tirsdag, juni 27, 2017

Døperen Johannes og dagens profeter, del 4

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har møtt mennesker som forteller meg om ledere som ikke anerkjenner deres "profetiske tjeneste". De føler seg avvist. Det er ingen tvil om at dette oppleves smertefullt og frustrerende.

De fleste av disse kan fortelle om at de enten har fått et profetisk ord eller så har de hatt en opplevelse hvor Gud har kalt dem til en profetisk tjeneste. Og så tar de dette som en slags godkjennelse til å opptre i en rolle som profet, enten i den menigheten de tilhører eller om de kjenner seg avvist der, i en bønnegruppe.

Men det er ikke slik det fungerer. Man blir ikke profet over natten. Man må vokse inn og modnes i det profetiske kallet, og det er ikke en selv som utnevner seg selv til profet. Har man et genuint profetisk kall gjenkjennes det av andre.

Å tre inn i en tjeneste som dette er en prosess. En modningstid. Selv Jesus "gikk fram i visdom og alder og velvilje hos Gud og mennesker." (Luk 2,52) Slik er det med alle som Gud kaller inn i den profetiske tjenesten. Enkelte avviser en slik modningstid. Er vi større enn Jesus?

Et annet eksempel er David. Profeten Samuel får som kjent Guds kall til å salve en konge etter kong Saul, som Gud har forkastet. Vi kan lese om dette i 1.Sam 16,10-11 og v.12-13.

Ikke bare ble David salvet til konge, men vers 14 forteller oss at fra det øyeblikket vek Guds Ånd fra Saul. Da ville vel de fleste tenke at nå var David konge fra den dagen av. Faktisk gikk det hele 14 år før så var tilfelle. I mellomtiden levde Israel med en konge som var gal, inntil han døde i kamp. Flere ganger kunne David ha drept ham, men Davids tid var ikke kommet ennå. Selv om Guds Ånd hadde veket fra kong Saul, var han fremdeles Israels rettmessige konge. Og David respektere det.

Vi, som tilhører Den nye pakt, er også underlagt en autoritet, som vi er kalt til å lyde.

"Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke en øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin lønn." (Rom 13,1-2)

Problemet med enkelte "moderne" profeter er at om de blir avvist, så gjør de opprør. De er ikke villige til å vente og modnes, men vil inn i tjenesten med det samme. Resultatet er at de blir såret og skuffet og trekker seg ut av menigheten, og begynner å operere på utsiden av menigheten. Resultatet er at de ofte tiltrekker seg andre sårede mennesker.

Vi må ikke glemme at David ble salvet til konge tre ganger. En gang av Gud (gjennom Samuel) og to ganger av mennesker. Dette er det viktig å få med seg. Det kan være at Gud har kalt deg til å bli profet, men inntil de som er ledere i din sammenheng anerkjenner denne gaven hos deg, så er du bare profet for deg selv. Til du kommer dit at andre ser ditt kall og anerkjenner dette kallet så er det en modnings- og treningstid. Hvor lang tid det tar vet alene Gud. En av de tingene en profet må lære seg å utholde er lidelse. Da må man trenes i lidelsens skole. Det er en vanskelig skole. Er du villig til å gå den skolen?

(fortsettes)

mandag, juni 26, 2017

Bønner fra hesteryggen, del 7

Amish-gutter fisker langs Macot Mill, som ligger like i nærheten av det som en gang var gården til Christian Newcomer, i Leacook Township, Lancaster County.

Etter dette, når jeg deltok i gudstjenester, følte jeg en indre trang til å dele med de ulike forsamlingene det jeg hadde opplevd. Men fordi jeg følte meg uskikket til oppgaven, trakk jeg meg tilbake og holdt meg på avstand. Jeg var vel ansett av mine naboer, og de fleste ønsket meg godt. Ofte syntes jeg synd på dem, og jeg gråt. Jeg følte meg drevet til å snakke med dem om frelsen og hva de måtte gjøre for å bli frelst.

Jeg kjente meg ofte forkastet fordi jeg forsømte meg når det gjaldt å dele evangeliet med dem.

'Se, jeg har gitt deg kunnskap om din synd og din elendighet. Jeg har vist nåde og barmhjertighet mot deg, og hvis du forsømmer å advare dine medmennesker og anbefaler dem frelsen som finnes i Jesus Kristus, så kan miste det som skjedde med deg for evig.'

