torsdag, november 30, 2006

Sitivit sitiri Deus - eller hva Poustinia arbeider med


Det er mange som spør om vi kan presentere Poustinia, og siden vi feirer et aldri så lite jubileum denne måned, passer det at vi gjør det nå. Sitivit sitiri Deus, skrev Augustin: Gud tørster etter å bli tørstet etter. Disse ordene er en av årsakene til at vi startet Poustinia - et økumenisk fellesskap for mennesker som ønsker å leve i bønn og kontemplasjon. Til dette fellesskapet er det idag knyttet mennesker fra ulike kanter av landet, og med ulik kirkebakgrunn. Her finnes pinsevenner, lutheranere, pinsekarismatiske, noen fra husmenigheter, og Den Nordisk Katolske kirke. Denne bloggen, som er knyttet til Poustinia, leses ikke bare av nordmenn, men den leses også av mennesker fra Sverige, Danmark, Finland,Færøyene, Sør Afrika, Singapore, Spania, England, Nederland. Noen legger igjen en kommentar i ny og ne, mens mange skriver til oss på epost. Dette er et stort takkeemne for oss, som til daglig arbeider med Poustinia. Vi inviteres også inn i mange ulike sammenhenger med våre seminarer og enkeltstående møter, alt fra Misjonssambandet til den ortodokse kirke. Ordet Poustinia kommer fra russisk og betyr egentlig ørken. Det er et helt vanlig russisk ord. En russer ville for eksempel si: Saharskaya Poustinia, og med det mene å si: Saharas ørken. Men dette ordet har også en annen betydning: det betyr også 'ørkenen til Ørkenfedrene,' og henviser da til 200-300 tallet, da mange kristne begynte å søke ut i den egyptiske ørken, for å leve alene med Gud. Fra kristendommens begynnelse har nemlig ørkenen hatt en helt spesiell dragningskraft på mennesker. Den mest kjente av disse som dro ut i den egyptiske ørken var Antonius. Han er blitt kalt pioneren blant de såkalte ørkenfedre, og er også blitt kalt den første kristne eneboer. Etter 20 år i total isolasjon sto han frem som en forgrunnsfigur i den eneboervekkelsen som forvandlet den egyptiske ørken til en hellig by, og ble dermed forløper til klostervesenet. Når Antonius innledet sitt liv som eneboer på 270- tallet, gikk han først i lære hos en kristen eneboer som har forblitt anonym. Det viser at det altså fantes eneboere før Antonius, kanskje det finnes en kontinuitet tilbake til Døperen Johannes og Qumran-samfunnet.

Egypt, Syria og daværende Palestina har kjempet om å være det kristne munkvesenets opprinnelse. Vi vet ikke hvor det hele startet, men vi kjenner til at tusenvis av mennesker søkte ut i ørkenens ensomhet, enten for å leve der, eller for å oppsøke hellige menn og kvinner som levde der, og lære av dem. Bakom disse ørkenfedrene og ørkenmødrenes livsførsel ligger det en intensiv lengsel etter å virkeliggjøre et kristent liv og et fellesskap med Gud på bekostning av alt annet som drar mennesker til seg.

Mens historien om ørkenfedrene og ørkenmødrene er godt kjent, er det ikke like kjent at det samme skjedde i de dype russiske skogene. Det skjer tusen år senere, og vi snakker om et like stort antall mennesker som gjør det samme her. De søkte inn i skogene for å leve i små koier som eneboere, eller i små klostersamfunn med andre. Dette skjedde for det meste i de nordlige delene av Russland, og går under navnet: "Det nordlige Thebaid". Thebaid var kjent fra Egypt.

For en russer kan ordet "poustinia" bety et stille, ensomt sted som mennesker søker, for å søke Gud, i perioder av uken, eller i perioder av sitt liv. Det kan også bety virkelig isolerte steder som mennesker med et spesielt kall til å leve som solitære søker seg, for å leve i avsondrethet, bønn og stillhet, for resten av livet. Poustinia kan altså bety begge deler.En "poustinik" er en person som bor i en "poustinia". Det kan være hvem som helst: en bonde, en hertug, et medlem av middelklassen, lærd eller ulærd og alt innimellom dette. Å være en poustinik var ansett å være et definitivt kall: et kall fra Gud til å tre inn i stillhet med Gud, og i bønn for verden. Kjennetegnet på en poustinik var at det var noe spesielt gjestfritt over dem, som om de aldri ble forstyrret av noen av de som oppsøkte dem. Deres øyne synes å få spesielt liv over seg når de mottok en gjest. En poustinik var en person som lyttet, et menenske av få ord, han eller hun hadde en egen evne til å nettopp å lytte, og de som oppsøkte dem hadde en følelse av å virkelig bli forstått.

Vårt Poustinia er et arbeid som tar sikte på å hjelpe mennesker til å leve i stillhet, til å få hjelp til et regelmessig bønneliv tilpasset den enkelte. Vi tilbyr også til en viss grad åndelig veiledning, seminarer og retreater. Vår veiledning er bygget på den erfaring som ørkenfedrene og ørkenmødrene skaffet seg, samt andre vi kjenner tilhørighet til, som f.eks Julian av Norwick, Madame Gyuon, Teresa av Avila og Johannes av Korset. Vi har også hentet en del fra både ignatiansk og benediktinsk veiledningstradisjon. Vi arbeider økumenisk, og har sluttet oss til den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsene. Vi samarbeider også med ulike retreatsteder og klostre. Det er ingen medlemsavgift. Du er velkommen til å skrive til oss. Bruk da følgende adresse: aandeligveiledning@yahoo.no

Minnedagen for apostelen Andreas


I følge primstaven er 30. november minnedagen for apostelen Andreas. Det nye testamente forteller oss at Andreas og Simon Peter var brødre. De vokste opp i Kapernaum ved Genesaretsjøen. Begge brødrene var fiskere, og jøder. Vi vet også at Andreas og Simon Peter var omgangsvenner med Sebbedeus sønnene, og disipler av døperen Johannes. I følge Evangeliet etter Johannes var Andreas og Peter de to første som ble kalt til apostler. Andreas er også den aller første kristne misjonær, i det han introduserer sin bror for Jesus. På gresk er Andreas kjent som protokletos - den som ble kalt først. Andreas er nevnt flere ganger i evangeliene, og i apostellistene nevnes han alltid blant de fire første (sammen med Peter, Jakob og Johannes). Evangeliene viser hvordan han sitter ydmykt ved Mesterens føtter og stiller spørsmål på vegne av de andre. Han er nevnt spesielt for sitt bidrag da Jesus mettet fem tusen (Joh 6,1-9), da han lurte på hvordan de skulle skaffe mat til mengden, og i en episode med grekerne som ønsket å møte Jesus (Joh 12,20-22). Selv holder han seg i bakgrunnen; det er Jesus menneskene skal møte, ikke ham selv. I dette er han et eksempel for oss alle. Det er lite vi vet om Andreas ut over dette. De som har omtalt ham i ulike skrifter, gir ulike og tildels motstridende opplysninger. Det er ikke sikkert hvor han forkynte evangeliet, hvor han døde eller hvor han ble gravlagt. De eldste skriftlige tradisjonene forbinder ham med Hellas, hvor både Skythia og Epirus hevder ham som deres apostel. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius (ca 260-340) sier at Andreas forkynte i Skythia, den hellige Gregor av Nazianz sier Epirus, mens den hellige Hieronymus sier Akaia. Patras i Akaia på Peloponnes hevder å være stedet hvor Andreas ble korsfestet.

De mest troverdige kildene forteller at Andreas var misjonær i områdene rundt Svartehavet og i Hellas. Til slutt slo han seg ned i Hellas og forkynte evangeliet der som biskop av Patras, hovedstaden i distriktet Akaia. Under keiser Nero, rundt år 60, ble Andreas arrestert av stattholderen, kristenhateren Aegeas. En versjon sier at Andreas hadde omvendt og døpt hans hustru Maximilla, men pålagt henne ekteskapelig avholdenhet så lenge mannen var hedning, og at det var grunnen til at apostelen ble drept. Andre versjoner sier at stattholderen prøvde å tvinge Andreas til å tilbe avgudene, noe apostelen standhaftig nektet. Det betydde dødsdom.

Den 30. november år 60 eller 62 ble Andreas martyrdrept i Patras ved å bli bundet på et krysstilt kors, som har fått navnet Andreaskors, og tidligere også høyt æret som en forkortelse for Kristi navn (X). I to til tre dager skal han ha prekt til folket i denne smertefulle stillingen før han døde.

onsdag, november 29, 2006

Glanset papir og en munkecelle


I går fikk vi et kristent magasin i postkassen, på glanset papir med masse flotte fargebilder. Inne i bladet stod det en annonse for en lederkonferanse som skal arrangeres. I presentasjonen av de ulike talerne overgikk man seg selv i karakteristikker og svulstige omtaler. Den ene av talerne er visstnok "stappfull av liv og inspirasjon", den neste er en "innflytelsesrik leder og står for en frisk, relevant og kraftfull forkynnelse", så følger en kvinnelig taler som er "en førsteklasses forkynner det er umulig å ikke like", og man må passe på så man ikke går "glipp av hennes lidenskapelige undervisning om menighet". Så er vi så heldige, om vi reiser til denne konferansen, å møte en australier som "garantert vil utfordre og ryste oss tilstrekkelig til å få oss ut av traust skandinavisk tankegang", og sist men ikke minst, kan vi møte en som omtales som å ha "reformatoriske toner", som "alltid har noe spesielt på lager og som kunne prekt hele konferansen alene!"

Samme dag som jeg mottok dette magasinet fikk jeg en epost fra et luthersk kloster. Jeg hadde selv skrevet til de, for om mulig å kunne besøke dem, og får til svar at jeg er hjertelig velkommen. Dette er brødre som lever i bønn og forsakelse. I eposten omtaler de seg selv i beskjedne ordelag, og ber samtidig om forbønn, for som de skriver, de har selv sine utfordringer.

Mens jeg leste dette, om lederkonferansen og om det lille lutherske klostret, kom jeg til å tenke på det Døperen Johannes sier, som er beskrevet i Joh 3,30: "Han skal vokse, jeg skal avta." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson pleide å si: "Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud." Det er ingen tvil om hvor jeg føler meg mest hjemme, og jeg blir nok ikke å finne på lederkonferansen, men blant noen brødre som ber, setter pris på stillhet og som jeg ikke vet noe annet om enn at de er ydmyke, Herrens tjenere.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at munkecellen som er avbildet idag, ikke tilhører det lutherske klostret, men det er en munkecelle på Athos i Hellas. Den hører med blant de aller eldste munkecellene, og det er underlig å tenke på at her er det blitt bedt i hundrevis av år.

tirsdag, november 28, 2006

Kom avsides


Vi kjenner lite til Jesu oppvekst. Disse årene er skjult. Etter å ha blitt døpt og lyttet til sin Fars stemme: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede", så forsvinner Han inn i ødemarken og tilbringer 40 dager i stillhet og taushet, og vi kan være ganske sikker, i bønn. Og gjennom sine tre tjenesteår, travelt opptatt med å forkynne, undervise, helbrede - så går Han avsides, oppsøker stillheten og avsondretheten. Etter at Han har mettet de 5000, leser vi i Matt 14,22-23: "Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be." Gang på gang leser vi om det samme. Jesus oppsøker stillheten.

Det som karakteriserer en sann munk, er dette: Han er en som har gått avsides, for å være alene. Selve ordet kommer av monos som betyr alene, en som er forent med Gud. Gått avsides for å finne stillhet til å be, for å kommunisere med Gud.

