søndag, september 30, 2007

I Din hånd er mine tider



Så har dagen kommet da jeg runder nok et år, og nærmer meg skremmende de 50. Hvor raskt tiden går. Jeg sitter alene i stua vår når dette skrives. Alt er stille, og det er tid for ettertanke. Jeg kjenner at jeg fylles med en dyp takknemlighet. Gud har sannelig vært god og nådig mot meg. Jeg forundres over Hans kjærlighet. At Han fant meg i unge år, og at jeg er blitt bevart i troen. Det er så stort. Jeg skal ikke unnslå at de siste årene har vært tøffe. Sykdom har satt sitt preg på meg. Men Han har vært trofast. Aldri sviktet en dag. Alltid vært der når jeg har kalt på Ham. "Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil Han væra der..." Noen netter i det siste har jeg kjent at jeg har vært redd. Det er når hjerterytmen ikke lenger slår som den skal, og løper løpsk. Da har jeg tenkt at jeg har krøpet opp i min Fars fang, og lent mitt hode inn til min Fars bryst, og hørt hans hjerteslag. Rolige har de vært, og jeg har talt med Ham om hvordan det er å være menneske. Da med ett er det blitt så klart for meg: Han vet jo hvordan det er. Hans kjære sønn forlot himmelens skjønnhet, for å bli menneske og dele våre kår. Kjenne vår smerte, vår angst, vår lengsel. De som kjenner meg vet at jeg kjenner meg tiltrukket av broder Charles av Jesus og hans livsvei. For broder Charles fremstod som det sentrale i livet, at han i sin tro var bevisst på sitt nære forhold til Ham som han kalte "min høyt elskede bror og herre." Det var et vennskap, fylt av uendelig ærefrykt, ærbødighet, lovprisning og tilbedelse. Jeg ber om at det må forholde seg slik også for meg. For meg er også Jesus blitt "min høyt elskede bror og herre." Bror Charles av Jesus har sagt til sine ordensbrødre- og søstre: "En eneste ting er nødvendig: Elsk Jesus, gå i Hans fotspor, hånd i hånd med ham. Lev Hans liv, tenk Hans tanker, si Hans ord, gjør Hans handlinger."

På en dag som denne vil jeg også benytte anledningen til å takke Gud for alle mine venner og forbedere, og alle lesere av denne bloggen. Jeg setter stor pris på dere alle sammen. Det gode vennskapet betyr mye, og det siste året har gitt meg flere nye bekjentskaper som har ført til nye vennskap, både her i Norge og utenlands.

Ordet jeg har valgt for det 49 året mitt er dette: "I Din hånd er mine tider." (Salme 31,16) Der føler jeg meg trygg for hva fremtiden har å bringe.

Bildet er tatt av min datter Benedicte i bønnekoia for noen uker siden.

lørdag, september 29, 2007

Blir novise på erkeenglenes dag





Dagen i dag, 29. september 2007, er en spesiell dag for meg. På erkeenglenes dag, eller Mikkelsmesse som denne dagen også kalles, trer jeg inn som novise ved kommuniteten på Bjärka Säby. Det gjør jeg sammen med en gruppe andre noviser, som følger kallet til å leve etter den regel som finnes i denne kommuniteten som ledes av Peter Halldorf. Nå følger en prøvetid frem til pinse neste år, og så får vi se om jeg da er kommet dit hen at jeg vil avlegge mer forpliktende løfter. Som en del av denne kommuniteten vil jeg leve med i deres tidebønneliv, og følge den regel som er fastsatt. Den følger de vanlige retningslinjer for denne type av kommunitetsliv. Det er en spesiell glede å kunne tre inn som novise på denne dagen, erkeenglenes dag, en festdag som har fulgt Kirken siden 300-tallet. Og den blir lett for meg å huske, fordi jeg feirer fødselsdag den 30. Da blir jeg 49 år, så jeg begynner å bli en gammel mann. Takk til alle de som husker meg i deres bønner.

Hellig kyss


Bibelen nevner ulike slags hilsener. Enkelte av disse er vanlige hilsener brukt ifølge tradisjoner og vane. Disse varierer fra sted og tid gjennom historiens løp. Men, Bibelen omtaler også en spesiell hilsen for alle kristne gjennom alle tider: det hellige kyss. Vi finner dette nevnt flere steder i de apostoliske brevene: "Hils hverandre med et hellig kyss." (Rom 16,16) "Alle våre søsken her sender sin hilsen. Hils hverandre med et hellig kyss!" (1.Kor 16,20) Mine venner blant de konservative mennonittene klassifiserer det hellige kyss som en kirkeskikk eller forordning, fordi det uttrykker en viktig del av deres liv i fellesskapet med brødrene og søstrene i troen, nemlig vår kjærlighet til hverandre. I familien uttrykker kysset kjærlighet på grunnlag av et jordisk forhold. Det hellige kysset praktiseres på bakgrunn av et åndelig fellesskap. Kristne er medlemmer av Guds familie, og Gud vet at den gjentatte praksisen med å gi hverandre et hellig kyss vil hjelpe oss til å holde den kristne kjærligheten levende i forsamlingen. Apostelen Peter skriver: "Hils hverandre med kjærlighetens kyss!" (1.Pet 5,14) Også i sitt andre brev til forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus: "Hils hverandre med et hellig kyss." (2.Kor 13,12) For at denne hilsen skal være hellig, må vårt hjerte være fylt med kjærlighet og verdsettelse av våre søsken. Våre hjerter må være rene - fri fra misunnelse, bitterhet, uærlighet og partiskhet. Vi må alle være av ett sinn for å kunne vokse i Kristus sammen. Vår praksis av denne form for hilsen må derfor bli holdt hellig. Alle bør møtes med denne hilsen, vi skulle aldri holde det hellige kyss tilbake som en form for domfellelse, ved at vi tenker at noen ikke er verdige til å motta det. Hvis det er synd i en brors liv, skulle vi overlate dette til forsamlingens eldste, slik at de skulle ta hånd om den situasjonen, for det hellige kyss tilhører ikke de som holder ved å leve i synd.