Jeg tror oppriktig at hvis jeg hadde vært lydig mot Guds kall, ville jeg ha vært spart for den elendighet jeg ble kastet uti. Men det å være forkynner var et for høyt kall for meg, jeg kjente på min egen svakhet og uvitenhet, så jeg kunne ikke overtales til å tale offentlig, selv om mange av vennene mine oppfordret meg til å gjøre det.

Slik fortsatte jeg å motsette meg kallet, lik Jona. Jeg søkte sikkerhet ved å selge gården min, og kom meg vekk fra naboene mine, og flyttet til Maryland.

(fortsettes)

Dette er syvende del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai, femte del lørdag 3. juni og sjette del lørdag 24.juni.

Myndighetene på Sri Lanka deltar aktivt i forfølgelsen av kristne

En ny rapport avslører detaljerte opplysninger om forfølgelsen av kristne på Sri Lanka. I følge denne rapporten har representanter for myndighetene og offisielle institusjoner spilt en aktiv rolle i å støtte forfølgelsen av kristne og andre minoriteter på Sri Lanka de siste 20 årene.

Rapporten viser også at kristne på Sri Lanka gjennomsnittlig er blitt utsatt for angrep minst en gang i uken de siste 20 årene.

Det er en tenketank med base i hovedstaden som har offentliggjort rapporten. Verite Research har undersøkt 972 saker som handler om diskriminering av kristne. Trakasseringen og forfølgelsen av kristne på Sri Lanka har pågått og pågår uavhengig av hvem som sitter i offisielle stillinger og hvem som styrer landet. Rapporten avdekker også at lokale myndigheter implementerte tiltak mot kirker uten at de hadde legal rett til å gjøre det.

La oss be for våre trossøsken på Sri Lanka.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 3

Vi var innom profeten Agabus i går. To ganger nevnes han i Apostlenes gjerninger. Agabus hører med blant profetene i urkirken. Han tilhørte sannsynligvis forsamlingen i Jerusalem. Vi leser nemlig i Apg 11 at det "kom noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem." (v.26) Og i neste verset leser vi at "en av dem, som het Agabus..."

Her ser vi noe viktig: profeter i den nye pakt tilhører en lokal forsamling. Når du møter noen av dagens selverklærte profeter, så kjennetegnes de ofte ved at de ikke tilhører noen menighet i det hele tatt, men opererer utenfor den. Ofte er dette skadeskutte mennesker som projiserer sine egne sår og skuffelser på andre. Man merker det når de skal bære frem sitt budskap, så er det ofte anklagende. Sårede mennesker kan dras mot profettjenesten fordi den kan hjelpe dem til å eksponere dem selv og gjøre dem interessante i andres øyne.

Nytestamentlige profeter utdannes også i stillheten og ødemarken, men de er også knyttet til en lokal forsamling, hvor andre ser deres liv og de blir ansvarliggjort. Det er få som trenger ydmykhetens gave som profetene, og det er et tegn på manglende ydmykhet og sunnhet om de velger å stå utenfor menighetsfellesskapet.

Apg 21 er interessant av mange grunner når det gjelder tjenesten som profet. For det er ingen automatikk i at man er en profet fordi man profeterer. I Apg 21 ser vi både den profetiske nådegaven og den profetiske tjenesten eller profet-embetet.

I begynnelsen av kapitlet kan vi lese om Paulus og hans apostoliske team som kommer til Tyrus:

"Vi oppsøkte da disiplene og ble der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem." (v.4)

Hva er dette? Dette er gaven til å profetere. Dette er ikke det samme som profet-embetet. Dette var "vanlige" disipler som profeterte. Vi oppfordres alle til å søke nådegavene med iver, "særlig å tale profetisk." (1.Kor 14,1). Samtidig sier Paulus: "Er vel alle profeter?" (1.Kor 12,29) Underforstått, nei alle er ikke det. Så slår apostelen fast: "For dere kan alle tale profetisk..." (1.Kor 14,29)

Men det skal mer til enn å profetere for å bli profet! Profet-embetet er en av fem gaver Jesus har gitt sin menighet.

I Apg 21 stifter vi altså både bekjentskap med den profetiske nådegaven og det profetiske embetet. I vers 10 leser vi om "en profet ved navn Agabus."