Som Kristi etterfølgere, er dette vårt viktigste kall. Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus: "Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap (samfunn) med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

Søndag trer vi nok en gang inn i adventtiden. En tid av forventning. En tid vi burde søke stillheten. Jeg gjør opprør mot de travle dagene som nå ligger foran. Selv har jeg ryddet kalenderen min for de fleste avtaler. Nå kommer jeg til å tilbringe dager i bønnekoia igjen, og jeg ber om at jeg skal ha helse til å klare å være såpass mye alene. Kan du være med å be om det?

mandag, november 27, 2006

Likhet og avbilde


Tidlig i dag våknet jeg med med setning av staretsen Serafim av Sarov på mine lepper. "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Disse ordene passer så godt til det jeg preket om i Filadelfia Kolbotn i går. Da preket jeg om disse underlige, ja jeg vil si utfordrende ordene i Fil 2,12 hvor apostelen Paulus skriver: "..arbeid på deres egen frelse, skjelvende av ærefrykt." Sier ikke Den Hellige Skrift at frelsen er av bare nåde? Hvorfor skal vi da arbeide på noe som Bibelen sier er gratis? Til forsamlingen i Efesos skriver jo apostelen Paulus, i Ef 2,8-9: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv." Så hvordan henger dette sammen? Motsier ikke Paulus seg selv? Jeg tror vi må se Fil 2,12 i lys av tre andre skriftsteder, i det skrift forklarer skrift. 1.Mos 1,27 sier: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." Så leser vi i 2.Kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." Og i Kol 3,10: "og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde." Det første skriftstedet sier at vi er skapt i Guds bilde. Det andre at vi blir forvandlet til dette bildet og det tredje at vi blir fornyet etter vår skapers bilde. Med andre ord: disse skriftstedene skiller mellom ordene avbilde og likhet. Vi er altså skapt til Guds bilde og likhet. Men er vi dermed ferdig? Nei, på ingen måte. Vi er på vei. Vi er skapt i Guds bilde. Det er både en gave og samtidig vår store mulighet. I og med at vi er underveis, så er kallet vårt å å modnes til Guds likhet. Det er vårt hellige oppdrag, om du vil. Mennesket er, som Paulus sier, både i 2.Kor og Kol, utvalgt til å bli formet etter Hans Sønns bilde." Vi skal med andre ord vokse opp og bli Kristus lik - Han som er Guds fullkomne bilde.

Derfor er det å bli frelst noe mer enn å vende tilbake til den opprinnelige tilstanden, altså før syndefallet. Og det er noe mer enn å bli reddet fra noe. Det er fremfor alt å bli fornyet til å bli sin skapers bilde. Frelsen er noe mer enn å bli akseptert av Gud, og bli forsonet med Gud. Det greske ordet for frelse, sozein, har den dobbelte betydning gjenopprette og bevare. Når vi blir frelst blir fellesskapet med Gud leget og gjenopprettet, når vi lever i vår frelse og i dåpens realitet, da bevares vi i Kristus og modnes til gudlikhet - vi blir med andre ord frelst. Å arbeide på sin frelse, handler dermed om å bli lik Kristus. Dette handler om det lille, men dog så betydningsfulle ordet: helliggjørelse.

Gudlikheten er jo lagt ned i oss fra skapelsen av. Synden har tilsmusset dette bildet, så det ikke sees like klart og tydelig som det skulle. Ved å arbeide på vår frelse - altså ved å la Den Hellige Ånd fornye dette bildet i oss - trer Kristus klarere frem i våre liv. Paulus er inne på dette i 2.Kor 2,18 hvor han skriver: "og dette skjer ved Herrens Ånd." Med andre ord: dette skjer ene og alene ved å slippe Den Hellige Ånd til i våre liv, så Ånden får avsløre synd og falskhet i oss, slik at vi kan leve i lyset og bekjenne vår synd innfor Den Allmektige, og bli renset og ren.

Ordet for "arbeid" i teksten fra Filipperne, er ordet katergazomai som betyr å bringe noe frem til målet, å bevare noe frem til den endelige konklusjonen. Det er som om Paulus sier: ikke stans på halvveien! Fullfør! Fortsett inntil arbeidet på frelsen er helt fullført i dere. Ingen kristen skulle være tilfreds med noe mindre enn hele velsignelsen som evangeliet kan gi. Og Paulus sier at vi skal utføre dette arbeidet skjelvende av ærefrykt. Dette er ikke det samme som den frykt og den beven en slave har for sin herre. Heller ikke er det snakk om noen frykt og beven for noen avstraffelse. Det som det her er snakk om er at frelsen ikke er noe billig. Jeg blir virkelig bedrøvet over å se hvor selvfølgelig, lettvint, ja jeg vil si billig som frelsen fremstilles i enkelte sammenhenger i dag. Jeg tror det bedrøver Guds hjerte. Frelsen kostet Hans Sønn livet. Jesus bestalte en enorm pris med å dø på korset. Hebreerbrevet omtaler frelsen på denne måten: så stor en frelse. Det er når vi får se hva frelsen har kostet Gud og Hans Sønn, Jesus Kristus, at vi ikke tar lett på vår egen frelse. Da blir den noe kostelig. Det mest verdifulle av alt. Når vi ser hva vår frelse kostet har, da vil vi ikke bedrøve Gud. Da ser vi med bedrøvelse på vår egen synd, og skynder oss til korset, for å bekjenne den.

søndag, november 26, 2006

Parham, Ozman og Stones dårskap




I forbindelse med 100 års jubileet til åndsutgytelsen i Azuza Street, har jeg begynt å lese på nytt en del av det historiske materialet som finnes om pinsevekkelsens pionerer. Jeg finner det både spennende, inspirerende og utfordrende. År 1900 beslutter en ung metodistprest, Charles F. Parham (bildet) seg for å gjøre noe med sitt åndelige liv. Han hadde lest Apostlenes gjerninger og brevene til apostelen Paulus og sammenlignet det han leste med menighetens situasjon. Forskjellen var til å ta og føle på. Hans egen menighet var preget av sløvhet, mens han i den første menighet fant liv og kraft. Lesningen skapte en sterk lengsel etter å se nytestamentlig menighetsliv. Hos de kristne i det første århundre så Parham en hemmlighet som han og hans menighet ikke lenger hadde. I oktober 1900 satte Parham i gang med å finne denne hemmeligheten. Han bestemte seg for å gå grundig til verks, og startet en bibelskole hvor han skulle være henholdsvis rektor og elev! Han ville ikke forlange skolepenger, hver elev fikk yte det han kunne for å dekke utgiftene. I Topeka, Kansas hvor Parham bodde, fantes det en bygning som ble kalt for "Stones dårskap". En Topeka-borger ved navn Stone hadde begynt å bygge en herskapsbolig for seg selv. Halvveis ferdig, slapp han opp for penger. Underetasjen var prektig med utskårne trapper, massive peiser, kostbare paneler. Men annen etasje var fullført i den billigste furu. I Topekas omegn hadde bygningen et klengenavn. Den ble kalt "Stones dårskap". Hit flyttet Parham inn, og annonserte at enhver som ønsket å slutte seg til ham der i et studium av Det nye testamente, var hjertelig velkommen. 40 deltagere troppet opp. De kom i kjerrer og vogner og til fots og brakte med seg koner og barn. De hadde med seg det de trengte til husholdningen, og snart hadde det prektige herskapshuset til Stones bleier hengende på en snor i bakgården og en ku gressende på plenen på forsiden.

Charles Parham visste i hvilken retning de skulle legge opp studiene. I 50 år hadde mange protestanter rettet en voksende oppmerksomhet mot en åndelig erfaring som de mente inntraff etter omvendelsen. Noen kalte det "Åndens inngrep", andre "den andre velsignelse" noen for "helliggjørelse". Men grupper som Wesley-metodistene og ulike hellighets-menigheter mente at denne teologien, ofte bare var et rituale som i virkeligheten fullstendig sviktet i å gi dem del i den kraften de første kristne hadde. Disse snakket nå om en dåp i Den Hellige Ånd, som en erfaring som ikke kom automatisk, men som måtte søkes igjen og igjen, om nødvendig inntil den kristne var sikker på han eller hun var fylt med Den Hellige Ånd. Men hvordan kunne en kristen bli sikker på dette? Noen sa at det ikke var noe direkte vitnesbyrd, men at en bare måtte tro at en var blitt døpt i Den Hellige Ånd. Andre sa at en visste en hadde mottatt Den Hellige Ånd når ens bønneliv ble fylt med kraft. Den oppgave Charles Parham og hans bibelskoleelever tok på seg, var å finne et vitnesbyrd som en kunne stole på. Ved "Stones dårskap" tilbrakte Parham og vennene hans tiden med å lese Bibelen, vaske opp, melke kua, be og søke et slikt sikkert vitnesbyrd om Den Hellige Ånds nærvær. I desember måtte Charles Parham dra på en tre dagers reise. Før han forlot Topeka, gav han sine studenter en anvisning:

"Mens jeg er borte," sa han, "vil jeg at dere skal lese Apostlenes gjerninger. Studer hver eneste fortelling om da dåpen i vann ble mottatt for første gang. Se om dere kan finne noen bestemte tegn." Da han kom tilbake, summet skolen av begeistring. Deltagerne som hadde studert hver for seg, var alle kommet til den samme konklusjonen. I de fem forskjellige beskrivelser i Apostlenes gjerninger av dåpen i vann, så det ut for dem som at et merkelig fenomen som kaltes å "tale i tunger", enten var tydelig konstatert eller kunne bli avledet av det som ble fortalt i Apostlenes gjerninger.

Parham ble interessert, men ikke overbevist. "Jeg ser det står i tre av tilfellene," sa han, "men ikke i det som skjedde i Samaria. Heller ikke i Paulus' tilfelle." "Det er riktig," sa hans elever, "men vi vet at Paulus hadde tungetalen fra andre skriftsteder. Når mottok han denne gaven? Kunne det ha vært da han ble døpt?" Begeistringen til studentene over det de hadde funnet smittet over på Parham, og de begynte å søke Herren ivrigere enn før. Neste morgen forente alle i "Stones dårskap" seg i bønn. Parham hadde sagt kvelden før: "Jeg undres over hva som vil skje hvis vi i morgen samles alle sammen i bønn om å motta dåpen på samme måte som beskrevet i Bibelen, med tungetale?"

De bad gjennom dagen og helt til kvelden. Atmosfæren var full av forventning. Men solen gikk ned, og intet skjedde. Så - omtrent klokken 19 om kvelden - det var nyttårsaften år 1900 - kom en ung elev, ved navn Agnes N. Ozman (bildet), på noe. Var det ikke slik at flere av de dåpstilfellene som var beskrevet i Apostlenes gjerninger, var ledsaget av en handling så vel som bønn? La ikke ofte den person som bad, hånden på ham som ønsket å motta dåpen? Hun lette frem en av disse beretningene. Agnes Ozman gikk for å finne Parham, og fortalte ham om det hun hadde funnet i Skriften. Han, på sin side, vegret seg for å gjøre dette med det samme. Han lurte på om det kunne være rett. Men så, forsiktig la han begge sine hender på Agnes Ozmans hode. Med en gang, rolig, kom det fra henens lepper en flom av stavelser som ingen av dem kunne forstå.