fredag, september 28, 2007

Guds mor


Som jeg har skrevet på bloggen tidligere så er året 2007 Maria-året for meg. Helt fra aposteltiden har alle som i sannhet elsker Kristus også hatt ærbødighet for henne som fødte Ham, oppdro Ham og beskyttet Ham under barneårene. Om Gud vår Far utvalgte henne, Gud Den Hellige Ånd kom over henne, og Gud Sønnen tok bolig i henne, underordnet seg henne i sin barndom og ungdom, og var bekymret for henne selv da Han hang på korset, skulle ikke da enhver som kjenner Den Hellige Treenigheten, ha ærbødighet for henne? For meg personlig er Guds mor en veiviser til Sønnen. Og det er først og fremst hvordan hun lever sitt liv i en total overgivelse til Guds vilje, som griper meg så sterkt. Her om dagen, mens jeg oppholdt meg på retreatstedet Johannesgården fikk jeg en overveldende følelse av Guds mors ømhet for Sønnen. Hun var der for Ham, ikke bare mens Han var et lite barn, helt avhengig av hennes morskjærlighet, men gjennnom hele livet. Guds mor valgte å leve et liv i stillhet og tydelig etterfølgelse. Med fare for å bli misforstått, skriver jeg det likevel: I dette året hvor jeg har valgt å følge Marias vei, leder hun meg oftere og oftere til Jesus. Hun viser meg Sønnen. Det skjer både når jeg leser de hellige evangeliene, og det skjer mens jeg ber. Jeg ser Sønnen gjennom henne. Og det er alltid Sønnen som kommer i forgrunnen. Hun peker på Ham. For meg har dette gitt en helt ny dybdedimensjon til mitt forhold til Jesus, når jeg har levd meg inn i hvordan Maria har opplevd Sønnen fra Hans fødsel til Hans død og oppstandelse.

torsdag, september 27, 2007

Hvordan lese Bibelen, del 1



Nylig kom jeg over en artikkel av den kjente ortodokse teologen, erkebiskop Kallistos Ware (bildet), om viktigheten og nødvendigheten av å lese Bibelen. Jeg synes dette var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk. Foreløpig er jeg innstilt på å oversette hele, men vi får se om tiden strekker til, eller om det bare blir utdrag av den.

”Hvis en jordisk konge, vår keiser,” skrev den hellige Tikhon av Zadonsk (1724-1783), ”skrev et brev til deg, skulle du da lese det med glede? Selvsagt, og med stor begeistring og oppmerksomhet.” Men hvilken holdning, spør han, har vi til et brev som ikke er skrevet av en jordisk konge, men av Gud selv? ”Du har mottatt et brev, ikke fra en jordisk konge, men fra himlenes Konge. Og enda har du nærmest foraktet slik en verdifull gave, en skatt med en uendelig verdi.” For å åpne og lese dette brevet, legger den hellige Tikhon til, er å tre inn i en personlig samtale ansikt til ansikt med Den levende Gud. ”Når som helst du leser Evangeliet, så er det Kristus selv som taler til deg. Og når du leser, ber du og taler du til Ham.”

Dette er den ortodokse holdningen til det å lese Bibelen. Jeg ser på Bibelen som Guds personlige brev sendt spesielt til meg, Ordene er ikke ment hovedsakelig for andre, som befinner seg langt unna både i tid og sted, men er skrevet spesielt og direkte til meg, her og nå. Uansett når vi åpner vår Bibel, tar vi del i en kreativ dialog med Frelseren. Når vi lytter, gir vi også vårt gjensvar. ”Tal, Herre, din tjener hører,” (1.Sam 3,9) er vårt gjensvar til Gud, når vi leser: ”Hvem skal jeg sende?” (Jes 6,8)

To århundrer etter den hellige Tikhon, ble Moskva-konferansen holdt i 1976 mellom Den ortodokse og Den anglikanske kirke. Da ble vår sanne holdning til Skriften uttrykt på forskjellig, men likevel like holdbar måte. Denne felles uttalelsen, signert av begge parter, er en fremragende oppsummering av det ortodokse standpunktet: ”Skriften konstituerer en sammenhengende helhet. Den er på samme tid guddommelig inspirert og menneskelig uttrykt. Den bærer autoritativt vitnesbyrd til Guds åpenbaring av seg selv i skapelsen, i inkarnasjonen av Ordet, og i hele frelseshistorien, og som sådant uttrykker det ordet fra Gud i menneskelig språk. Vi kjenner, mottar og tolker Skriften gjennom Kirken, og i Kirken. Vår tilnærming til Skriften er at vi adlyder den.”

Binder vi sammen den hellige Tikhons uttalelse og uttalelsen fra Moskva-konferansen, så finner vi fire karakteristiske trekk ved Den ortodokse kirkes forståelse av Skriften:

* Først og fremst handler vår lesning av Skriften om lydighet.
* For det andre er den ekklesial, det vil si at den er i enhet eller samsvarer med Kirken.
* Den er Kristus-sentrert
* Den er personlig.


fortsettes

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 4


Ordningen for den tidlige kirken kommer tydelig til uttrykk i det brevet den hellige Ignatios skriver til "den hellige menighet i Tralles i Lille-Asia". Der skriver han: "Videre skal dere alle vise aktelse for diakonene som for Jesus Kristus, likeså for biskopen som er et avbilde av Faderen, og for presbyterne som er lik en Guds rådsforsamling og et forbund av apostler. Uten disse er det ikke tale om kirke."

Hva er en kirke? I vårt nye testamente brukes ordet ekklesia praktisk talt alltid om kirken eller menigheten. Dette ordet kommer av det greske ordet ek-kaleo som betyr å kalle ut fra. Den kjente teologen William Barclay har sagt følgende: "Menigheten er en flokk mennesker som kommer sammen, ikke så meget fordi de har valgt å komme sammen, men fordi Gud har kalt dem til seg; ikke så meget for å dele med hverandre sine egne tanker og meninger, men for å lytte til Guds røst."