Både de disiplene som bar frem et profetisk budskap og profeten Agabus bærer frem samme advarsel til Paulus: Han vil få problemer om han drar opp til Jerusalem. Men profeten gjør noe mer: han utfører en profetisk handling. Han tar beltet til Paulus og binder hendene og føttene sine med det, og sier: "Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene." (v11)

Det paradoksale er at apostelen Paulus lar være å lytte til de profetiske advarslene han får. Betyr det at han neglisjerer dem? Nei, overhodet ikke. Men det er noe som er overordnet for Paulus: Han er villig til å lide for Jesus!

"Jeg er beredt, ikke bare å bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld." (v13)

I og med at han fikk med seg disse profetiske advarslene, som viste seg å stemme, var han forberedt på det som skulle skje.

Legg merke til noe viktig: Disiplene profeterte at Paulus ikke måtte dra opp til Jerusalem. Profeten Agabus gjorde ikke det. Han fortalte bare det som ville skje når Paulus kom til Jerusalem. Her ser vi forskjellen på nivået på det profetiske som bæres fram. Som jeg skrev tidligere vil det alltid være et visst menneskelig element i det profetiske. En profet som Agabus var moden og hans budskap har en større tyngde, fordi han er en profet.

(fortsettelse)

søndag, juni 25, 2017

Enkene fra El-Arish får hjelp

Enkene ra El-Arish får nå hjelp.

Tidlig i år erklærte IS-relaterte grupper i Egypt at de ville utrydde landets kristne minoritet. Kristne i Egypt ble over natten den islamistiske terrorgruppens fremste mål - og helvete brøt bokstavelig løs. Maskerte menn startet en serie med voldelige angrep på kopterne. En rekke kristne familier ble rammet. Åtte kristne menn fra El-Arish (se kartet) ble brutalt drept.

Terroren drev mange vekk fra deres hjem i El-Arish. Enkelte flyktet til Port Said. Mange av disse strever med å overleve. De har mistet alt. Ikke bare sine hjem, men også sitt arbeid, og har lite å leve av. Enkene etter disse drepte mennene er spesielt sårbare fordi de ikke lenger har noen som sørger for dem og beskytter dem.

Nå har International Christian Concern klart å lokalisere tre av disse enkene: Zia, Abia og Hanem. De har lyttet til de grufulle historiene til disse kvinnene, og de har forsøkt å hjelpe dem så godt de kan.

30. januar ble en kristen kjøpmann ved navn Bahir skutt ned å drept mens han var ute for å handle sammen med sin kone. Kona, Zia, ble vitne til drapet. Ekteparet har to små barn, og Zia ventet sitt tredje da ektemannen ble drept. De har nå flyttet inn hos foreldrene til Zia.

Tidlig om morgenen den 16.februar, solgte en kristen kjøpmann, Kadeem, og hans kone, Abia, sandaler på markedet i El-Arish. Plutselig dukket to maskerte menn opp, og drepte Kadeem rett foran øynene på Abia. Ekteparet har seks barn, og etter drapet på ektemannen, har Abia og barna flyttet hjem til ektemannens familie. Abia har senere klart å flytte til en leilighet sammen med barna.

Natt til 23. februar, spiste Sayyid, en kristen rørlegger, sammen med familien sin da to maskerte menn brøt seg inn i deres hjem. De skjøt ektemannen i hodet, rett foran øynene på hans kone, og senere brant de ned hans hjem. Haneem, Sayyid, sitter nå igjen med ansvaret for fem barn, og har ingen muligheter for å klare seg selv.

Nå får de hjelp via International Christian Concern. Det kan være med noe så enkelt som sengeklær, eller det kan handle om mat, medisiner og annet.

La oss huske disse enkene i våre forbønner.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 2

Døperen Johannes og seeren Johannes, den siste slik en kunstner forestiller seg ham, er begge unike profetskikkelser. Unike, blant annet i den forstand at deres budskap er en del av Den Hellige Skrift. Ingen profet gitt til den nytestamentlige forsamlingen kommer i nærheten av de profeter som nevnes i Det nye testamente.

Selv om begge profeter bærer frem budskap er det bare en av disse profetgruppene som har båret frem ufeilbarlige profetiske budskap, og det er de som er nevnt i Den Hellige Skrift som de profetene Herren satte sitt stempel på. Alle andre profetiske budskap vil ha et menneskelig element i seg, og vil alltid måtte prøves.