Klokken 1900 - nyttårsaften år 1900 - ser derfor pinsevennene tilbake på som en avgjørende stund i deres historie. Mange mener dette var den første gang i historien siden oldkirkens tid at dåp i Den Hellige Ånd var blitt søkt og tungetale var ventet som første vitnesbyrd. I løpet av dagene som fulgte opplevde flere en dåp i Den Hellige Ånd. Den 3. januar mottok Charles Parham selv dåpen i Den Hellige Ånd og talte i tunger.

lørdag, november 25, 2006

Behovet for hellighet



For en tid tilbake, kom ulike kirkesamfunn og bevegelser sammen, for å forfatte det de har kalt et "hellighets manifest". Bakgrunnen for dette møtet, er at det aldri før har det vært et større behov for, en tydelighet når det gjelder budskapet om hellighet. Arven etter John Wesley (bildet) er tydelig i dette manifestet. Her står det blant annet skrevet: "Gud er hellig og kaller oss til å være et hellig folk. Gud, i sin hellighet, har en trofast og overveldende kjærlighet til oss, og denne kjærligheten har Han åpenbart for oss i livet og undervisningen, til Jesus Kristus, vår Frelser og Herre, som døde og stod opp igjen. Gud fortsetter å arbeide, gir liv, håp og frelse gjennom den iboende Hellige Ånd, som drar oss inn i Guds eget hellige, kjærlige liv. Gud forvandler oss, befrir oss fra synd, avgudsdyrkelse, bindinger og selvsentrerthet for å elske og tjene Gud, andre mennesker og bli skapelsens tjenere. På denne måten blir vi fornyet i Guds bilde slik det er åpenbart i Jesus Kristus. Adskilt fra Gud, er ingen hellig. Hellige mennesker er adskilt for å utføre Guds hensikt i denne verden. Iført kraft av Den Hellige Ånd, lever og elsker hellige mennesker lik Jesus Kristus. Hellighet er både en gave og et gjensvar, fornyende og forvandlende, personlig og sammen med andre, etisk og misjonerende. Guds hellige folk følger Jesus Kristus..."

Jeg arbeider nå med å oversette hele dette manifestet til norsk, samtidig som jeg arbeider med å arrangere en konferanse om hellighet og kraft. Når og hvor denne konferansen vil bli holdt, vet jeg ikke ennå, men jeg kommer tilbake til dette på bloggen, så raskt vi vet noe mer. For tiden arbeider vi med å sette sammen en komite som skal arbeide videre med dette. Jeg er veldig glad om du som ber kan være med på å be for forberedelsene til denne konferansen. Den vil være svært viktig i den tilstand som Norge og Norges kristenhet befinner seg i akkurat nå.

fredag, november 24, 2006

Du har fanget mitt hjerte


Vi fortsetter vårt lille studium av Salomos Høysang. Etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, og kjempet mot løver og leoparder, åpenbarer Brudgommen sitt hjerte for henne som nå kalles brud, på nytt. Hør bare: "Min søster og brud, du har fanget mitt hjerte, fanget det med et øyekast, med et av kjedene om din hals." (Høy 4,9) I Norsk Bibel 1988 oversettes dette med: "vunnet mitt hjerte", og i oversettelsen Bibelen Guds ord: "Du har inntatt mitt hjerte." Det Brudgommen sier er at Bruden har overvunnet Hans hjerte med makt, Han er blitt beseiret med en følelse av glede eller fryd. Han er fanget av denne kjærligheten som strømmer mot Ham fra Bruden. Derfor utbryter Han i det neste verset: "Hvor skjønn din elskov er, min søster og brud, din elskov er bedre enn vin; og duften av dine salver er finere enn duften av balsam." Det Brudgommen sier er at Brudens kjærlighet overvelder Ham. Han ser hvor fantastisk vakker Bruden er. Slik opplever altså Jesus, vår kjærlighet til Ham. Og det er viktig å få med seg at Bruden fremdeles er umoden. Hun er nettopp gått fra å bli omtalt som jomfruen, til at hun omtales som brud. Men det å høre Brudgommen omtale henne på denne måten, gjør noe med henne. Ikke minst med hennes frykt. Hun får mot til å følge Ham. Jomfruen har vunnet Brudgommens hjerte ved å si ja til å gå til myrraberget, si ja til lidelse og kamp. Hun har vunnet og beseiret Brudgommens hjerte ved sin hengivenhet og villighet. Han har sett dette i øynene hennes. Det er dette som skjer når vi ser på Jesus og vi har bestemt oss for å følge Ham, koste hva det koste vil.

For meg har det vært en sterk og avgjørende erfaring i mitt liv, at jeg har opplevd at Jesus elsker meg like mye når jeg er svak og mislykket i egne øyne, som når jeg lykkes. Hans kjærlighet mot meg er konstant. "Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger", leser vi i Jak 1,17b) Hos profeten Jesaja 54,8b står det slik: "Nå forbarmer jeg meg over deg med evig miskunn, sier Herren, din forløser." Selv om min kjærlighet til Ham er umoden, så er den likevel oppriktig så langt jeg ser, og denne kjærligheten som er villig til å lide, til å ofre, til å dø bort fra seg selv, den har beseiret Jesu hjerte! Selv om det går i stykker for meg, selv om det ikke blir slik jeg tenkte det skulle bli, gjør mitt hjertes beslutning om å følge Ham, Hans kjærlighet mot meg til en brennende ild. Han elsker meg av hele sitt hjerte! Han tiltrekkes av meg, og Han ønsker å føre meg inn i et enda dypere fellesskap med seg.

Det er denne åpenbaringen av Hans dype hengivelse og kjærlighet til meg, som gjør at jeg ivrer etter å følge Ham, også når jeg ikke ser Ham, også når jeg ikke forstår veivalget Han foretar, også i smerte, lidelse og angst. Den tenner også en sterk lengsel etter å leve et hellig liv.

torsdag, november 23, 2006

Jesus lider idag


Det er et ord som uroer meg om dagen. Det er ordene Jesus sier til Saulus, når denne er på vei til Damaskus for å finne dem som tilhørte Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem. Underveis - mens Saulus nærmer seg Damaskus, stråler plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han faller til jorden og hører en røst som sier: "Saul, Saul hvorfor forfølger du meg?" Da kunne Saulus ha svart: "Deg har jeg aldri forfulgt, bare dine disipler." Så ett er Jesus med sine disipler, at når de lider så lider også Han. Men dette ordet sier noe mer: Kristi lidelser er ikke over! Forsoningsverket er fullført. Ikke noe kan legges til, ikke noe trekkes fra. Men Kristus lider fremdeles! Det er en tanke som dessverre er fremmed for mange kristne. Jeg ble sittende å tenke på dette i bilen idag, etter å ha kjørt min sønn til skolen. Radioen sto på og en av sangene som ble spilt, ble sunget av en person, som har gått hardt ut mot bibeltroende kristne. Vedkommende sang vakkert om Guds kjærlighet, og om Jesu lidelse og død på korset. Det skjer samtidig som vedkommende går hardt ut mot alle de som mener homoseksuell praksis er synd, og som mener at Guds ord er evig gyldig. Som med så mange kristne taler han om at Gud er kjærlighet, og at Guds bud ikke lenger gjelder.

Jeg ble sittende å tenke på at denne personen, i likhet med så mange andre idag, ikke bare bidrar til å spotte bibeltroende kristne, men de spotter og forfølger Herren Jesus selv. De påfører Ham mer lidelse. Med sorg i mitt hjerte ser jeg hvordan enkelte menigheter benytter disse "kristenkjendisene" i sine møter. Det virker som om det viktigste er å trekke mennesker til møtene, men vil dette gi frukt som varer? Er dette noe som Gud velsigner?

Jesus lider i dag gjennom all bespottelsen som skjer i media, gjennom kristne som kaster vrak på Guds ord og kaller "ondt for godt, og godt for ondt, som setter mørke i stedet for lys, og lys i stedet for mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert." (Jes 5,20) Vi har sett hvordan dette ordet fra Jesaja har gått i oppfyllelse på årets kirkemøte, vi har sett det i valget av enkelte biskoper. Jesus lider på grunn av apatien blant mange kristne, på grunn av mangelen på den første kjærligheten til Ham. Jesus lider på grunn av manglende hellighet blant sitt folk, og på grunn av all urenheten som finnes der. Det er sannelig på tide å vende om, og stå ved Jesu side og dele Hans lidelser i dag. Hebreerbrevets forfatter forteller oss tydelig hva som er vårt kall: "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. Så la oss gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære." (Hebr 13,12-13) Idag ber jeg Den Hellige Ånd vise meg hvor jeg har såret Jesus med mine ord og med mine handlinger, og jeg ber samtidig om at Han kan vise meg hvordan jeg kan være til glede og trøst for Jesus. Det gjør jeg samtidig som jeg studerer og mediterer over Matthias Gruenewalds Isenheim alter, som er avbildet på bloggen her.

Vår motstander - stå ham imot!

I går møtte vi jomfruen som er beskrevet i Høysangen oppe på Myrraberget. Det er etterat hun har vært der at hun begynner å kalles brud. Hun begynner å modnes frem mot et nivå der hun kan kalles brud og medarving. Det er veldig interessant at denne modningen gir seg utslag i at hun går inn i åndelig krigføring. "Kom fra Libanon, min brud, kom med meg fra Libanon! Stig ned fra Amana-tinden, fra toppen av Senir og Hermon, bort fra løvenes huler og fra leopardenes fjell." (Høy 4.8) Det er liten bevissthet blant mange kristne om at vi har en motstander. Apostelen Peter i 1.Pet 5,8 omtaler han som en 'brølende løve'. "Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke." Overfor denne motstanderen skal vi ikke være passive. Peter skriver: "Stå ham imot, faste i troen! Dere vet jo at deres søsken rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelsene. En kort stund må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet.Amen." (versene 9-11)

Det er ikke for ingenting at apostelen Peter omtaler vår motstander djevelen, som en brølende løve. I Høysangen tales det om både løver og leoparder - ord for det apostelen Paulus omtaler i brevet til forsamlingen i Efesos som: "makter og åndskrefter, verdens herskere i dette mørket, ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12b) Løver og leoparder brøler når natten kommer. Det er derfor så viktig at vi har vært på myrraberget, hvor vårt eget liv legges ned. Vi må gå hele veien og si ja til korset på myrraberget og virakhaugen. Det kommer til å koste oss alt. Når vi skal erobre og holde fiendens grunn, er det nødvendig med utholdenhet og hjertets beslutsomhet. Vår motstander vil stå imot og vil slå tilbake for hvert nytt skritt vi tar. Vi må være våkne, holde alle sanser åpne - og Gud skal gi oss styrke.

onsdag, november 22, 2006

Å gå til myrraberget



Jeg leser Salomos Høysang på nytt for tiden. Det er en av Bibelens bøker jeg stadig vender tilbake til. Jeg leser den allegorisk som en fortelling mellom Bruden og Brudgommen, altså mellom menigheten og Kristus. I min lesning har jeg nå kommet frem til kapitel fire. Der leser jeg om jomfruen som nå er klar til å gå til myrraåsen og virakhaugen. "Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse."(Høy 4,6) I kapitel to sier den samme jomfruen nei til å gå opp til fjellene og haugene. Nå har brudgommen vunnet hennes hjerte. Det har skjedd en utvikling i forholdet, og hun er klar til å ta nye steg. Det er en sterk symbolsk mening i dette at jomfruen går ut til myrraberget. Myrra, som ble brukt når en skulle salve en kropp til begravelse, og virak, som var en slags røkelse, var to av gavene de de vise menn hadde med seg for å gi til Jesusbarnet. Begge disse gavene var ladet med profetisk betydning og taler om Hans lidelse og død på korset. Her, i Høysangen, omtaler jomfruen symbolsk sin elskedes lidelse og død. Hun sier det du og jeg må si dersom vi skal oppleve en større modenhet i vårt forhold til Herren Jesus. "Jeg ønsker ikke noe annet enn å bli lik deg. Jeg vil si ja til korset. Jeg vil aldri mer si nei til deg, slik jeg sa det ved begynnelsen på min vandring. Jeg vil stå opp og begi meg på vei til myrraberget." Dette er et svært viktig punkt å komme til i ens liv med Herren. "Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." (Luk 9,23) Vi kan med andre ord ikke være Jesu disipler om vi ikke tar opp vårt kors hver dag, det vil si at vi lever i forsakelse og offer. Dersom vi ønsker å være Jesu medarbeidere, de som fullfører Hans vilje og plan på jorden, må vi ta steget ut av vår bekvemmelige krok og bevege oss ut i troslivet, der vår eneste kilde er den usynlige Gud og troverdigheten av Hans ord.