En slik menighet vi her taler om må være ordnet etter et bibelsk mønster. Og dette mønsteret, slik det ble praktisert i den tidlige kirken, bestod av diakoner, biskoper, presbytere. De nytestamentlige skriftene gir oss også tydelige føringer for dette. Også i sitt brev til menigheten i Tralles er Ignatios tydelig på den aktelsen som skal vises de som er innsatt til tjeneste i menigheten. Helt i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatios en viss Polybios. Om denne skriver han: "deres biskop... han ankom etter Guds og Jesu Kristi vilje her i Smyrna." Så menigheten i Tralles hadde også sin egen biskop, slik de andre menighetene hadde det. "Når dere underordner dere biskopen likesom dere er Jesus Kristus undergitt, synes dere meg å leve ikke på menneskelig vis, men etter Jesu Kristi vilje, han som døde for vår skyld for at dere i tro på hans død skal unnfly døden. Det er altså nødvendig - slik dere også gjør - at dere ikke foretar dere noe uten biskopens vilje, ja vær også presbyteriet undergitt liksom Jesu Kristi apostler.... Så må også de som er diakoner for Jesu Kristi hemmeligheter på alle måter leve alle til behag. For de gjør ikke diakontjeneste for mat og drikke, men de er tjenere for Guds kirke."


Videre i sitt brev til denne menigheten advarer Ignatios sterkt mot vranglære, og det er interessant å se hvordan han beskriver både vranglæren og vranglærerne: "Så formaner jeg dere, ikke jeg, men Jesu Kristi kjærlighet: Ta til dere bare den kristne næring og unngå de fremmede vekstere som er vranglære. De blander denne med Jesus Kristus og later som de er troverdige. De gir fra seg dødelig gift blandet med honningvin, som den uvitende gjerne tar imot i fordervelig lyst, og det blir hans død." Hva skal så menighetens medlemmer gjøre for å unngå å bli dratt med av det vranglærende bedrageriet? Jo, et vern mot vranglæren er de som er innsatt til å vokte hjorden mot den: "Vokt dere derfor for slike mennesker. Det vil lykkes for dere dersom dere ikke blir overmodige og skiller lag med vår Gud, Jesus Kristus, biskopen og med apostlenes forskrifter. Den som befinner seg innenfor helligdommen er ren, men den som befinner seg utenfor, er ikk ren. Det betyr at den som foretar seg noe uten biskopens, presbyteriets og diakonens vilje, han er ikke ren i sin samvittighet."


Ignatios vil hjelpe den Guds menighet som er i Tralles til å bli bevart i troen. Derfor advarer han de kristne mot å høre på mennesker som ikke tilhører Guds menighet. "Gi ikke hedningene noe påskudd slik at Guds menighet blir spottet på grunn av noen få uforstandige personer," skriver han. De kristne skal høre på de som Gud har innsatt i sin tjeneste. De må ikke skille lag med den tro som en gang er blitt overgitt dem, og det er biskopens oppgave å vokte denne læren. Hvordan skal man så stille seg til sin biskop? Om dette skriver Ignatios følgende: "Hold fast på deres samstemmighet og deres felles bønn. Det sømmer seg for hver og en av dere, i særlig grad for presbyterne, å gi biskopen nytt mot, til ære for Faderen, Jesus Kristus og apostlene."


Ikonet fremstiller biskop Ignatios av Antiokia

Simon Peter, sønn av Johannes og vår far



I går så jeg noe helt nytt. Vi var samlet på Johannesgården, et av de nyere retreatsentrene i Norge, med beliggenhet på Brøttum, mellom Moelv og Lillehammer. Vi er i denne sammehengen pastorparet i Toten Frikirke, Else og Ivar Johnsen og lederne for Johannesgården. Hensikten med sammenkomsten var å planlegge en ny retreat neste år, med tema "Guds farskjærlighet". Under samtalens løp kom Else Johnsen til å nevne Joh 21, som hører med til et av mine favorittskriftsteder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest det, men ikke oppdaget det Else hadde oppdaget i teksten.

I samtalen Jesus har med Simon Peter, så husker vi at han tre ganger spør Peter om han elsker seg. Jesus innleder den samtalen med følgende: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?" (Joh 21,15) Hva kan grunnen være til at Jesus trekker frem far til Johannes i denne sammenhengen? Ville det ikke holdt å si: "Peter, elsker du meg mer enn disse?" Hva har Peters far med dette å gjøre?

Alt. Vårt Gudsbilde er nemlig ofte farget av det bildet vi har av vår jordiske far. Nå har Peter kommet i den situasjonen at han har forrådt sin kjære mester og herre. Og det attpåtil tre ganger. Nå møtes han av dette ransakende spørsmålet til Jesus. Elsker han virkelig Jesus mer enn alle andre? Er hans kjærlighet hel eller delt? Hvordan reagerer så Peter på de nærgående spørsmålene? Når vi leser teksten ser vi at han svarer et bekreftende ja de to gangene Jesus spør, men tredje gang Jesus stiller det samme spørsmålet, kommer den dype erkjennelsen: "Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær." (v.17)

Det ærlige svaret Peter gir skjer ut fra to grunnleggende forhold. Det første er at Den Hellige Ånd ransaket ham i dette øyeblikk, og gav ham innsikt i sin egen karaktersvakhet. Med ett visste Peter at han kunne komme i en ny situasjon hvor han kunne forråde Jesus på ny. Han måtte svare ærlig. Og han svarte klok av skade. Gud alene vet.

Det andre forholdet har med hans far å gjøre. Vi vet lite om faren hans, Johannes. Men vi kan si med en stor grad av sikkerhet: Peter var sønn av Johannes, og bar preg av det, slik vi alle bærer med oss noe av våre foreldre, og vår arv. Det er håndbaggasjen vår. Noen av oss har hatt en god far, slik jeg hadde, og har bare gode minner om ham. Andre har ikke hatt det slik, og det setter også sitt preg på oss, på godt og på vondt.