Menigheten i Antiokia omtales som et samlingssted for både profeter og lærere:

"I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere ..." (Apgj 13,1)

Så navngis fem av dem. To av dem hadde en apostolisk tjeneste også. Også andre steder i Apostlenes gjerninger omtales profeter. Vi leser om Judas og Silas, og det som fortelles om dem forteller oss også noe om den nytestamentlige profettjenesten:

"Judas og Silas, som selv var profeter, talte meget til oppmuntring og styrke for brødrene." (Apg 15,32)

Oppmuntring og å sette mot i andre kristne er altså en del av den profetiske tjenesten gitt til den nytestamentlige forsamlingen. Vi leser videre i Apg 15 at når de andre brødrene forlot Jerusalem, ble Silas igjen, v.34. Denne Silas, får vi vite, var en av de "ledende menn blant brødrene", i Jerusalem, v.22. Så selv om det allerede fantes profeter i menigheten i Antiokia, var de åpne for å ta imot flere. Menigheten i Antiokia var da også en misjonsbase, så det er naturlig å tenke seg at det ikke bare var Paulus og Barnabas som ble sendt ut herfra. De apostoliske teamene som ble sendt ut på tjenesteoppdrag hadde helt sikkert med seg profeter, som tjenestegjorde sammen med dem. Jeg antar dette ut fra ordene i Ef 2,20:

"... bygd opp på apostlers og profeters grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv."

En annen profet som nevnes i Apostlenes gjerninger er Agabus. Han omtales to steder:

"I de dagene kom det noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem. En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød ville komme over hele jorden. Den kom da også under Klaudius ..." (Apg 11,27-28)

Vi merker oss at Lukas ikke bare nevner Agabus, men at det var "profeter" - i flertall - og at de kom fra modermenigheten i Jerusalem. Så det var ikke bare i Antiokia det fantes profeter, men også i menigheten i Jerusalem. Her ser vi også en annen side ved profettjenesten i den nytestamentlige menigheten: den er en vektertjeneste. En profet er en som frembringer profetiske budskap om fremtiden.

Andre gangen profeten Agabus nevnes er i Apg 21,10 flg Der leser vi at Agabus holder til i Judea og er en slags omreisende profet. I dette tilfellet utfører han en profetisk handling samtidig som han profeterer over apostelen Paulus og forteller ham hva som vil komme til å skje med hans liv og tjeneste.

Vi skal se litt nærmere på dette i neste del.

(fortsettes)

lørdag, juni 24, 2017

Døperen Johannes og dagens profeter, del 1

I dag, på St.Hans-dagen, feirer vi minnet om døperen. Det er det mange gode grunner for. Døperen Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetskikkelsene. Hans like finnes ikke - verken da eller nå.

Men jeg tror at Gud har gitt sin kirke profeter. Også i den nye pakt finnes det et profet-embete. Apostelen Paulus nevner profetene sammen med de øvrige tjenestegaver Gud har gitt menigheten:

"Han er det som ga noen til ... profeter..." (Ef 4,11)

"Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

Jeg kjenner noen av disse profetene, og noen som innbiller både seg selv og andre at de er det.

Døperen Johannes ble formet i ødemarken. Under en stjernestrødd himmelhvelving alene med Gud. I bønn, i forsakelse. Og stod frem når tiden var inne. Som både forløper og veirydder. Slik også de virkelige profetene i dag. De har ikke trykt tittelen "profet" på visitkortet sitt, og skryter heller ikke med å fortelle andre at de er Herrens profeter. De er heller tilbakeholdne og står ikke frem med noe budskap fra Herren før de har hørt fra Ham. De deler heller ikke ut profetier på bestilling til hver og en som kommer på deres møter.

Men de kan både formane og oppmuntre og tale direkte inn i menneskers liv.

Men de kjennetegnes av at de lever i bønn, i forsakelse og tro. Av og til misforstått. Snakket negativt om. De kjennetegnes av at de er stadig i berøring med ilden, den hellige ild. Av en røst som ofte må rope, fordi menigheten sover. De vekker noen. Men ikke de som vil sove.

De kommer og går. Bærer frem det de har fått i stillheten og i bønnen. For så å trekke seg tilbake for å være alene med Herren. De er ofte ensomme.

Når Gud kaller en profet starter en foredlings- og renselsesprosess. Gud beskjærer et slikt menneske og utvikler deres karakter. Og profeten må først respondere til det Gud holder på med i deres liv, før de kan gi Guds ord videre til andre. Mange ganger vil et slikt menneske føle at det befinner seg i ildovnen.

"Smeltedigel for sølv og ovn for gull, men den som prøver hjertene er Herren." (Ord 17,3)

En profet blir kalt av Gud, ikke av mennesker, og er derfor ikke mennesker til lags. Om han eller hun ønsker å være mennesker til lags, kan de ikke være Guds stemme.