Vi merker beslutsomheten som jomfruen har: "da går jeg til myrraberget..." Korset er noe vi sier ja til, og det er alltid personlig. Det du er kalt til å bære er et annet enn det andre er kalt til å bære. Det som er lydighetens åk for en troende, kan bli en religiøs byrde for en annen dersom det er en byrde som ikke Gud har kalt ham til å bære. Så du og jeg må gå vår egen vei til myrraberget. Når Gud ber oss om å bære et kors, gir han oss samtidig den nåde og den personlige overbevisning som skal til for å bære det. Jesus sier selv, i Matt 11,29-30: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett."

Det er også veldig interessant å legge merke til at det er først etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, at hun blir kalt brud. Det er først nå hun begynner å modnes fram mot det nivå da hun blir kalt brud og medarving.

tirsdag, november 21, 2006

Jeg har åpenbart Ditt navn


Den viktigste oppgaven som brant lidenskapelig i Jesu hjerte de tre og et halvt årene Hans jordiske tjeneste varte var dette: "Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du gav meg fra verden." (Joh 17,6) Jesus gav, og var selv, en åpenbaring av hvem vår himmelske Far er. Jesu tjeneste bestod i å gjøre kjent Guds personlighet og karakter. I en annen oversettelse står det at "kunngjøre" istedet for "åpenbare". Det dreide seg vel om begge deler. Jesus både kunngjorde i form av sin undervisning og sitt liv, men gjennom åpenbaring avdekket Han sider ved Gud, som mennesker bare kan se når sløret trekkes til side. Kirkens største behov er å se, kjenne og oppdage hvor ubeskrivelig herlig Gud er. Når Den Hellige Ånd lar oss få se Guds hjerte, tanker og karakter, vil det bli slutt på vår kompromissvilje og ustødighet. En personlig opplevelse av personen Jesus vil gjøre vår lydighet brennende og nidkjær. Den vil gjøre slutt på vår rastløshet og misnøye. Et dypere og mer intimt forhold til Ham vil tilintetgjøre vår kjedsommelighet og sette våre hjerter i brann. Derfor trenger vi stadig å be om at Den Hellige Ånd åpenbarer for oss mer av personen Jesus, og gjennom det at vi får en større åpenbaring av personen Jesus, så vil det åpenbare for oss Guds navn, det vil si Guds personlighet og karakter.

Mens Jesus vandret her på jord frydet Han seg over å kunne åpenbare for andre Faderens uendelige herlighet, Hans fantastiske skjønnhet og Hans evige kjærlighet. Alle sider ved Jesu tjenste avspeiler Gud Faders ubeskrivelige skjønnhet.

Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus: "Men Gud være takk, som i Kristus Jesus, alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud." (2.Kor 2,14-15a) Den kunnskapen vi får om Gud gjennom vårt fornyede forhold til Jesus, og i samfunn med Den Hellige Ånd, gjør at vi påvirkes i så sterk en grad at selve vårt liv blir som en vellukt for Gud. Vi forvandles innenfra og ut. Gud leder oss frem til seier, og det er en seier som påvirker både vårt hjerte, sinn og følelsesliv. Da vil vi utstråle dem herlige duften av gudskunnskap og gudskjennskap, under alle forhold. Gudskunnskapens usynlige vellukt som apostelen Paulus skriver om, er en kraft. En kraft som løfter oss opp fra et nivå til et annet. Hjertene våre blir mykere. Vi blir mer følsomme for Den Hellige Ånd. Vår personlighet og karakter påvirkes slik at vi får mer av Jesu medfølelse, vi begynner å se mennesker med Jesu øyne. Så blir vår viktigste tjeneste å åpenbare for andre hva som skjuler seg i Guds karakter og personlighet.

mandag, november 20, 2006

Abrahams to altre - sløsende tilbedere


Denne helgen har jeg preket i to forsamlinger om Abraham Guds venn. Mens jeg holdt på med forberedelsene, leste jeg opp igjen 1.Mos 12, hvor det står om Gud som kaller Abraham ut av Ur i Kaldea, ut fra alt det kjente, kjære og trygge til noe ukjent og fremmed. Gud kaller Abraham sin venn, og jeg vil gjerne vite hva som er grunnlaget for å bli Guds venn. I forbindelse med lesningen av 1.Mos 12 så jeg noe som jeg ikke har sett før. Jeg la merke til at Abraham bygde to altere når han kom frem til det lovede land. Disse to altrene sier mye om Abraham og hans forhold til Gud. "Da viste Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og der bygde Abram et alter for Herren som hadde vist seg for ham. Derfra flyttet han opp i fjellet øst for Betel og slo opp sitt telt mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn." (1.Mos 12,7-8) Ser du forskjellen på de to altrene? Det ene bygger han for Herren. Det står: "Og der bygde Abram et alter for Herren." Det uttrykker Hans tilbedelse. Han bygger det for Gud. I den dypeste beundring og hengivelse reiser han "et alter for Herren." Bare av hensyn til Gud. Men så står det, at når han kommer til betel: "Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn." Dette var et alter for påkallelse og bønn, hvor han la frem sine egne behov for Herren og bad om hjelp. Begge disse altrene ble reist som en følge av at Herren åpenbarte seg for ham. Derfor var det ikke av plikt han bygget dem. Han bygget dem med glede for hans indre liv drev ham til det. Og derfor var dette også til glede for Gud.

Abraham var ekstragavant. Han var en sløser. Ikke i materialisme, selv om han ble veldig rik etterhvert, men han sløste sitt liv på Gud. Derfor bygget han et alter bare for Herren, akkurat som Maria som sløste bort en helt årslønn, noen mener det var livsrarven etter foreldrene, når hun åpnet kapselen med nardusolje, og helte den over hodet på Jesus. Hvem sløser du livet ditt bort på?

Herlighetens Gud åpenbarte seg for Abraham, forteller Stefanus i sin tale, før han blir kirkens første martyr. Et slikt møte forvandler ens liv totalt. Som et resultat ble Abraham en tilbeder som sløste alt han hadde på Gud. Derfor bygger han et alter bare for Herren, i ren glede, i ren takknemlighet. Det er ikke rart at Gud kaller Abraham sin venn.

For å sitere den norske forfatteren Edin Holme: "Den som Han har sett kan intet friste - ringe synes alt han ser. Den som eier Ham kan allting miste - han begjærer intet mer."

Om du skulle ønske denne talen på cd, kan du skrive til meg.

søndag, november 19, 2006

Padre Pio - en mann helt oppslukt av Guds nærvær



Når man leser om padre Pio av Pietrelcina (1887-1968), kan man ikke unngå å bli sugd inn i et ildhav innfor Den Hellige Gud. Han kan best beskrives som en mann som jaktet på Gud, som hadde en sterk lidenskapelig lengsel etter Gud selv. Han forstod at hans potensiale til utvikling som menneske lå i en alltid mer intensiv forening med Kristus. Det finnes ekstraordinære kvinner og menn som lever ekstraordinære liv. De skiller seg fra mengden gjennom sine eksepsjonelle liv og kall. De utmerker seg og vokser i hellighet på en slik måte at det vekker vår forundring. Padre Pio var en av dem. Man kan ikke si at han var en mann av sin tid, men en mann for alle tider. Dette sier jeg, til tross for at han på mange måter, står som en motsetning til alt det vår tid holder for viktig eller attraktivt. Han var fattig på menneskelig gods, han levde avholdende i en tid som er så kroppsfiksert, han var nøysom og økonomisk med sitt språk og sløste ikke med sine ord. Han var fremmed for en verden som eksponerer mennesker. Han bevarte barndommens åpenhet og uskyld og valgte sine venner med klokskap og omsorg. Han oppmuntret alltid andre til å hvile i Guds hender og overlate sine liv til den lidende Kristus. Hans kjærlighet til Gud og hans tro på den elskede Fadererens omsorg for sine barn, var hans ledestjerne. Hans budskap var: Søk oppad, søk Kristus, søk Gud.

Padre Pio hører med blant de som bærer Kristi sårmerker. Han bar stigma, han bar Kristi fem sårmerker på sin egen kropp. Og led på grunn av det. Mange mennesker søkte hans åndelige råd, og han lyttet i timesvis, til tross for stor legemlig skrøpelighet til tider. Så bevisst som han var på Guds nærvær, kunne han fange menneskets hjerte, og se hva som som plaget dem og hva de skjulte. Så kunne han veilede dem gjennom Guds ord, be for dem og velsigne dem, og sette dem fri. Han er uten tvil en av vår tids store åndelige skikkelser. Jeg føler meg beriket ved å lese en biografi om hans liv, som jeg holder på med i disse dager, og jeg takker Gud for at Han oppreiser ulike tjenestegaver til sin Kirke på jord. At vi trenger dem er det ingen som helst tvil om.

lørdag, november 18, 2006

A.W. Tozer - en mann som levde med Guds nærhet



En mann som forstod betydningen av å leve med bevisstheten om Guds nærvær i ens daglige liv, var A.W. Tozer. I sitt daglige liv, han var pastor for en menighet tilhørende The Christian and Missionary Alliance, levde Tozer med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."

Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."

Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

Som jeg skrev hentet Tozer mye av sin åndelige næring ved å lese ørkenfedrene og mystikerne. Blant disse var bøker av Francois de Salignac de la Mothe Fenelon fra 1700-tallet, madame Jeanne Guyon, Frederick William Faber, Nicholas av Cusa, mester Eckhart og ikke minst Julian av Norwick. Dessverre finnes ingen av Tozers bøker på norsk. Logos gav i sin tid ut Den guddommelige erobring, mens flere av bøkene hans er oversatt til svensk. Mange av hans taler finnes på Internett, og kan lastes ned gratis. Det er bare å søke på navnet hans!

fredag, november 17, 2006

I den store pottemakerens hender - om Emil Gustafsons liv

Jeg deler absolutt begeistringen til en venn av meg i Molde distriktet, som her om dagen kom over et eksemplar av første bind av Emil Gustafsons samlede verker. Få, om noen, har påvirket og vært med på å forme mitt åndelige liv, som Emil Gustafson, den svenske hellighetsforkynneren som ble bare 38 år gammel. Det er kanskje først og fremst gjennom sitt forfatterskap at Emil Gustafson har utøvet sin store innflytelse. Hans samlede skrifter hører med til det mest særegne som kom ut av 1800-tallets vekkelsesbevegelser i Sverige. Tekstene hans er ikke lett tilgjengelige, de krever langsom lesning, ettertanke og lydhørhet. Men her finnes det rene gull. Emil Gustafson ble født i et enkelt bondehjem i Norra Folkavi, sørvest for Örebro, 12. juli 1862. Hans hjem var et bønnens hjem. Og han blir født inn i en spesiell tid i Sverige historie. Den siste delen av 1800-tallet inntar nemlig en særstilling i svensk vekkelse- og misjonshistorie. Som en åndelig vårflom brøt vekkelsen frem i deler av vårt naboland, ikke minst der hvor alkoholen hadde ødelagt så mange liv, men hvor det fremdeles var en viss gudsfrykt og ærbødighet igjen for Guds ord. Guds Ånd ble utøst, og det førte til syndenød, syndserkjennelse og syndsbekjennelse og mange begynte å rope etter veien til frelse og befrielse. Søkende mennesker kunne reise flere titalls mil for å treffe en prest eller en lekmannspredikant, som kunne hjelpe dem i deres sjelenød. Den særpregede såkalte 'roperbevegelsen' brøt frem i Närke, Värmland, Västergötland og visse deler av Småland, og medvirket til å bane veien for den evangeliske vekkelsen. Sitt navn hadde denne bevegelsen fra de ofte skakende omvendelses- og domsbudskap, som ble båret frem i bevegelsens sammenkomster.