Jesus fornekter ikke Peters bakgrunn. Han henviser til den, og Peter fornekter den heller ikke. Kanskje trengte Peter en berøring av Guds farskjærlighet fordi det var sår som måtte leges fra fortiden. Kanskje faren hadde samme karakterbrist som sønnen, og hadde også forrådt sine venner. Kanskje Peter hadde opplevd avvisning fra sin far, og faren det samme fra sin far?

Jesus har i hvertfall en god grunn for å tiltale Simon Peter som sønn av Johannes.

Dagens ikon av apostelen Peter er et ikon som befinner seg i St. Katarinaklostret i Sinai, Egypt.

onsdag, september 26, 2007

Det umuliges Mester



Gårsdagen ble en ganske slitsom dag for meg. Det har nok sammenheng med at jeg dro til Oslo dagen før, og var sliten etter reisen. I går formiddag deltok jeg på en undervisningstime ved den videregående skolen på Gjøvik, hvor dr. Justus Reid Weiner fra Israel, holdt et foredrag om den iranske presidentens trussel om folkemord på jødene. Dr. Justus Reid Weiner er advokat i internasjonal lov og rett, og en av Nobelprisvinner Elie Wiesels venner. I går kveld talte han på et møte i Sentrumkirken med samme tittel som foredraget på den videregående skolen. Foredraget gav sterke inntrykk av den overhengende faren Israel befinner seg i. Gjør Iran alvor av å sende en atombombe over Israel, vil det få kolossale konsekvenser for hele sivilisasjonen.

Man kan føle seg aldeles avmektig innfor disse grusomhetene om nok en folkemord. Midt oppe i alt dette har jeg tenkt mye på lille søster Magdeleines (bildet) liv og spiritualitet. Lille søster, ja det var slik hun ville kalles, Magdeleine av Jesus (1898-1989) grunnla i 1939 ordensfellesskapet Jesu små søstre, som i løpet av hennes levetid vokste til å bli et verdensomspennende ordenssamfunn. Jesu små søstre har inntil ganske nylig vært representert også her i Norge. Inspirert av Charles de Foucauld, eller Broder Charles av Jesus som han ble kalt, - en av det 19. århundres store kontemplative - som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika, reiser hun i 1936 til Algerie og begynner sitt livsverk. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand, ikke minst fra kirkelig hold, for å grunnlegge de små fellesskapene av søstre som skal utgjøre hennes internasjonale ordensfamilie.

Uten noen materiell støtte fra karitative institusjoner i ryggen lever søstrene, dengang som nå, av sine henders arbeid, ofte på fabrikker, hvor de deler arbeidernes kår. Blant samfunnets minste - fattige og utstøtte, sigøynere og sirkusfolk, nomader og urfolk på alle kontinenter - lever de "kontemplativt midt i verden", som den "kjærlighetens surdeig" lille søster Magdeleine formulerte som deres livskall. Selv utrettet hun det tilsynelatende umulige, kanskje nettopp fordi hun la sitt liv i hendene på Ham som hun kalte "det umuliges Metser". "Han tok meg ved hånden," sa hun, "og jeg fulgte ham blindt... i tilsynelatende mørke, uten alle menneskelige muligheter, men med en ubegrenset tillit til Jesu allmakt, Han som er det umuliges Mester."

Lille søster Magdeleines liv inspirerer meg. Både fordi hun trosset sykdom og nød, og fulgte Jesus betingelsesløst, og fordi hun alltid ville gi Jesus til andre, koste hva det koste ville. I dette ser jeg håp - også etter de dystre fremtidsutsiktene som trusselen fra Iran innebærer.

tirsdag, september 25, 2007

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 3



I to artikler har vi sett på hva den hellige Ignatios, biskop av Antiokia, skriver om bispeembetet til kirken i Efesos. I denne artikkelen skal vi på hva han skriver om det samme tema i sitt brev til Magnesierne. I dette brevet henvender Ignatios seg til menigheten i Magnesia ved Meander "og ønsker den alt godt i Gud Fader og i Jesus Kristus." Denne menigheten har sin egen biskop ved navn Demas. Om ham heter det: "Demas, deres biskop som er verdig for Gud." Ignatios oppgir også navn på menighetens øvrige lederskap. Dette lederskapet består av: "Bassos og Apollonios" som omtales slik: "verdige presbytere" og diakonen Sotion, som Ignatios kaller "min medtjener". Det er veldig interessant å merke seg at denne diakonen gleder Ignatios seg over fordi "han er undergitt biskopen liksom Guds nåde og presbyteriet likesom Jesu Kristi lov." Vi ser her tydelig at det finnes et hierarki i den første menighet, og vi ser at Ignatios berømmer at denne diakonen er underordnet biskopen for denne forsamlingen. Nødvendigheten av dette utdyper han også i sitt brev. Ignatios skriver:

"Det sømmer seg altså å ikke bare kalles kristne, men også å være det. Vel finnes det også slike som kaller biskopen ved navn, men de foretar seg alt mulig uten hans vilje. Slike mennesker synes meg ikke å ha god samvittighet, ettersom de ikke kommer sammen regelmessig slik det er foreskrevet."

I brevet til menigheten i Magnesia ser vi klarere enn i brevet til menigheten i Efesos hierarkiet innen kirken. Her heter det:

"Legg vinn på å utføre alle ting i samstemmighet med Gud, idet biskopen har forsetet i Guds sted, presbyterne inntar apostelrådets plass og diakonene - som for meg er overmåte kjære - er betrodd Jesu Kristi tjeneste... Det må ikke finnes noe iblant dere som vil kunne splitte dere. Dere skal langt mer danne en enhet med biskopen og med dem som er forstandere og slik være et forbilde og formidle uforgjengelig lære.... Likesom Herren ikke gjorde noe uten Faderens vilje fordi han er ett med ham, hverken ved seg selv eller gjennom apostlene, så må heller ikke dere foreta dere noe uten biskopens og presbyternes vilje. Forsøk heller ikke å gi det som skjer privat, skinn av fornuft. Nei, la det skje i forsamlingen: Èn bønn, ett bønnerop, ett sinn, ett håp i kjærlighet..."