(fortsettes)

Bønner fra hesteryggen, del 6

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

Samtaler og fellesskap før gudstjenesten i Groffdale. Også i vår tid møtes tre forsamlinger her. To tilhørende Old Order og en tilhørende Lancaster Mennonite.

Mine kjære lesere, og spesielt dere som er nye i troen på Kristus, tillat meg på en forsiktig måte å be dere være forsiktige med hvordan du går inn på din motstanders territorium. Ikke vær redd for å bekjenne din Herre og Mester til enhver tid, når det er nødvendig. La hele verden få vite at du står på Herrens side. Bestem deg for å være Hans ydmyke etterfølger, men unngå å ta del i unødvendige religiøse konflikter med de ugudelige eller med slike som ikke gleder seg over det indre liv og kraft. Når du gjør det kan du bli lokket ut i en kamp hvor du skal bevise hvor mye du kan, og du kan komme til å tenke høyere tanker om deg selv enn det du burde. Hvis du stoler på din egen visdom, kan du bli såret i kampen og det kan bli skadelig for din sjelefred, og uten den helbredende kraften til sjelens lege, kan dine sår være dødelige.

Dette var i noen grad tilfelle for meg. Etter dette besøket hos denne pastoren, ble jeg overveldet av et mørke, men takket være Gud varte det ikke så lenge. Jeg ropte på min Forløser, og de mørke skyene ble ganske snart drevet vekk. Guds velsignelse hvilte over meg på nytt. Min åndelige styrke ble fornyet, og ved Guds nåde ble jeg fornyet og var i stand til å glede meg på nytt.

Jeg ønsket nå å besøke min venn på nytt for å forklare mine synspunkter og opplevelser, i håp om å tydeligere meg mer enn det jeg hadde gjort første gang, men jeg var redd han ville bli fornærmet av min iver. Derfor bestemte jeg meg for å skrive til ham og forklare tydelig mine synspunkter, at kvinnens ætt må knuse slangens hode. Det vil si: Ved Jesu Kristi kraft må syndens herredømme overvinnes, ødelagt og helt utryddet fra hjertet.

Før jeg satte denne planen ut i livet fikk jeg høre at min venn, predikanten, hadde en alvorlig sykdom, og fordi jeg ikke trodde han var helt fornøyd eller forsonet, gjorde jeg meg øyeblikkelig klar for å besøke ham. Han lå til sengs når jeg kom. Jeg var ganske sjenert og følte meg ikke fri til å starte noen diskusjon. Etter en stund trakk familien seg tilbake og vi to var alene. Da reiste han seg så han ble sittende i sengen, grep begge hendene mine og sa:

'Vet du, Christian, og husker du samtalen og tvisten vi hadde, da vi sist var sammen? Spesielt når det gjelder kvinnens ætt og slangen?'

'Ja', svarte jeg.

'Siden den gangen, fortsatte han, 'har en overbevisning grepet mitt hjerte, som ved et lynglimt, at påstanden din er rett. Kvinnens ætt må ødelegge slangen i meg, i mitt hjerte.

'Og, ja, Christian,' la han til: 'jeg tror også at synden i mitt hjerte må bli ødelagt, om jeg skal bli frelst.'

Å, som jeg gledet meg over dette! Vi hadde nå ett sinn. Vi ba sammen, og Guds kjærlighet ble utøst i våre hjerter og fylte våre sjeler.

(fortsettes)

Dette er sjette del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai og femte del lørdag 3. juni.

USA: Myndighetene fjerner kors fra offentlig strand

En føderal dommer har nylig gitt ordre om at et kors som er lokalisert i en offentlig strand i Pensacola. Florida, må fjernes. Dommeren gir etter for press fra Freedom From Religion Foundation og American Humanist Organisation, som tok denne saken til retten i 2016. At korset står der det står skal visstnok stride mot den amerikanske konstitusjonen.

En av de mange som protesterer på at korset nå skal tas ned, er evangelist Franklin Graham. I en kommentar på sin Facebook-side skriver Franklin Graham at årsaken til at de sekulære og ateistiske organisasjonene vil ha korset fjernet er at korset vekker anstøt fordi "det representerer den frelsende kraften som finnes i Jesus Kristus."

Den føderale dommeren, Roger Vinson, skriver i en kommentar at han forstår at det å fjerne korset vekker sterke følelser hos mange, men at han må forholde seg til amerikansk lovgivning.