Emil Gustafson ble en del av det nystartede Helgelseförbundet, som hadde sine røtter i amerikansk hellighetsbevegelse, og preget dette forbundet fra starten av. Men Emil Gustafson var annerledes. Når nye bevegelser oppstår, med glødende engasjement, i sterk protest mot en forsteinet kirke, og beruset av sin egen salighet utvikles ofte en sekterisme og en sentimentalitet. Denne faren, med en altfor lettvint kristendom, gjennomskuet Emil Gustafson raskt. I Emil Gustafson merket man snart - enda så ung han var - en profet med dennes spesielle gave til å se skarpere og dypere enn flertallet i samtiden. Følelesutbrudd og høyrøstet retorikk hadde han ikke mye til overs for. Hans djupe selvinnsikt hadde han ervervet seg gjennom det han kalte for 'den ödesdigra natten', det samme som Johannes av Korset kaller 'sjelens mørke natt', hvor Gud kjennes fjern, ja til og med borte, og hvor himmelen er taus. Emil Gustafson er ikke som samtidens vekkelsespredikanter. Han lar seg ikke beruse av sin egen rolle når de oppildner massene. Han lodder djupere. "Hans tale fløt rolig og stille, lik den djupe floden", skrev en samtidig skribent. Han var lavmelt, men kraftig. Hans venner uttrykte det slik: "Han talade mer med sin tystnad, enn med sine ord." Selv sa han: "Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud."

Mange har sammenlignet Emil Gustafson med grev Zinzendorf, herrnhuternes grunnlegger på 1700-tallet. Og det er mye riktig i den sammenligningen. Ikke minst vektleggingen av bønnens betydning, men kanskje aller mest når det gjelder den såkalte 'brudemystikken'. Begge likte å male deres "elskede Frelser og Brudgom' foran øynene på sine tilhørere når de forkynte Guds ord. Salomos Høysang var en bok Gustafson stadig vendte tilbake til, og hans bok "En konges brud", er kanskje hans aller beste. Der skriver han blant annet: "Allt är intet uten honom, och intet är allt med honnom."

Emil Gustafson var en mann som mer enn de fleste fikk del i lidelsen. Allerede under studietiden fikk han de første symptomene på magesykdommen som skulle føre til hans død, bare 38 år gammel, og som skulle plage ham så mye. Han ble tvunget til å gi opp sine studier, og havnet i en voldosm eksistensiell krise. Når man leser hans dagbok fra denne tiden, er den full av anfektelser rundt sykdommen. "Hvorfor må jeg lide på denne måten?" Her er et menneske som slites mellom troen og tvilen. Når Gustafson ble spurt om denne tiden, og han skal avlegge sitt vitnesbyrd, gjør han det med disse ordene, når han skal beskrive hvem Gud er: "Han heter Underlig."

Denne profetiske røsten skrev mange flotte sanger. En av dem står for meg som en av de vakreste, mest radikale og innholdsrike sanger jeg vet om. Da jeg har mine vanskelige dager, og hvor sykdommen setter sine spor, synger jeg:

Hvor underlig er du i alt hva du gjør!
Hvem kan dine veier forstå?
Men ett er dog sikkert:
Den vei du meg før,
for meg er den beste å gå.

Du vet ei mitt barn, hva jeg gjør her på jord.
Men du skal få se det en gang.
Urolige hjerte, hva sørger du for?
Din prøvelsestid er ei lang.

O Herre, du veier i tusentall har.
Og hvilken du velger for meg,
får være det samme
når blott du meg tar,
til himmelen sammen med deg.

Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
og synger med engler i kor:
O Herre, rettferdig og nådig du er
i alt hva du gjør, er du stor.

Jeg venter tålmodig, tilfreds er min lodd
til engang hvert hvorfor får svar.
En arv uten like hos Gud har jeg fått,
det herlige håpet jeg har.

Hild av Whitby - et kall til lydighet

Jeg synes det er veldig interessant å studere våre keltiske røtter. Det er jo derfra evangeliet nådde Norges kyster. Lenge før Olav den hellige, seilte keltiske misjonærer ut fra sine klostre, i sine skrøpelige farkoster, og bad Den Allmektige la vinden føre dem dit Han ville. Slik kom de blant annet til øya Selja.Med linjer helt tilbake til Kirkens fødsel, levde hellige menn og kvinner, i bønn, forsakelse og tro i det keltiske landskapet. En av dem var Hild av Whitby (614-680). Ikonet til venstre viser ulike hendelser i hennes liv. I dag feires minnedagen hennes. Hun var niese av kong Edwin av Northumbria, og ble døpt 13 år gammel. Tyve år senere ble hun nonne, og ble etterhvert abedisse for ulike nonneklostre. Noen av dem grunnla hun selv, blant annet klostret i Whitby. Her oppsøkte mange henne for å få del i hennes åndelige veiledning. Hild er en samtidig med biskop Aidan av Lindisfarne. Begge spiller en avgjørende rolle i en strid som pågikk mellom den keltiske og den romersk katolske kirken, på den tiden. Jeg skal ikke gå i detalj på det her og nå. Årsaken til at jeg trekker frem Hild av Whitby, er en bønn som hun bad og som er blitt bevart for ettertiden. I den keltiske kirken var gårsdagen innledningen på en 40 dagers faste- og forberedelsestid før jul. I det hele tatt var bønnen svært sentral for de keltiske kristne. Det finnes mange historier å fortelle om lange bønnevaker, om Guds herlighet som falt over konkrete steder, og om en lovsang og en tilbedelse som hadde himmelsk klang. Her er bønnen Hild ba:

Så lenge vi har god helse, Herre, la oss tjene Deg, med all vår makt. Når vi blir syke, la oss huske all Din godhet med takk. Og først og fremst, la oss leve i kristen kjærlighet og fred med hverandre og alle.

Dette skal også ha vært de siste ordene Hild sa før hun døde.

I Norsk Salmebok finnner vi dette verset av en irsk salme fra 700-tallet:

Vær Du i striden mitt skjold og mitt sverd;
vær Du det merket som syner mitt verd,
livd for mi sjel, den tryggeste vakt,
lyft meg mot himlen, Du makt i mi makt.

torsdag, november 16, 2006

Hvert øyeblikk er hellig - stillheten er nøkkelen



Vi må lære oss at øyeblikket er hellig. I øyeblikket finnes Guds nærvær. Derfor er daglig stillhet, en uunværelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende, at vi ikke finner ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Vi ser også at Han stadig søkte ut i ødemarken, i ørkenen, for å pleie sitt fellesskap med Gud og leve i Herrens nærhet. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Gud. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Jeg holder på med et studium av Abrahams liv, som jeg håper skal bli en bok, om ikke så lenge. Abraham var en av de som forstod denne siden av Gudsfellesskapet som har med stillhet å gjøre. Abraham levde 13 år i taushet; i de årene ble all selviskhet brutt, det var ikke noen mulighet tilbake for å stole på at den naturlige fornuft skulle føre fram. Men disse taushetens år var ikke en tid av misnøye i Abrahams liv, men år i lydighet, og i Guds nærvær.

Den hellige Isak Syreren, som levde på 600-tallet, skriver dette i sine skrifter: "Ingen verdslig kunnskap kan formidle åndens kunnskap. Åndens kunnskap gis aldri til den som søker å tilegne seg den gjennom studier alene. Vil man nærme seg den må man oppgi studiene, oppgi forskningens spissfindigheter og innviklende metoder, og la sitt hjerte bli et barns hjerte... Den åndelige kunnskapen er enkel. Den gir ikke sitt lys gjennom tanker av denne verden. Så lenge sjelen ikke er blitt befridd fra de mange tankene, så lenge den ikke har oppnådd renhetens enkelhet kan den ikke erfare den åndelige kunnskapen. Når du en gang for alle har overgitt deg til Herren, som gir deg all beskyttelse du trenger, og når du følger Ham, så bekymre deg ikke om noenting annet, men si til din sjel: 'Han er nok for meg, Han som jeg en gang for alle har satt min lit til. Jeg er ikke her, uten hos Ham. Han er den som vet.' Da skal du få se Guds store verk. Hvordan Han alltid er nær dem som ærer Ham, og Han befrir dem."

"Å be er ikke å snakke," sier Ekman P.C Tam, som er åndelig veileder ved Tao Fong Shan kristne senter i Hong Kong, og vi stusser sikkert over de ordene. Men tenker vi etter ligger det en dyp sannhet her. Bønn er slett ikke å praple med ord, ord som bare kommer fra vår hjerne, som vi lirer av oss i en eneste stor strøm. P. C Tam legger nemlig til: "Å be er simpethen å være, å være til stede i stillheten sammen med Gud, i Hans stillhet. Gud taler taushetens språk. Stillhet er Guds ord som venter på vår oppmerksomhet og vår respons."

En av vår tids kontemplative forfattere, Anthony de Millo, forteller følgende historie i sin bok: "The prayer of the Frog": "Det var en gammel mann som alltid satte seg bakerst i kirken. Hver gang satt han i over en time. Kirkens prest tenkte at den gamle mannen satt og bad. Etter at mange dager var gått gikk presten bort til den gamle mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham: 'Hva sa Gud til deg?' 'Gud sa ingenting. Gud bare lyttet,' sa mannen. 'Hva sa du til Gud da?', ville presten vite. ' Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet.'

Historien som Anthony de Millo forteller sier oss mye om bønnens dybder. Og det er dette vi går glipp av i vår støyende hverdag. "Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall", leser vi i Salme 42,8. Og Paulus forteller oss om at det er Den Hellige Ånd som ransaker dybdene i Gud. (1.Kor 2,10) Så det er ennå mer land å innta for den som ber, leterog banker på.

onsdag, november 15, 2006

Gud i hverdagens liv

For flere hundre år siden ble det utgitt en bok i Frankrike med tittelen: "L'Abbaye Sans Murs". På norsk blir det noe slikt som: "Klosteret uten murer."Boken utkom i en tid hvor det var forventet at de som følte seg dratt mot det å leve nær Herren, gikk i kloster. Denne boken derimot oppmuntret mennesker til å fordype sitt åndelige liv, samtidig som de fullt ut tok del i det hverdagslige liv. Hvordan er det mulig? Grunnleggeren av L'Arche, de kristne bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, er inne på noe av hemmeligheten når han skriver i en av sine bøker følgende: "Hvis vi ser husarbeid og matlaging som noe som bare må gjøres, så blir vi slitne og irritable, og vi vil ikke være i stand til å se alt det vakre rundt oss. Men hvis vi oppdager at vi lever med Gud, og våre brødre og søstre, gjennom det som må gjøres akkurat i dette øyeblikk, blir vi fredfulle mennesker. Vi slutter å drømme om framtiden, vi tar oss tid til å leve." Ofte er det slik at vi deler livet vårt inn i en åndelig del, og ordinær del. Av slikt blir det bare problemer! Livet vårt er et hele. Ignatius av Loyola har sagt: "Det at man vender seg i retning av Gud er en bønn." Med andre ord, bønn er noe langt mer, enn bare våre ord. Helt fra livets unnfangelse er vi omgitt av Guds nærvær, men forholdet vårt til Gud er noe som utvikles gradvis og folder seg ut som en blomst, når sola skinner på den. Vår kapasitet til å tre inn i et nært forhold til Gud, øker med bevisstheten om at Han er nærværende og at vi kan møte Ham i hverdagene våre. Det skjer noe med oss når vi blir oss bevisst dette nærværet. Både i forhold til Gud, og i forhold til hverandre. Når vi overgir oss til Gud, og lever i lyset med våre liv, så leder dette til et mer intimt forhold med Gud selv. Broder Charles av Jesus sa det slik: "I det øyeblikket jeg oppdaget at Gud eksisterer, så visste jeg at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å leve for Ham alene."