At underordning under biskopen var viktig, og at man holdt fast ved Herrens og apostlenes forskrifter, ser vi av dette som Ignatios skriver her:

"Legg da vinn på å være fast forankret i Herrens og apostlenes forskrifter slik at dere kan lykkes i alt dere gjør, både i kjøtt og ånd, i tro og kjærlighet, ved Sønnen og Faderen og Ånden, fra begynnelsen til enden, sammen med deres høyverdige biskop og deres presbyterium, som er en verdig sammenflettet krans, og de som etter Guds vilje er diakoner. Vær biskopen og hverandre undergitt, liksom Jesu Kristus som menneske var undergitt Faderen, og apostlene var undergitt Kristus, Faderen og Ånden for at de skulle være en enhet i kjøtt og ånd."

En hyllest til biskop Børre



Vi var 80 mennesker som feiret biskop Børre Knudsens 70 års dag på Fjellhaug skoler i går ettermiddag og kveld. For meg personlig var det en sterk opplevelse å møte Børre Knudsen etterat han er såpass preget av Parkinson som han er, og fortsatt oppleve varmen, ektheten og engasjementet. Jeg innrømmer villig at tårene rant når Børre Knudsen ved to anledninger sang sine egne salmer. Den ene gangen i forbindelse med at forsamlingen sang en av hans mest kjente salmer, hvor Børre reiser seg fra stolen, retter sine skjelvende og ristende hender mot himmelen, i takk og lovprisning til Gud. Den andre gangen i forbindelse med at han skulle takke for de mange hilsenene han fikk i forbindelse med gårsdagens feiring. Da kvitterer han med en lovsang til Guds Lam og frelsesverket på Golgata. Du verden for en sterk evangelieformidling!

Det var evangelist Emmanuel Minos som startet hilsningssekvensen med selvlaget dikt. Det satte standarden for mange personlige betraktninger fra venner som ville hylle biskop Børre og hans kone Ragnhild på denne dagen. Selv fikk jeg anledning til å takke ham for hva han har betydd i mitt liv, da vi alle sto på rekke og rad for å håndhilse på ham til slutt. Før det ble kvelden avsluttet med forbønn for Børre Knudsen og hans kone. Da jeg håndhilste på Børre, smilte han og sa: Da sees vi kanskje i en eller annen møtesammenheng. Det håper jeg da inderlig, at vi begge skal ha helse til å gjøre det Herren har kalt oss til. I forbindelse med festen i går fikk Børre Knudsen overrakt et maleri av kunstneren Ferdinand Wyller, som viser de ufødte barna som anklager oss for at de ikke fikk lov til å leve.

Tidligere i går var det lansering av festskriftet til Børre Knudsen, med den meget beskrivende tittelen: Som en ild går Åndens ord. Vårt Land fotografen Håvard Sæbø, har fanget Børre i det han synger for de mange fremmøtte i den sammenhengen.

Ellers var det hyggelig å møte flere som leser denne bloggen daglig, og som setter pris på det, og det var flott å møte igjen venner fra ulike sammenhenger. Ikke minst fader Roald Nikolai Flemestad og fader Asle Ambrosius Dingstad, fra Den nordisk katolske kirke. Dette var absolutt en fødselsdagsfeiring jeg trivdes i.

mandag, september 24, 2007

Mine øyne har sett Herren



Tenk hvilke rikdommer vi fremdeles henter ut av Augustins skrifter! Hvilket skattkammer. Hans skrifter var grunnlaget for kristen tenkning i over tusen år, og mange mener at Augustin er den største av de romerske kirkefedrene og en av de mest fremtredende lærere i Kirkens historie - ikke minst i den vesterlandske kirke. Selv vender jeg stadig tilbake til hans "Bekjennelser". For meg er det en av de aller viktigste bøkene jeg har lest, og jeg vet at den har påvirket meg mye.

På sitt dødsleie var Augustin omgitt av sine nærmeste venner. Pusten stanset, hjertet til Augustin sviktet og en stor fred fylte rommet da han dro for å være sammen med den Herre han elsket så høyt. Plutselig åpnet han øynene sine, og det askegrå ansiktet strålte da han sa: "Jeg har sett Herren. Alt jeg har skrevet er bare høy og halm."

Jeg kom til å tenke på disse ordene av Augustin, da jeg leste Job 42,5: "Bare hva ryktet meldte hadde jeg hørt om Deg, men nå skuer mitt øye Deg."

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 2



”For om en og to personers bønn har en slik makt, hvor langt mer da biskopens, ja hele kirkens bønn,” skriver den hellige Ignatios, biskop av Antiokia i sitt brev til menigheten i Efesos.

Dermed har han på en sterk måte understrekt betydningen av den kollektive bønnen, ikke bare den individuelle. I kraft av sitt embete representerer biskopen Kirken. Og Kirken ber. I forbindelse med hver eneste gudstjeneste ber Kirken som en akkord. I leser om de 120 som var samlet i bønn i Jerusalem i dagene før pinsehøytiden: ”Alle disse holdt seg SAMSTEMMIG til bønnen og påkallelsen….” (Apgj 1,14) Denne samstemmighet finner vi også fra Kirkens fødsel av, og den har fulgt Kirken opp igjennom historien. Når biskopen er tilstede feires da også den biskoppelige liturgien.

At menigheten skal holde i ære sine ledere, finner vi skrevet flere steder i Den Hellige Skrift. ”Vær lydige mot deres (vei)ledere og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.” (Hebr 13,17) ”Og vi ber dere innstendig, søsken, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmunter dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre!” (1.Tess 5,12-13) Hos Ignatios lyder dette slik: ”Jo mer en ser at en biskop tier desto større ærefrykt skal en ha for ha,. Enhver som husets herre sender for å forvalte sin eiendom, må vi ta imot på samme måte som herren som har sendt ham. Det er da innlysende at en må se opp til biskopen som til Herren selv.”