Evangelist Franklin Graham kommer til Oslo 11.-12. november for evangeliske møter i Oslo Spektrum.

Billedtekst: Korset som amerikanske myndigheter vil ha fjernet fra en offentlig strand i Pensacola, Florida.

Profetene og Kristi Ånd

Hvorfor skal vi lese Bibelen? Peter Halldorf gir i en av sine siste fastbetraktninger et svært godt svar. Han henviser til ordene i 1.Pet 1,11:

"Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter."

"Dagens epistel fra 1.Petersbrev bekrefter hvordan den unge kirken leste og oppfattet den hebraiske Bibelen: det var Kristi Ånd som talte i profetene, hevder apostelen... Med den overbevisningen blir lesningens primære hensikt aldri kunnskap for dens egen skyld, men leserens og lytterens frelse og guddommeliggjørelse. Vi leser for å bli forklarede - ikke for å søke forklaringer."

Foto: YouTube

fredag, juni 23, 2017

Enkene og Guds hjerte

Du skal ikke lese mye i Bibelen før du oppdager at Gud har et spesielt hjerte for enker. Det gjelder både Det gamle- og Det nye testamente. I urkirken hadde de en egen tjeneste.

Det er noe å tenke på i dag. For dagen i dag er nemlig Den internasjonale enkedagen. Ja, det finnes noe slikt, og det er virkelig på sin plass.

Så langt jeg kan se er 2.Mos 22,22 enker omtales av Gud i Det gamle testamente: "Dere skal ikke plage noen enke..." 5.Mos 10,17-18 slår fast at "Herren, deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk ...som hjelper enken til deres rett." I Salme 68,6 leser vi at "Gud i sin hellige bolig er ... enkers dommer." I Ord 15,25 leser vi at "de hovmodiges hus river Herren ned, men han lar enkers merkesteiner stå fast."

Gjennom profeten Jesaja taler Gud til Israels folk og sier: "Rens dere! Vask dere" Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne. Hold opp med å gjøre det som er ondt! ... før enkers sak!" (Jes 1,16-17). I det samme kapitlet kan vi også lese om Guds vrede over Jerusalem fordi befolkningen der blant mye annet, ikke tar seg av "enkers sak." (v.23)

Hos profeten Sakarja sier Gud klart og tydelig slik at det ikke er til å misforstå: "Undertrykk ikke enker..." (Sak 7,10) og i den siste boken i Det gamle testamente, kan vi lese følgende: "Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg vil være snar til å vitne mot trollmennene og ekteskapsbryterne, og mot dem som sverger falskt, mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken ..." (Mal 3,5)

Dette er bare noen få av skrifstedene som omtaler enker i Det gamle testamente.

Lukas forteller oss at det "var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød i hele landet." (Luk 4,25). I 1.Kong 17,9 leser vi om at Gud befaler en enke å forsørge profeten Elia.

Markus forteller oss om enken og hennes skjerv (Mark 12,43), som ga alt hun hadde. Lukas forteller oss den dramatiske historien om enken som mister sin eneste sønn, (Luk 7,12 jfr) og som Jesus helbreder. Lukas gjengir også Jesu fortelling om enken som ikke ga opp, jfr Luk 18,1-8. Og han forteller oss også om en profetinne, Anna Fanuels datter, som var enke (jfr Luk 2,36-38)

Enkene og urkirken

Noe av det første den første menigheten gjør er å opprette et diakonalt arbeid som skal ta seg av menighetens enker. Det sier litt om hva de første kristne prioriterte. Men det var da også helt naturlig. De kjente selvsagt hva Guds ord sier om enker, og Guds hjertelag for dem. I Apg 6 kan vi lese om en konflikt som oppstod nettopp på grunn av fordelingen av mat til enkene.

Apostelen Paulus instruerer sin unge medarbeider Timoteus om hvordan han som pastor skal behandle menighetens enker, og der ser vi at det fantes egne lister over hvem som var menighetens enker. For å komme i den kategorien måtte man ha fylt 60 år. Du kan lese om dette i 1.Tim 5,3 jfr. Disse enkene hadde sannsynligvis en diakonal tjeneste i de lokale menighetene. Enkene fikk sitt underhold av menigheten.

Jak 1,27 forteller oss hva som behager Gud:

"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden."

Kjenner du en enke eller enkemann? Kanskje du i dag kunne ha velsignet dem i dag med en telefon, et kort, eller en blomst?