Johannes av Korset har sagt: "Faderen talte et ord fra evighet av, og Han talte det i stillhet, og det er i stillheten at vi hører det." Midt i vår hverdagslige travelhet må vi be om at Gud gir oss vår daglige stillhet. Det kan skje midt i hverdagens pulserende liv. Posted by Picasa

tirsdag, november 14, 2006

Å be salmene - når egne ord ikke strekker til

Det kommer tider i ens liv hvor egne ord ikke strekker til når en skal be. Da finner jeg stor glede i å be salmer fra Salmenes bok. Den praksisen har jeg fulgt i mange år, og enkelte av disse salmene kjennes ut som om de skulle vært skrevet for meg. Ordene er blitt mine med årene. Salmenes bok taler den menneskelige sjelens universelle språk. Jeg pleier å si at den innholder den originale soulmusikken! Her møter vi mennesker i alle livets faser. Her er sorgen, smerten, skriket, lengselen, undringen, spørsmålene, den inderlige forbønnen, men også gleden, fryden, dansen og begeistringen. Det er vel John Stott som siterer Rowland E. Prothero som skal ha sagt: "Salmenes bok inneholder all musikk i mennesketes hjerte." Fra første stund har Kirken fulgt den jødiske praksisen med å be salmene. Denne metoden utviklet seg i Middelalderen til de såkalte tidebønnene, hvor de bibelske salmene utgjør selve hovedelementet. Felles lesning og sang skjer ofte i veksel. Og slik er det fortsatt i mange klostre, og på retreatsentre verden over. På de bønneretreatene jeg arrangerer ber vi blant annet salmene i veksellesning. For enkelte er det fremmed, men når de blir vant med det, oppleves det veldig frigjørende å slippe å komme på stadig nye ting å be for. Jeg husker Edin Løvås, selve foregangsmannen for retreatbevegelsen i Norge, ved en anledning sa at mange protestanter synes det er vanskelig, om enn ikke umulig, å be ferdig oppskrevne bønner. For noen blir jo det veldig religiøst. Det kjennes stivt og lovisk ut. Men, sa Løvås, når de ber ordene fra Salmenes Bok, så er det ingen grunn til å reagere på formen og metoden, for det er jo Guds eget ord!

Vårt store forbilde når det gjelder å be salmene i Salmenes bok, er jo Mesteren selv. Jesus elsket salmene. Han siterte dem ofte, og ba dem, i følge sin jødiske arv. Allerede som liten gutt hadde han lært å be og synge de bibelske salmene, og når vi leser evangeliene så ser vi hvordan Han levde med salmene i sitt eget liv. Når Jesus opplevde og gjennomlevde sin hardeste sjelemøye, så vendte Han seg til Salmenes bok for å finne ord og uttrykk som harmonerte med det Han kjente i sitt eget hjerte.

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Salme 22,2) Og: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd." (Salme 31,6)

Når Jesus kunne bruke salmene på en slik måte, så kan vi.

Det fortelles om den hellige Patrick, Irlands apostel som levde på 300-400 tallet, at hans "åndelige hemmelighet" var at han ba 100 av salmene i Salmenes bok daglig! Hans etterfølgere, historiens kanskje fremste misjonærer, som brakte evangeliet til Vest-Europa, sies å ha adoptert hellige Patricks gode vane. De bad hele Salmenes bok hver dag. 50 salmer om morgenen, 50 salmer ved middagstid og 50 salmer på kvelden. Vel, dette er ikke noe mål i seg selv, og passer nok ikke helt travle nordmenn. Men forsøk å be noen salmer, så skal du se hvordan det beriker ditt bønneliv. For å hjelpe deg igang har jeg satt opp tre salmer som kan bes til ulike tider på dagen, slik jeg ber dem. Disse salmene bes i mange ulike sammenhenger slik:

Morgenbønn: Salme 27
Middagsbønn: Salme 90
Kveldsbønn: Salme 130

Det finnes også en tidebønnsbok på norsk. Om du er interessert i den kan du bare ta kontakt. Den er delt opp i både hverdager og helligdager, og den følger den gamle tidebønnstradisjonen. Men du har jo hele bønneboken i din egen Bibel. Der kan du finne salmer som passer spesielt for deg, og din livssituasjon akkurat nå.

mandag, november 13, 2006

Faderens omfavnelse - eller svøpe kappen rundt seg



Etter en urolig natt med svært uregelmessig hjerterytme, er dette dagen for å krabbe opp på min himmelske Fars fang, eller bare bli holdt i en øm omfavnelse. Bildet som følger bloggen i dag fikk jeg av gode venner i Russland for noen år siden, og det betyr så mye for meg. Vi lengter alle etter å bli sett, og bli holdt, etter å bli bekreftet. Og viktigst av alt er Faderens omfavnelse. Å vite at man er høyt elsket av Ham. Ikke som en teori, men erfart kjærlighet. I dag får jeg være sønnen som ser Far stå med åpne armer for å ta imot. På dager som dette vender jeg stadig tilbake til noe den hellige Isak Syreren har skrevet. Bloggens lesere har møtt ham før, fordi denne mannen som betydde så mye for den kontemplative retningen i Østkirkens fromhetsliv, hører med til mine åndelige veiledere. La oss lytte til hva denne mannen skrev en gang på 600-tallet. Jeg har oversatt dette fra en svensk utgave av Isak Syrerens skrifter:

Når det skjer at mørket faller over oss, og spesielt når vi ikke selv er årsak til at det skjer, la oss da ikke engstes. Tenk at dette mørket har kommet over deg gjennom Guds forsyn, av årsaker Gud alene kjenner. For det hender at vår sjel drukner og liksom oppslukes av bølgene. Hva man da enn gjør: leser Skriften eller forretter sin bønn, så blir mørket bare dypere. Man har rotet seg bort. I blant kan man da ikke engang nærmere seg bønnen. Man tror ikke at noen forandring kan skje eller at man noen gang skal finne fred. Slike stunder er oppfylte av fortvilelse og frykt. Sjelen kan overhode ikke håpe på Gud og får ingen trøst av troen på Ham. Den er fylt til randen av tvil og angst.

Men de som har opplevd slike stunder vet av erfaring at en forandring inntreffer til slutt. Gud overlater aldri sjelen en hel dag i en slik tilstand, for da skulle han gjøre til intet de kristnes håp. Han befrier snart sjelen ut av denne vånde. Om din angst skulle være lengre, så kan du være sikker på at en stor forandring plutselig kommer til å inntreffe.

For min egen del har jeg ett råd til deg: Om du ikke klarer å samle deg og falle ned på ditt ansikt i bønn, så svøp kappen om deg og sov til dette mørkets time drar bort fra deg, men gå ikke ut, men bli hjemme. Iblant hender det at munken tviler på oppstandelsen, iblant kan det skje ting jeg ikke skal nevne. Vi har ofte hatt erfaring av slike fristelser, og det er for å trøste mange av våre brødre, at vi nå skriver om denne kamp. Lykkelig er den som utstår slike fristelser og bli værende i sin celle. For, som fedrene sier, herlig blir den bolig og den kraft som senere skal gis oss. En slik kamp fullbyrdes ikke med det samme eller på en time. Heller ikke skjer det at nåden på en eneste gang tar bolig i sjelen, men litt etter litt. Nåden følges av prøvelser. Og trøsten har sin tid. Slik holder et mennske på frem til sin død. Vi skal ikke forvente oss at vi her på jorden helt blir befridd fra prøvelser eller at vi fullt ut blir trøstet. For det er Guds vilje at vi skal leve vårt jordeliv slik, at de som vandrer Guds vei skal erfare slike prøvelser. Hans er æren i evighet. Amen.

'Svøp kappen om deg'. Jeg husker Edin Løvås sa noe lignende: "Det hender jeg er så sliten at jeg ikke orker å be. Da går jeg inn i mitt lønnkammer, stiller meg midt i rommet og sier: I dag er jeg så sliten at jeg ikke orker å be, Herre. Takk for idag. Og så går jeg ut av rommet, lukker døren og gjør noe annet." Det er et godt åndelig råd. Nå skal jeg brygge meg en god kopp te, spise pg roe meg ned med et slumreteppe rundt min kropp.

søndag, november 12, 2006

En fornemmelse av Gud


Det finnes et begrep på engelsk - awareness - som jeg leter etter et godt norsk ord for. Det nærmeste jeg har kommet er ordet 'fornemmelse'. Har bloggens lesere et annet forslag som er dekkende, er jeg takknemlig for innspill. I biologisk psykologi beskriver 'awareness' et menneskes eller dyrs oppfatning og kognitive reaksjon på en hendelse eller en betingelse. Det er ikke nødvendigvis noe vi opplever med forstanden, men mer en evne til å bli eller være seg bevisst noe eller noen, føle eller oppfatte og er derved nødvendigvis noe som oppleves forskjellig fra individ til individ. Hva eller hvor er det jeg vil med dette? I de mange årene som jeg har holdt på med bønneseminarer og gitt åndelig veiledning, så har jeg møtt mange mennesker som forteller at de synes det er vanskelig å be. At de, - til tross for alle sine anstrengelser, ikke synes å ha noen fremgang på bønnens område, og at det igjen gjør at bønn kan oppleves både kjedelig og frustrerende. Jeg snakker også med ledere på ulike plan, som kjenner på sin hjelpeløshet når de skal undervise om bønn, i særdeleshet når det gjelder å vise hvordan man kan oppleve tilfredstillelse og fullbyrdelse ved det å be. Noe av det som har vært til stor hjelp i eget liv, er noen vers fra talen som Paulus holdt på Areopagos. "Han er jo ikke langt borte fra eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til." (Apgj 17,27a-28) I noen vers tidligere i denne teksten, står det også: "Det er jo han som gir gir liv og ånde, ja alt til alle." (v.25) På gudstjenesten i Frikirken på Raufoss i formiddag sang lovsangerne: "This is the air I breed, your holy presence in me." Noen har sammenlignet det å be med det å puste. De gamle snakket om sjelens åndedrett. Den luft som kroppen trenger, omgir oss jo på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er vanskeligere å holde pusten enn å puste. Alt vi behøver er bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Når bønnen er sjelens åndedrett, handler det å be om å slippe Kristus inn. Det er vel Ole Hallesby som har sagt: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesby henviste til Åp 2,20 når han skrev dette: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." Det er dette Kristus inviterer oss til når vi ber. Så nært som et måltidsfellesskap, og aller nærmest kommer vi det i feiringen av eukaristin.

Jeg er enkel i mitt bønneliv, og jeg forsøker å formidle videre et forenklet bønneliv. For meg er det slik at bønnen i seg selv, bringer tilfredstillelse og helhet, og det er helt legimt å søke dette som en frukt av vår bønnepraksis. Noe annet jeg har lært gjennom disse årene, er at bønn er noe som skjer med og i hjertet, og mindre med hodet. Faktum er at jo at jo snarere du er til å unngå å be med hodet og ut fra ditt tankeliv, jo mer kan du glede deg over bønnen og jo mer nytte kan du dra av den. Mange forsøker med iver å finne ut med sitt hode hva de skal be for eller om. Da blir bønnen et slit, som består i hele tiden å skal komme på nye ting å be om.

For meg har Jesusbønnen revolusjonert mitt bønneliv. Å be: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder", samtidig som jeg puster inn og ut, - altså i takt med min pust, har skapt en glede og en ro jeg ikke har eid tidligere. Dette sammen med en fornemmelse av Guds nærhet, og en glede over å se min kropp som Åndens tempel, og kunne bruke kroppen og naturen som bønnerom, har gitt bønnen helt nye dimensjoner. Jeg har vært så vidt inne på dette med kroppen som Åndens tempel på bloggen tidligere, og vil om kort tid skrive noe mer om dette, blant annet om vår pust eller vår ånde, og Guds pust, Den Hellige Ånd. Den artikkelen kommer om en liten stund.

