke. Med djup innlevelse, troverdighet, varme og várhet formidlet hun fortellingen om påskens store drama: Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det var en sterk opplevelse. Jeg satt å tenkte på at det kanskje var slik de første generasjoners kristne fikk del i evangeliene. Ikke som skreven tekst, men som muntlig formidling. Anne Kristin's mann, forfatteren og ikonmaleren Sven Aasmundtveit medvirket også. Han sang kjente og kjære salmer mellom de ulike 'aktene' i Anne Kristin's formidling. Disse to betyr så mye for meg.

Det var godt å være tilbake i Toten frikirke og feire gudstjeneste denne søndagen. Spesielt hyggelig var det å få dele gleden med iraneren Afshin Hosseini og tyske Thekla Holmes som ble vigslet som diakoner. De er virkelig rette personer til denne tjenesten. Toten frikirke er sannelig blitt en flerkulturell menighet.

Godt var det også å få feire Herrens måltid sammen. Det er alltid godt. Kirken var fullsatt, så det tok sin tid, men hva gjør vel det når man samles rundt Herrens bord!

Mot slutten av gudstjenesten var det barnevelsignelse, en heller sjelden begivenhet i en menighet som praktiserer barnedåp. Et etiopisk barn og dennes foreldre ble bedt for og velsignet. Og etter gudstjenesten var det kirkekaffe, før en gruppe iranere fikk bibelundervisning i kirkesalen, og en gruppe etiopiske kvinner fikk bibelundervisning i kjelleren.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 2

Athos fostrer bedere, profeter, hellige menn. Slik har det vært i over 1000 år. På ulike tungemål har bønner steget opp til Nådens trone. Hver natt fra midnatt til daggry ber munkene her med hele sin sjel og feirer den hellige liturgien i over 100 kirker og kapeller. Stopp litt og tenk over det du nettopp har lest! Hvor finner vi et slik sted lignende dette?

Athos har aldri opphørt å fascinere. Hellas er jo en turistmagnet. Men de som kommer til Athos kommer ikke først og fremst for å beskue den vakre naturen - selv om her er vilt og spektakulært. Mange dras hit av helt andre årsaker. Til den talende stillheten, til Gudsnærværet. Her tilbringer et par tusen munker sitt liv i bønn, stillhet og praktisk arbeid. De har det til felles at de tilhører Den ortodokse kirke og livnærer seg på dens rike liturgiske og åndelige tradisjon. Ikke minst på Jesusbønnen.

Du finner ikke maken noe sted. Her fødes ikke noe menneske, men de fleste som bor her avslutter sine liv her, og finner sin grav her blant mange andres. Til Athos kommer nemlig ingen kvinner, de har ikke adgang. Det er heller ikke lett å komme hit som turist. Du må ha invitasjon, og er du ikke ortodoks, så er det enda vanskeligere. Men i sekel etter sekel har Athos - Det hellige fjellet - hatt en helt spesiell dragningskraft på unge menn som vil gi sine liv helt og holdent til Gud.

Athos er den nordligste av de tre vikene på Khalkidiki i den nordøstlige delen av Hellas. De to andre er: Kassandra og Sithonia. Vi snakker om en halvøy - det finnes veiforbindelse hit, men den er ikke for folk flest, kun for de som arbeider på vingårdene her. De andre må komme med båt. Her på denne halvøya finnes det et tyvetalls klostere, og et stort antall monastiske fellesskap av ulike slag. Blant annet eneboersteder.

De mest utilgjengelige traktene finner vi i sørvest. Det er her vi finner eneboerstedene eller eremitstedene som kan ligge helt opp til 800 meters høyde. Der kan vi den dag i dag støte på munker som tilbringer hele døgnet i stillhet og bønn. Mennesker som kommer hit kan fortelle at himmelen er så nær, som om det bare var en flortynn hinne mellom himmelen og jorden.

Noe annet som særpreger Athos er at landskapet stort sett er upåvirket av mennesker. Her finnes ingen saueflokker, geiter eller kyr, ganske enkelt fordi munkene ikke spiser kjøtt. Her er det få mennesker med livsstilsykdommer som hjerte - kar eller kreft. Munkene blir gjerne gamle, veldig gamle. Et annet karakteristisk trekk er at skogen dekker 90 prosent av overflaten. Athosfjellet er kjent for sine store kastanje og eikeskoger. her finner du også sypresser, pinjetrær og vakre almer. Opp til 450 meters høyde råder middelhavsklima. Høyere opp blir det kaldere, med tåke og nedbør i form av regn og snø. Særskilt den sørvestlige delen er svært utilgjengelig, med bratte stup og djupe raviner.

fortsettes