I følge Ignatios representerer biskopen Herren selv. Derfor er det innlysende at vi tar imot ham, på samme måte som om det var Herren selv som kom. Ikke i form av noen tilbedelse, for den tilhører alene Den treenige Gud, men fordi biskopen representerer Herren. Ignatios skriver: ”La oss derfor legge vinn på å ikke sette oss opp imot biskopen slik at vi kan være Gud undergitt.”

Mot slutten av sitt brev til menigheten i Efesos skriver Ignatios om Guds frelsesplan ”som fører fram til det nye menneske Jesus Kristus, ved troen på Ham og kjærligheten til Ham, og ved Hans lidelse og oppstandelse.” Så skriver Ignatios: ”Dette vil jeg fremfor alt gjøre dersom Herren lar meg få vite at dere alle og enhver i nåde kommer sammen, i èn tro og i Jesus Kristus – han som er et menneske av Davids ætt, Menneskesønnen og Guds sønn. Slik skal dere vise biskopen og presbyteriet lydighet med et udelt sinn og bryte ett brød, det som er udødelighetens legemiddel, en motgift for at man ikke skal dø, men alltid leve i Jesus Kristus.”

Biskopen representerer Kirkens enhet i kraft av sitt embete. Det beste menigheten dermed kan gjøre for å vise at denne enhet er reell er å vise biskopen og lederskapet i menigheten lydighet ved å ta del i eukaristien med et udelt sinn. Dermed er vi tilbake til den enhet som kjennetegnet Kirkens fødsel. ”Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn.” (Apgj 2,1)

Disse ordene til den hellige Ignatios er særdeles viktige i en tid hvor en del vil bryte med Kirkens enhet, og dyrke sine egne meninger, og gå hver sine veier. Dette er jo ikke minst protestantismens store svøpe: er vi ikke enige, så danner vi bare en ny menighet og etter hvert et nytt kirkesamfunn. Eller som en har sagt: Protestantene har ikke en pave, de er alle paver.

Ikonet viser den hellige Ignatios

(fortsettes)

søndag, september 23, 2007

Bispeembetet i den tidlige kirken, del I



Han kalte seg selv Theoforos - Gudbæreren, den hellige Ignatius av Antiokia. Tradisjonen vil ha det til at Ignatius var det lille barnet som Jesus stilte fremfor disiplene og sa: "Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg." (Mark 9,37-38). Det finnes ulike kilder som vil ha det til at Ignatios ble konsekrert til den tredje biskopen av Antiokia av apostelen Peter, etter at Peter hadde forlatt dødsleiet til Evodius, den andre biskopen av Antiokia, og disippel av apostelen Johannes. Andre kilder vil ha det til at Ignatius også var disippel av Johannes, og at han ble viet til biskop rundt år 69 e.Kr, som Antiokias andre biskop etter Peter. Antiokia var den gangen den tredje største byen i Romerriket etter Roma og Aleksandria med den første og største menigheten av hedningekristne. Som vi kjenner til fra Apostlenes gjerninger var det her i Antiokia at Jesu disipler først fikk navnet kristne, jfr Apgj 11,26.

Den hellige Ignatius virket her i ca 40 år, uten at vi kjenner noe særlig til hans episkopat. Ignatius overlevde forfølgelsene under keiser Domitian (81-96) , men under keiser Trajan (98-117) ble Ignatius arrestert, og gav ordre om at biskop Ignatius skulle føres i lenker til Rom. Årsaken var at Ignatius ikke ville bøye kne for Roms avguder. Sammen med noen andre kristne ble han satt på et skip til Seleukia, en havneby omkring 25 kilometer fra Antiokia, og av en eller annen ukjent grunn seilte de langs kysten av Lilleasia istedet for å dra rett til Rom. De stanset en tid i Smyrna, dagens Izmir i Tyrkia, hvor Ignatius hadde et møte med den hellige Polykarp, som da var en ung mann. Hit kom også biskop Onesimos i spissen for en delegasjon fra Efesos, biskop Damas med utsendinger fra Magnesia og biskop Polybios fra Tralles. Det er fra Smyrna at Ignatius skriver de fire første av de syv brevene han er særlig kjent for, til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Rom.

Bispemøtet i Smyrna er spesielt interessant fordi det bekrefter at kirken på denne tiden var ledet av biskoper for de ulike menighetene. Kirken var altså tidlig ordnet på denne måten, og det bekreftes også gjennom disse brevene som Ignatius skriver. Vi skal nå i en serie med artikler se nærmere på hva Ignatius skriver om bispeembetet, og vi starter med hans brev til menigheten i Efesos.

Allerede i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatius biskop Onesimus, som han kaller "deres jordiske biskop". Om dette er den samme Onesimus vi blant annet leser om i brevet til Filemon, den rømte slaven, vet vi ikke. Men biskopen for menigheten i Efesos heter nå altså det samme. Ignatius ber menigheten i Efesos at de "elsker ham etter Jesu Kristi vilje og at dere alle ligner ham. Ja, lovet være ham som har vist dere den nåde - verdige som dere er - å få en slik biskop."Videre ser vi, helt i begynnelsen på dette brevet, at det finnes et hierarki i menigheten. Ignatius skriver: "Måtte jeg alltid kjenne denne glede over dere, så sant jeg selv er verdig. Så sømmer det seg å forherlige Jesus Kristus på alle måter, han som har herliggjort dere. Og dere må være bygget sammen i en og samme underordning, undergitt biskopen og presbyteriet, og slik helliget i alle ting."

Med andre ord: Menigheten skal være undergitt sin biskop og menighetens eldste. På denne måten, skriver Ignatius, blir de "helliget i alle ting." Det er interessant å se hvordan Ignatius ser på seg selv. Han ser ikke seg selv som noen betydningsfull person, så det er altså ikke snakk om at han opphøyer seg selv til å være noe fremfor de andre. Han sier sågar: "Først nå er jeg ved å bli en disippel." Og det har sammenheng med at han nå bærer lenker for Jesu skyld. "Jeg taler til dere som mine medlærlinger." Dette sier han samtidig med at han understreker at biskopene er "innsatt over den vide jord", og at dette er i "pakt med Jesu Kristi vilje." Dette er altså ikke noe noen har funnet på, som en smart måte å organisere Kirken på, men Ignatius understreker at dette er helt i tråd med det som er Jesu vilje. Dette uttrykker også Ignatius på denne måten:

"Derfor sømmer det seg for dere i løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdige for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet. Ja, mann for mann må dere bli et kor slik at dere samstemmig, med ett sinn og med den toneart dere har fått fra Gud, i enhet kan synge med en røst for Faderen gjennom Jesus Kristus, for at han både skal høre dere og gjennom deres gode gjerninger erkjenne at dere er Hans Sønns lemmer. Det er altså en god ting at dere lever i en uklanderlig enhet slik at dere alltid kan ha del i Gud."