Imellomtiden kan du glede deg over dette at Gud er deg nær, og det er i Ham at du lever, beveger deg og er til. Det ligger en dyp hemmelighet i det mysterium som Paulus beskriver i Kol 3,3-4: "Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham." Smak litt på de ordene. Hva betyr de for deg? Er du der at du kan si at Kristus er ditt liv?

lørdag, november 11, 2006

Bønnens åndelige kraft

De som har fulgt bloggen min en tid, er blitt presentert for fader Matta El-Miskin, eller Matteus den fattige, den koptiske munken som har vært en av de mest betydningsfulle røstene fra den egyptiske klostervekkelsen. Jeg har lovd bloggens lesere å komme tilbake til hans undervisning om bønn, og det gjør jeg så gjerne, for her er det gull å finne! Fader Matta skriver: "Enhver bønn som vi gir til Faderen i navnet til Jesus Kristus er en del av en åndelig kraft som strømmer ut av Kristi hjerte, og øses inn i vårt. Den bærer med seg kraften fra et hellig liv - usynlig og umerkelig. Denne kraften trenger igjennom oss og hviler i de innerste delene av vår ånd. Den løfter oss opp over oss selv inntil den bringer oss til vårt hjem hos vår Far."  Posted by Picasa

Martin med gåsa



I følge primstaven er det Mortensmesse i dag, dagen til minne om den hellige Martin av Tours (316-397). Han var født i Sabaria, i nåværende Ungarn som sønn av en romersk offiser som hadde steget i gradene til tribun. Foreldrene var ikke-kristne, men gav likevel sin sønn en kristen opppdragelse. 10 år gammel ble han tatt opp blant katekumenene, de som forberedte seg på dåpen, og allerede som 12 åring ønsket han å leve som eneboer. Men faren motsatte seg dette på det sterkeste, for han ville at sønnen skulle følge i hans fotspor og bli offiser i hæren. Så i 331 brakte han den 15-årige Martin til den romerske galliske armé og benyttet seg av en lov som sa at en sønn måtte gå inn i farens yrke. I hæren utmerket Martin seg raskt og ble snart utnevnt til kavalerioffiser i keiser Konstantius IIs garde. Etter at han hadde gjort tjeneste i et romersk rytterregiment i Gallia, lot han seg rundt år 335 døpe i Amiens, 18 år gammel. Bakgrunnen skal ha vært denne opplevelsen, som er blitt så berømt også i kunsten:

Den unge romerske offiseren Martin kom en iskald vinterkveld ridende sammen med noen kamerater. Ved byporten i Amiens sto det en nesten naken tigger, skjelvende av kulde, og ba om en almisse. Ingen brydde seg om ham, og Martin hadde ingen penger med seg, så han tok sverdet og delte sin kappe i to og ga stakkaren den ene halvdelen. Han svøpte den andre halvparten om seg og brydde seg ikke om kameratenes hånlige latter. Samme natt så han i et syn Kristus kledd i den halve kappen, mens han sa til den hærskare med engler som omga ham: «Denne kappen har jeg fått av Martin, som ennå ikke er døpt.» Dette gjorde så sterkt inntrykk på ham at han straks løp bort for å la seg døpe.

Martin ble i det militære enda et par år, men han forlot soldatlivet som tyveåring omkring år 339 fordi han ikke kunne forene kristendommen med krigstjeneste mot andre kristne. Foranledningen var en barbarinvasjon i Gallia da hans kompani ble beordret til å møte for keiser Julian (den Frafalne) [som imidlertid var keiser først 361-63] i Worms for å motta den vanlige krigsbonusen før slaget. Martin nektet å motta denne og sa til Julian: «Frem til nå har jeg tjent deg som soldat. Nå la meg tjene Kristus. Gi bonusen til de andre – de kommer til å kjempe, men jeg er en soldat for Kristus og det er ikke lovlig for meg å kjempe.»

Mangt og mye kunne fortelles om Martin av Tours. Blant annet at han hadde de egyptiske ørkenfedrene som forbilde. I mange år levde han som eneboer. Uunngåelig sluttet andre seg til ham, og Martin grunnla et halvt eremittisk samfunn for dem. Denne kommuniteten var av den palestinske lavra-typen: I hulen ved bredden av Loire bodde eneboere i store mengder, som på søndagene samlet seg til messe og samvær. Dette regnes som det første kloster i Gallia og det første store cenobittklosteret i vesten. Her bodde Martin i ti år, veiledet sine disipler og prekte for folket i landsbygda omkring. Han skal også ha gjort mange undre. Klosteret i Ligugé vokste seg stort og besto til 1607. Det ble gjenåpnet av benediktinere fra Solesmes i 1852.

Martins fromme botsliv og hans mange undergjerninger gjorde stort inntrykk på folket og presteskapet i Tours nord for Poitiers. Så da den hellige biskop Lidorius, den andre biskop av Tours, døde i 371 eller 372, begynte de å forlange Martin som ny biskop av Tours. Men i sin store beskjedenhet var han uvillig til å akseptere embetet. Legenden forteller:
Da folket ville velge Martin til biskop, prøvde han å gjemme seg bort blant gjessene for å unngå valget. Men da folkene gikk og lette etter ham, kaklet gjessene så høyt at hans gjemmested ble avslørt.

Tradisjonen forteller at det er på grunn av denne historien man spiser Mortensgås den 11. november.

Martin bøyde seg til slutt og aksepterte valget. Han var da 56 år gammel. Han ble konsekrert til den tredje biskop av Tours den 4. juli 372. Han fortsatte trofast sitt enkle munkeliv, og som biskop levde han først i en celle ved kirken. Men han ble raskt forstyrret av de mange besøkende, så i 375 flyttet han til et ensomt sted nær byen ved elva Loire, som snart utviklet seg til et annet berømt kloster, Marmoutier (Majus monasterium), hvor antallet munker nådde snart åtti. Det ble snart et kulturelt sentrum og et springbrett for evangelisering av den fortsatt hedenske landsbygda i Gallia, og det gikk ut en rekke galliske biskoper herfra.

Martin av Tours ble en skikkelse av stor betydning som evangelist og klostervesenets far i Frankrike. Han ble et forbilde for hele vestens munkevesen, og hans eksempel og oppmuntring førte også til opprettelsen av flere klostre. Martin tok utgangspunkt i det egyptiske cenobittiske klosterlivet, men han og hans ledsagere skilte seg på et vesentlig punkt fra sine kolleger i den egyptiske ørken ved at de engasjerte seg sterkt i misjonen og det pastorale arbeid blant en befolkning hvor ennå bare en minoritet var kristen.

De monastiske kommunitetene som Martin grunnla, ble sentre for hans forsøk på å bringe kristendommen til landsbygda. På dette, som andre områder, var Martin en pioner.

fredag, november 10, 2006

Sekularisering av gudstjenesten - vår største trussel



Nya Slottet Bjärka Säby, eid av Sionförsamligen, og beliggende i vakre landlige omgivelser utenfor Linkjöping i Sverige, er blitt et samlingspunkt for mange mennesker som lengter etter autenisk kristent liv. Stedet drives av Peter Halldorf, pastor i pinsebevegelsen og redaktør for tidsskriftet Pilgrim. Her finnes også den eneste protestantiske monastiske kommunitet i Norden. Årlig arrangeres det et høstmøte som tidsskriftet Pilgrim står som arrangør av, og i år talte Halldorf om gudstjenestefeiring og eukaristins betydning. I dette foredraget berørte Halldorf noe av det samme som fader Roald Nikolai Flemestad talte om på møtet i Søsterkirkene på Gran i januar i år, og som jeg gjengav på bloggen i går. I sitt foredrag sa Peter Halldorf blant annet:

- Kirkens største trussel i dag er sekulariseringen av gudstjenesten. Den står mer og mer i fare for å bli et speilbilde av omgivelsens populærkultur. Det ser vi også arkitektonisk, med en del "scene-kirker", som skiller "de handlende" fra "publikum" i salen.

På nettstedet til tidsskriftet Pilgrim, skriver Halldorf i månedens "krönika" følgende: "Det er en sammenheng mellom det å feire gudstjeneste og det å bevare troen levende, som ofte blir forbisett. Guds folk er en festforsamling som lever av å feire. Kristen kan man umulig være på egenhånd. Derfor finnes det knapt noen større trussel mot troen enn når gudstjenesten reduseres til et foreningsmøte, eller enda verre, ren underholdning. Er ikke forsamlingen mer enn brukshundklubben? Hennes sammenkomster av annet slag enn en melodifestival? Er ikke prestens rolle en annen en auksjonsopproperens? Er ikke sangerne i gudstjenesten et kor av engler?"

Halldorf fortsetter med å peke på den forandringen som skjedde i urkirken: "Når søndagen allerede under aposteltiden ble gudstjenestedag, istedet for lørdagen da jødene feiret sin sabbat, var det fordi man denne dagen feiret Jesu oppstandelse. Det gav form og karakter til den tidligkristne gudstjenesten. 'Fred være med dere', lød hilsningsordet i begynnelsen av hver gudstjeneste. Forsamlingen ble minnet om det som det er lett å glemme når vi står midt oppe i livets mange omsorger og bekymringer: vi lever på den andre siden av oppstandelsen! Guds rike er her! Likesom på påskedagen hilser den oppstandne oss når vi møtes til gudstjeneste og Han ånder Hellig Ånd inn i våre liv. Hver søndag er en liten påskedag, en oppstandelsesfest og den gudstjenesten som da feires i hver forsamling er en forsmak på den store festen i himmelen. Når predikantenes fyrste på 300-tallet, gullmunnen Johannes Chrysostomos i Antiokia skriver om søndagens gudstjeneste, utbryter han: 'Festen i himmelen forenes med festen på jorden: en eneste stor takksigelse, en eneste stor gledesbølge, et eneste stort jublende kor.' Bevisstheten om at gudstjenesten feires i fellesskap med den store forsamlingen gjør hver gudstjeneste til en høytid, i glede og beven uavhengig av hvor mange som er i rommet for å feire gudstjenesten."

Halldorf trekker også frem viktigheten av nattverdfeiringen, eller eukaristin. Han skriver: "Nattverden - eller eukaristin som de første kristne kalte Herrens måltid - hadde fra første begynnelse en selvklar plass i gudstjenesten hver søndag . I dette måltidet ble festen virkelig. Her befinner vi oss i paradiset. Men om nattverden ikke får være en fest, hvordan skal vi da forstå hva vi er med på? Formen på måltidet er derfor ikke uvesentlig. Om vi legger ned stor stor innsats og mye tid på å planlegge 50 års middager og bryllupsfester - hvorfor skulle vi da så raskt og lettsindig kunne gjennomføre det måltidet som gir oss del i den store himmelske festen."

I artikkelen snakker også Halldorf om gudstjenester fulle av lettsindighet og pratsomhet, og som mangler ærbødighet og hellighet. Han mener at dette er en av de fremste årsakene til at mange som har vokst opp i kirken, distanserer seg fra forsamlingen. Dette er altså stikk motsatt av det enkelte hevder i dag. Nemlig at vi må gjøre gudstjenesten mer moderne, mer tilgjengelig, kortere, mer morsom, mindre krevende, gjerne sette inn småbord så folk kan sitte å pludre rundt bordene og med en kort andakt.

"Hvem vil ha en gudstjeneste med ferniss fra populærkulturen når alt annet allerede er gjort til underholdning? Hvem ønsker seg en vitsende pastor eller en prest å applaudere når alle andre lokker med latter og beundring?," spør Halldorf.