Billedtekst: En kristen enke fra India. Foto: India Partners.

Torturert for Jesus

I går feiret jeg minnet om en kristen martyr fra det tredje århundre: Hl.Alban.

Alban var en hedning som levde i den romerske bosetningen Verulamium på en tid da romernes forfølgelse av de kristne raste. Vi snakker om 300-tallet. Alban ga ly til en kristen prest som søkte ly for forfølgerne. Han la merke til prestens hengivelse til sin bønnerytme, og etter en tid ble han så berørt av det han var vitne til at han forsøkte å leve slik presten levde. Presten på sin side fortalte Alban om frelsen i Jesus, og etter en stund bestemte Alban seg fra å vende deg fra det hedenske mørket og følge Jesus.

Etter at presten hadde oppholdt seg hos Alban en tid fikk de romerske myndighetene vite at han oppholdt seg der. Det ble gitt ordre til de romerske soldatene at de skulle pågripe presten. Da kledde Alban seg i prestens klær og overga seg til soldatene. Samtidig klarte presten å flykte.

Bundet ble Alban ført frem for den romerske dommeren, som krevde av ham at han skulle bøye seg for avgudene. Alban avla da sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus, og fortalte at han var blitt kristen. Det gjorde dommeren rasende. Han ble ikke mildere stilt når han fikk vite at Alban hadde byttet plass med presten, og truet ham med at han ville bli torturert.

Alban lot seg ikke skremme. Med stort mot avviste han å bøye seg for avgudene. Dommeren ga beskjed om at Alban skulle piskes. Til tross for den harde mishandlingen ville ikke Alban fornekte Jesus.

Alban ble så ført til en høyde utenfor Verulamium, hvor han ble henrettet, og ble dermed den første kjente engelske martyren. Dommeren ble så beveget av det som hadde skjedd at han gav ordre om at det nå var slutt på slike henrettelser i denne byen.

torsdag, juni 22, 2017

Den smilende Gud

Det finnes mange bilder av Jesus. Hver av oss bærer på vårt eget indre bilde av Ham. Dette er et av de jeg liker best. En smilende Jesus. En som er full av glede.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Hebreerbrevet, hvor det heter:

"... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå DEN GLEDE som ventet ham, led han tålmodig korset ..." (Hebr 12.2)

Enkelte bilder av Jesus fremstiller en Jesus som er så alvorlig, så streng. Det gjelder særlig noen av de bysantinske ikonene. Selvsagt preget alvoret ham. Ikke minst i den fasen hvor Han snakket om at "timen er kommet", da Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender, og Han skulle lide.

Men det er også en annen side. I og med at Han var fullt ut menneske, smilte Han også! Det står ikke så mye om det i evangeliene, "men det er fordi det var så vanlig at det ikke var noe å skrive om!," sa Edin Løvås.

Hos Lukas finner vi dette: "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd ..." (Luk 10,21)

Jeg synger en Taize-sang om dagene som lyder slik:

"Se mot lyset vend øynene mot Gud,
så skal ditt ansikt stråle av glede,
så skal ditt ansikt stråle av glede."

Når jeg synger denne sangen tenker jeg på ordene: "De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Det gjør noe med meg å se den smilende Gud.

Jesus ventet på noe. Lidelsen har en ende. Belønningen for utholdenhet er den himmelske glede.

Men dette verset inneholder noe mer. Hebreerbrevets forfatter gir Jesus en tittel: Troens opphavsmann og fullender. Dette er mitt store takkeemne: Han som begynner er også den som avslutter. Det er ikke jeg som holder fast i Gud, det er Han som holder fast i meg.

I disse tøffe sykdomsdagene takker jeg for ordene i Fil 1,6:

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag."

Hvem er den aktive?

SISTE: Egyptisk politi stengte kirkeeiendom og stengte den

Egyptisk politi stormet en bygning i landsbyen Saft al-Kharsa 16. juni. Hendelsen er først blitt kjent nå. Bygningen som er eid av Den koptisk-ortodokse kirken. Den tre etasjes bygningen er brukt som kirke og forsamlingshus. Etter å ha tømt bygningen for mennesker, låste politiet dørene med kjetting. Det er International Christian Concern som melder dette i dag.