(fortsettes)

Streb etter helliggjørelse



I går skrev jeg om hellighetslengsel. Nå er det slik at helliggjørelse er ikke noe som kommer av seg selv. Hebr 12,14 sier: "Streb (alt. oversettelse: jag) etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren." Med andre ord: Vi må be om hellighet. La oss gjøre dette til vårt daglige bønneemne. Jesus sa: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)

Den Hellige Ånd kalles blant annet for Sannhetens Ånd. "Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,13) Hellighet og sannhet hører sammen. Det første trunn mot hellighet innebærer derfor at vi lar sannhetens lys skinne i våre hjerter, og når Herren på denne måten lyser inn i våre liv, renser Han oss fra all løgn. Dette er Åndens gjerning, ikke vår. Når Ånden helliggjør oss, så skjer det ved hjelp av sannheten. Og sannheten er det som finnes nedfelt i Den Hellige Skrift. Det leser videre i Joh 16,13: "For han (Den Hellige Ånd) skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent det for dere som skal komme." Og videre i vers 14: "Han skal herliggjøre meg (Jesus), for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere."

Skal vi leve et hellig liv, trenger Den Hellige Ånd å bryte forførelsens makt i våre liv. Synden ikler seg nemlig forførelsens kappe. Og forførelsen består i at vi ikke forstår syndens alvor og list, og tar lett på den. Men synden er grufull, og det er synd som hindrer oss i leve i Guds nærvær. Synden har et bedrag i seg. Vi leser om dette i Hebr 3,13: "... så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet." I oversettelsen Bibelen - Guds ord, er dette oversatt slik: "syndens bedrag." Tenk på alle undskyldningen vi bruker for å forsvare oss. Fiendens løgn begynner alltid med noe som hviskes inn i våre liv. I 1.Mos 4,7 sier Herren til Kain: "Har du godt i sinne, kan du ikke da se frimodig opp? Men hvis du ikke har godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Dens onde lyst vil fange deg, men du skal herske over den." Apostelen Paulus skriver i Rom 6,16: "Dere er enten slaver under synden, og det fører til død, eller slaver under den lydighet som fører til rettferdighet."

Paulus gir oss et godt råd for den som ønsker å leve et hellig liv, i 2.Kor 10,5: "Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."

La oss jage etter helliggjørelse.

Et menneske som lengter etter å leve et hellig liv, vil elske sannheten. Elsker vi ikke sannheten, kan ikke noe område av livet vårt bli korrigert.

Bildet er av en av staretsene (åndelig veileder) ved Valaamo kloster i Russland.

lørdag, september 22, 2007

Hellighetslengsel


Det finnes en hellighetslengsel. Den er ikke skapt av strev og møye, men av Den Hellige Ånd. Det er noe Ånden legger ned i vår ånd, og vi kjenner vi dras mot dette: Den Hellige flammen, som brenner opp alt som er av høy og halm. Forleden dag skrev jeg om de hellige stedene, og det hellige rom. Dette er steder hvor Guds nærvær er påtagelig. Men vi er også bærere av Den Hellige Ånd, vår kropp er et tempel hvor Ånden bor. Sent i går kveld, rett før disse linjene ble skrevet, leste jeg innledningen til det brevet som apostelen Paulus sender til forsamlingen i Kolossai. Til denne forsamlingen skriver han: "Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus, hilser de hellige i Kolossai, de troende søsken i Kristus." (Kol 1,1-2) Dette er hva vi er: troende søsken - de hellige. Å, som jeg lengter etter realitetene i dette, at Gud skal fortsette helliggjørelsens verk i meg. Jeg har tenkt mye på at noe av det aller første Jesus lærer sine disipler til å be om, er at Fars navn, skal helliges." (Matt 6,9) En rett forståelse av den kristne tro er umulig om vi ikke forstår Guds hellighet. Og en virkelig opplevelse av hvem Gud er får vi først når vi har vært i nærheten av Hans hellighet. Derfor er den første bønnen Jesus lærer sine disipler bønnen om at Guds navn skal holdes hellig i deres liv. Jeg kjenner at denne delen av Fadervår vil jeg konsentrere meg om enda mer, når jeg ber Herrens bønn. I noen artikler har jeg skrevet om gudsfrykten. Den kommer egentlig som en følge av menneskets åndelige opplysning, og eksisterer i mange ulike grader og former. La meg i denne sammenhengen betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: redselen for å vise seg uverdig for den Gud som åpenbares for oss i det lys som aldri går ned. Denne hellige frykt befrir oss fra all slags jordisk frykt. Jesus sier ved en anledning: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete." (Matt 10,28) I dag ber jeg: Hellige Ånd, skap i meg en djup hellighetslengsel!

fredag, september 21, 2007

350 prester mot samlevende homofile i kirkelige stillinger



Motstanden mot liberaliseringen av Den norske Kirke med hensyn til homofilispørsmålet, er voksende. I dag ble det kjent via media at sogneprest Kåre Skråmestø i juni overrakte en henvendelse til Kirkerådet. Denne henvendelsen var undertegnet av nærmere 350 menighetsprester. Disse ba Kirkerådet om ikke å åpne for samlevende homofile i kirkelige stillinger og om ikke å åpne for partnerskaps-liturgier. Dette utgjør mer enn en tredjedel av prestene i Den norske kirke. I dag uttaler biskop Odd Bondevik at det kan komme en situasjon hvor han kan komme til å melde seg ut av den kirken han har betjent i så mange år. En slik situasjon vil være at han og hans kollegaer ikke kan få forkynne Guds ord slik det står, eller det vil lages liturgier som strider mot Guds ord.
Det blir veldig spennende å følge utviklingen i tiden fremover. At biskop Bondevik vil oppleve at det vil bli laget slike liturgier er nok dessverre ganske sikkert. La oss be for disse prestene som virkelig er de hyrder som Herren har kalt dem til, og som er trofaste mot Skriften og deres kirkes bekjennelse.