Jeg vet hva jeg ønsker og lengter etter. Og jeg ber om at ønsket mitt må bli til virkelighet. I morgen skal jeg være sammen med kjære venner hvor vi nettopp skal sette lys på Kirken som vår åndlige mor. Det gleder jeg meg virkelig til.

torsdag, november 09, 2006

Om Gudsbildet i tilbedelsen - et ord i rette tid



I forbindelse med det årlige stevnet til Kirkelig Fornyelse som ble holdt i Søsterkirkene på Gran i januar i år, holdt generalvikar i Den nordisk katolske kirke, fader Roald Nikolai Flemestad, et foredrag om "Gudsbildet i tilbedelsen." Foredraget er nå trykket i utvidet form i "Liv og Lære", nr 1/2006 og anbefales til nærmere studium på det aller varmeste. Alle som er opptatt av gudstjenestens innhold og form, burde lese fader Roald Nikolai's ord med stor interesse. Han setter ord på mye av det, jeg selv har følt på i mange samtaler med prester og pastorer i mange ulike kirkelige sammenhenger, de siste årene. Hør bare: "Den teosentriske gudstjenesteforståelse er i dagens kirkeliv under konstant press fra en antroposentrisk tilnærmelse til gudstjenestelivet. Siden renessansen - og reformasjonen - har en pedagogisk og terapeutisk gudstjenesteforståelse trengt inn i vesterlandsk kristendom. Det liturgiske formsproget forstås som virkemidler som må vurderes i lys av tilgjengeligheten for gudstjenestedeltagerne. Det som virker fremmedartet og vanskelig avvises, fordi det krever bearbeidelse og modning. Kravet om umiddelbar tilgjengelighet fører først til et tradisjonsbrudd i det ytre; i annen omgang blir endringen innholdsmessig. Selv om brokker av den klassisk, trinitariske gudstjenesteforståelse fortsatt kan leve videre i visse bønneformularer, blir den teosentriske tilbedelse avfokusert ved at gudstjenestedeltageren har gjort seg selv til sentrum i det som per definisjon skulle være en tjeneste for Gud."

Jeg er blitt så grundig lei av alle disse menneskesentrerte gudstjenestene. Hvor det meste dreier seg om meg, mine behov, mine ønsker, min forståelse, min deltagelse. Gudstjenesten er selvsagt også et møte mellom Gud og mennesket, men den er noe mye, mye mer enn det. Jeg kunne ha satt ord på dette selv, men fader Roald Nikolai Flemestad gjør det så mye bedre. Han snakker i artikkelen om gudstjenestedeltageren som "medspiller" i gudstjenesteferingen, men så sier han: "Men det antroposentriske moment må avbalanseres i forhold til det guddommelige nærvær som er tilbedelsens mening og formål. Dersom denne balanse forrykkes og mennesket gjør seg selv til midtpunkt i gudstjenesten, vil det nødvendigvis få konsekvenser for gudsbildet som avtegnes i det liturgiske hendelsesforløp."

Jeg skulle ønske mange av mine venner, som lengter etter et sant gudstjenestefellesskap, kunne lese Flemestads artikkel. I forrige uke satt jeg sammen med en pastor i en pinsekarismatisk menighet, som fortalte meg om noen av de grep han hadde tenkt å utføre, for å gjøre gudstjenesten lettere tilgjengelig for både menighetens medlemmer og de søkende som kommer til denne menighetens møter. Det er ikke vanskelig å forstå denne pastorens gode hensikter og intensjoner. Det sa jeg da også til ham, men jeg delte også mitt hjerte med ham om gudstjenesten som tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, og hvordan gudstjenesten henter sin form og sitt innhold fra den bibelske åpenbaringen.

Hvordan vi feirer vår gudstjeneste har også med vår gudsfrykt å gjøre. Mangelen på gudsfrykt viser seg tydelig i mangelen på respekt for det hellige, og der hvor det hellige allminneliggjøres. Jeg har vært på enkelte møter de siste årene, hvor jeg har kjent på en tydelig uvelsfølelse på grunn av den formen disse samlingene har. De er nærmest blottet for hellighet og gudsnærvær, og er mer ett show enn noe annet.

Noe av det som særpreger vår tid er at mange skaper Gud i sitt eget bilde. Flemestad siterer Sissel Benneche Osvold, som skrev i Dagbladet for noen år siden, om at gudsbildet i Den norske kirke, er å "ligne med en rødvinsdrikkende, kvinnelig sosionom". Han siterer også Ane Farsethås som har anmeldt en del kristen litteratur, og som skriver at det er påfallende i hvor stor grad kjente teologer i Den norske kirke fremstiller gudstroen som "svar på menneskelige behov mer enn som en fundamental sannhet." "Gudstroen," skriver Farsethås, "relaterer seg til Gud - den beste terapeut," en Gud som hjelper deg til å "bli sett, akseptert og bekreftet." Dette synet er nok ikke bare noe man finner i Den norske kirke alene, men i mye av frikirkeligheten også. Gud blir presentert nærmest som den snille bestefaren med ubegrensede midler, bare vi spør, og da aller helst i en tone hvor Gud blir en slags "kompis".

"Det bibelske gudsbilde," skriver fader Roald Nikolai Flemestad, "forstår Gud på en slik måte at kunnskap om Gud ikke kan vinnes gjennom det å føle eller slutte seg til erkjennelsen av eksistensen av 'et høyere vesen'. Guds transcedens markeres i Bibelen ved at det grunnleggede gudsbildet er hellighet. 'Hellig' er avledet av en stamme (q-d-sh) som betyr 'avsondret'. Det skille som helligheten setter mellom Gud og mennesket, umuliggjør at mennesket på egen hånd kan vinne seg saksvarende kunnskap om Gud eller tilbe ham."

Flemestad mener at antroposentrisk religiøsitet ender i opplevelsesjakt. Han avslutter artikkelen slik: "Det trinitariske gudsbildet opprettholdes ikke i det abstrakte, men gjennom den gudstjenestefeirende menighet. I denne faktiske tilbedelse er hver og en av de trinitariske handlingene bærer av et symbolinnhold som henter sin mening fra den bibelske forestillingsverden. Liturgien vil bevidne at Gud har sendt Kristus for at de som tror på ham skal få evig liv og slik gi gudstjenestedeltagerne å foregripe den kommende frelse."

Tidsskriftet Liv og Lære, som er organ for Kirkelig Fornyelse, kan kjøpes ved å henvende sge til imbraten@online.no

onsdag, november 08, 2006

Våre indre demoner - eller når ledere faller


Etter at pastor Ted Haggard's dobbeltliv og synd ble avslørt for hele verdens offentlighet, har jeg tenkt mye på en bok jeg leste på 1970-tallet, og som jeg stadig vender tilbake til. Den ble anbefalt av en prest i Den norske kirke, i forbindelse med en bibeltime han holdt under vekkelsen på Gjøvik. Boken jeg tenker på er Steingrunnen av den nå avdøde svenske biskopen, Bo Giertz. Mot slutten av denne mesterlig skrevne boken, som på en genial måte skildrer den kristne tro i skjønnlitterær form, skriver biskop Giertz, i det han siterer en preken holdt av en av prestene som skildres i boken: "Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etter litt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte ned brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av søndagen, det kan gå på en kveld. Men hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse for alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og prøver på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien."

Ted Haggard sier han har kjempet med en mørk side av seg siden han var ganske liten. Av og til har den kommet til overflaten. Så har han falt i synd. Og han har falt fra store høyder. Jeg stanser her med å kommentere livet til Haggard. Jeg kjenner det bare fra medias avsløringer de siste dagene. Men jeg har gjort meg noen tanker om ledere som faller. Noen i umoral, andre i økonomiske misligheter, eller de misbruker sin makt eller sitt ego. I de siste par årene har jeg stått midt oppe i en en slik lederskandale i Russland, hvor en leder i Pinseunionen er blitt grundig avslørt for alle disse forholdene. Han har da også nær tilknytning til russisk mafia. Sammen med andre har jeg vært aktiv i prosessen med å hjelpe alle de skadelidende for denne lederens dype fall. Han erkjenner ingen skyld eller synd i det hele tatt.

Det skjer noe med enkelte mennesker når de når visse possisjoner i livet. Når de blir etterspurte, media begynner å skrive om dem, burde noen varselslamper begynne å lyse. Hos noen er det en slags indre drivkraft som fører til at de holder det gående, og gjerne søker å nå ut over det de allerede har oppnådd. Det er som en elv som skifter leie, og vi vet at når elva gjør det, kan mangt og mye skje. Ikke minst destruktive ting. For enkeltes vedkommende er denne indre driven nærmest ustoppelig.

Vi har noen eksempler på dette fra Det gamle testamente. Tenk på kong David. Han hadde alt, manglet ingenting. Men når han får øye på Batseba oppe på taket, drives han av sitt begjær etter mer. Til tross for all makt og virak rundt ham, ble David drevet fremover av dette kjødelig drivverket. Og David falt dypt. Han gjør seg skyldig i både hor og drap. Vi ser noe av det samme i hans sønn, kong Salomos liv. En begjær etter velstand, stadig nye kvinnelige erobringer og innkjøp av nye hester. Aldri fred og ro. Begge disse er avhengige, hektet. Synden i deres liv føder mer synd,- og elendighet. Det som tilfredstiller normale mennesker, er langt fra nok for dem. Det finnes en syndenatur i dem som driver dem til mer synd. Den har stor appetitt.

Når man ser ledere som blir vrange og rigide, og som viser mindre og mindre medfølelse med andre, tenker jeg av og til på om de kjemper med sine indre demoner, og at de desperat forsøker å kjempe og si nei til dem. Ofte finner de da en fiende der ute og kjempe mot, mens den egentlige fienden befinner seg innenfor skjortebrystet.

Det finnes også noen andre mekanismer som er interessante. Når enkelte mennesker befinner seg i en ledende possisjon, så er det som om de hever seg over grenser som finnes der, og tillater seg ting andre ikke kan tillate seg å gjøre, ganske enkelt fordi det er feil, og kan hende også synd. Det er som om de tror at de kan tillate seg enkelte privilegier, at mennesker vil se gjennom fingrene og ikke si fra, fordi de gjør så mye for dem, betyr så mye for andre. Kanskje føler de seg seg uangripelige fordi de har en slik "sterk salvelse".

Hva det egentlig dreier seg om, er hovmod, stolthet. Og Guds ord sier veldig klart fra. "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jak 1,6) I Ord 18,12 kan vi lese: "Før ødeleggelsen kommer, er en manns hjerte hovmodig, men ydmykhet kommer før ære." Og i Ord 16,18 disse ordene: "Forut for undergang går overmot, og forut for fall en hovmodig ånd."

Vi trenger en større ydmykhet overfor vårt eget indre liv, hva vi faktisk huser av synd, og hva vi er i stand til å gjøre. Jesus sa: "Er dere ennå uten forstand, dere også? Forstår dere ikke at alt det som kommer inn gjennom munnen, går ned i magen og kastes ut den naturlige vei? Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør mennesket urent." (Matt 15,16-20a) Apostelen Johannes skriver: "Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,10)

"Alle en manns veier er rene i hans øyne, men Herren veier åndene," leser vi i Ord 16,2. Herren vet hva som bor i våre hjerter. Vi kommer ikke unna med skjulte synder og et liv i skjul. En dag vil det bli avslørt, om ikke vi bekjenner vår synd og får hjelp til å komme oss ut av syndens klør! "Om du sier: Se, vi visste ikke noe om det! - skulle ikke han skjønne det, han som prøver hjertene? Og han som vokter din sjel, skulle ikke han vite det, og skulle ikke han gjengjelde et menneske etter dets gjerninger?" (Ord 24,12) I Åp 2,23 leser vi dette om Herren: "Og alle menigheter skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver og en av dere etter hans gjerninger." Jesus sa: "Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt dere har sagt i mørket, bli hørt i lyset, og det dere har hvisket i enerom, skal bli ropt ut fra takene." (Luk 12,2-3)

Dommen skal begynne med Guds hus, og alt som kan rystes skal rystes, slik at kun det ekte blir stående igjen. Jeg tror Herren gir oss gjentatte anledninger om å vende om, men når vi ikke vil, lever i skjul og lever våre dobbeltliv, vil det en dag komme for lyset. Alt som er blitt skjult, og blitt holdt i skjul, vil bli åpenbart for alle. Da er det bedre å leve i lyset med sitt liv nå, gå regelmessig til skrifte, være ærlig å sann, og slippe å bli til spott og spe for en hel verden.