Koptiske kristne strever med å få myndighetens tillatelse til å bygge kirker eller få tillatelse til å omgjøre eksisterende bygninger om til kirkebygg. Fordi de ikke har kirker å samles i må de reise til andre steder. Det er ikke som i Norge hvor kristne uteblir fra gudstjenesten, og kanskje går noen få søndager i året eller måneden. For koptiske kristne er det ikke bare naturlig, men livsviktig for deres tro at de feirer gudstjeneste så ofte de bare kan.

Og i Egypt kan det innebære livsfare. Noen av de som ble drept i buss-massakren i mai var fra denne landsbyen. De var da på vei til et kloster for å feire gudstjeneste der.

Politiet slo til grytidlig om morgenen 16.juni. Menighetens ledelse har siden 2016 søkt egyptiske myndigheter om tillatelse til å bruke bygningen som kirke, men ikke fått noe svar.

Vokse

"Vi må lære av våre lidelser, nød og tilbakegang, slik at vi kan vokse åndelig. Det er så lett for oss å bli låst inne i frustrasjon, sinne og depresjon."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 247. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

onsdag, juni 21, 2017

En dag! En dag!

Jeg glemmer det aldri: tårene til biskop Thomas. Den lille, vevre skikkelsen som står foran oss, i presteklær og med den ene hånden i været og pekefingeren som peker oppover, og biskop Thomas som sier: En dag! En dag!

I dag er det på dagen tre år siden. Pave Tawadros II var på besøk i Norge. Det ble feiret koptisk gudstjeneste i Trefoldighetskirken. Det var en stor begivenhet. Så vidt meg bekjent var det første gangen en koptisk pave var på besøk her i landet. May Sissel og jeg tok derfor turen inn til Oslo for å delta i festlighetene. Trefoldighetskirken var fullsatt av koptere fra både Norge og Sverige. Vi satte oss bakerst. Til min store overraskelse kom det en koptisk prest bort til meg og sa: "Følg meg. Dere skal sitte på første benk!"

Og slik ble det at May Sissel og jeg havnet ved siden av preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien, biskop Erling J. Pettersen, pensjonert sogneprest Jan Otto Eek og en svensk prest jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Vi bivånet den høytidsstemte festgudstjenesten. Så kom vi til den delen av liturgien hvor eukaristien skulle feires. Det var en sterk opplevelse. Pave Tawadros II forrettet, sammen med mange koptiske prester. Det var lange køer av koptere som fikk del i det hellige måltidet, men ingen av oss som satt på første benk kunne ta del. For biskop Thomas ble dette ulidelig. Han står foran oss med nattverdkalken. Ser på oss med sørgmodige øyne. Jeg merker meg hans tårer. De renner og renner nedover hans kinn. Da er det at han peker oppover, mot himmelen, og sier: En dag! En dag!

Splittelsen i Kristi kropp er en stor tragedie. Den er til å gråte over.

Men en dag skal vi - om ikke før - feire det hellige måltidet sammen: Lammets bryllupsmåltid i himmelen! Å, hvilken dag det skal bli.

Jeg glemmer aldri første gang jeg møtte biskop Thomas. Det var på Bjärka Säby for en god del år siden. Jeg deltok på en retreat hvor biskop Thomas hadde undervisningen. Han underviste om viktigheten og nødvendigheten av den daglige Bibellesningen.

Jeg husker hvordan den lille, vevre skikkelsen fylte hele det store biblioteket på Bjärka Säby med sitt blotte nærvær. Biskop Thomas snakket varmt om sin personlige Bibellesning. Jeg følte meg hensatt til en av de første ledertreningsleirene til Skolelaget tidlig på 1970-tallet når jeg som ganske ny kristen hørte om viktigheten av en stille stund hver dag. Undervisningen til biskop Thomas var gedigen. Jeg husker at han sto der uten manus, med sin lille Bibel i hendene og sa: Dette er min personlige Bibel. Alle skulle ha en personlig Bibel. Som du kan streke under i og skrive dine notater. Denne får dere ikke se, den er nemlig Guds kjærlighetsbrev til meg og her har jeg skrevet ting som bare angår Han som elsker meg og meg selv. Jeg fikk fornyet interesse av å lese Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til meg etter denne retreaten.

Om å finne nye veier

"Vi kan forsøke nye veier for å finne fred i hjertet og litt ro ved å gjøre enkle, praktiske ting: lage mat, vaske huset, besøke en venn, skrive et brev, gå en tur, lytte til rolig musikk, besøke en kirke, be i stillhet eller leke med barn.

Midt i all vår svakhet og smerte, kan vi erfare øyeblikk av fred og glede."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 59. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.