Hellige steder




Finnes det hellige steder? I 2.Mos 3 leser vi om Moses som klatrer opp på "Guds fjell, Horeb", hvor Herren viser seg for ham i en brennende tornebusk. Når Moses forsøker å tre nærmere "dette underfulle synet" så sier Gud: "Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord." (2.Mos 3,1-5) Våre keltiske kristne venner talte om noe de kalte for "tynn steder", som var "hellige steder". Hva mente de med det? For kelterne var det hevet over en hver tvil at det fantes en synlig og en usynlig verden. Den synlige og den usynlige var vevd sammen, like sikkert som luften vi puster og maten vi spiser blandes sammen for å gi liv til våre kropper. Et slikt "tynt sted" var et sted hvor nærværet av det usynlige på disse stedene nærmest ble håndgripelig. Våre keltiske forfedre så på slike steder som hellige steder eller hellige rom. Disse stedene var:

* Stasjoner eller stoppesteder på vår personlige vandring mot helhet - steder hvor vi stanser opp og blir stående, i ærefrykt, hvor barrieren mellom vårt tidsbundne og vårt evighets søkende jeg er på sitt laveste.
* Disse stedene er som sakramenter - de lar noe av mysteriet bli inkarnert.
* Disse stedene inviterer oss til å erfare glimt av det transendentale og hjelper oss til å leve våre hverdagsliv i lyset fra relalitetene som finnes utenfor oss selv.
*Slike steder vil alltid bli personlige. Vi dras tilbake dit. samtidig som disse stedene også er steder for fellesskap, som er hellige også for andre enn oss selv.
* De taler også til våre hjerter på en personlig måte, som en venn ville tale til oss. De taler om erfaringer vi kan gjøre oss med Gud.

Gjennom årenes løp har jeg vært på noen slike steder, som for meg personlig har hatt stor betydning, ja til og med av livsforvandlende karakter. Et av disse stedene er Gravhagen i Jerusalem. Å vandre rundt i hagen, eller sitte foran den tomme graven, står for meg som noe av det aller sterkeste jeg har vært med på. Utenfor det travle livet i Jerusalem, mens det inne i hagen er stille, så stille at en kan høre fuglene som synger. Duften fra blomstene, ja hele den mettede atmosfæren, er så spesiell. Hit drømmer jeg om å komme tilbake. Da vil jeg på nytt ha Bibelen min med meg, og sette meg i stille bønn og meditasjon. Men jeg har andre slike steder også: Grotteklostret i Pskov i Russland, Hl. Trifons kloster i Norge, noen steder vi besøkte da vi var på Shetland, et hus hvor en 90 årig bønnekjempe bodde. Jeg skal komme tilbake til disse stedene senere på bloggen. Kanskje har du noen du kunne fortelle om, hvor du har møtt Herren Jesus på en spesiell måte.

Med Poirot i bønnekoia


I går dro Poirot og jeg inn til bønnekoia mi, for å tilbringe ettermiddagen og kvelden sammen. Min gode venn Odd Elvesveen stakk også innom, og vi hadde en god bønnestund. Det er alltid godt å be sammen med gode venner. Selv om det er så mye spennende å oppleve for en åtte måneder gammel Wheaton terrier, slo Poirot seg til å ro etter hvert som varmen bredte seg i koia. Etter at Odd var gått igjen, ventet jeg i koia til det begynte å mørkne utenfor, før jeg satte kursen hjemover. Det gjenstår litt arbeid inne i koia for å få utvidet den ene benken til en sengeplass, og da skal jeg nok også benytte anledningen til å overnatte. Med hunden vår tilstede føler jeg meg trygg. Den er god til å varsle når en føling er underveis, og det er veldig god mobildekning herfra, om jeg skulle trenge hjelp. Et par av mine gode venner har nå fått nøkkel til koia, som forøvrig heter Mamre, så den kommer til å bli enda mer brukt i tiden framover. Selv synes jeg denne tiden av året er så flott. September med sin krystallklare luft, rimfrosten som setter seg i det høye gule gresset som finnes rundt koia, og sola som fortsatt varmer. Og ikke minst alle fargene. Det er så vakkert. Det er en slik glede ved det å få være til, oppleve alt det vakre Gud har skapt og kunne fryde seg over vår Fars store og dype kjærlighet til oss alle. (Foto: Benedicte Hansen)

torsdag, september 20, 2007

Kirkens enhet er brutt


I går skjedde det noe viktig i Norge. Det ble skrevet kirkehistorie. Fire prester i Den norske kirke varslet at de vil frasi seg homofililiberale biskopers tilsyn, og de vil be om alternativt kirkelig tilsyn. Bakgrunnen for dette er jo den sørgelige utviklingen vi ser i Den norske kirke, som nå også toppet seg med vedtaket i Kirkerådet. Dette vedtaket innebærer som kjent vigsling og ansettelse av homofile samboende. Et slikt vedtak innebærer at Kirkens enhet nå er brutt, og det vil få store konsekvenser for det økumeniske samarbeidet, ikke minst overfor kirker som står for klassisk bibelsk tro.
Avisen Dagen bringer i dag et fire helsiders oppslag, hvor også selve basisdokumentet disse fire prestene har forfattet foreligger i sin helhet. På NRK Alltid Nyheter i går, ble sjefredaktør Jon Magne Lund i Vårt Land intervjuet, og han sa i den forbindelse at mer enn halvparten av prestene i Den norske Kirke er imot vedtaket i Kirkerådet. Det er det grunn til å takke Gud for. Det er to sogneprester og to teologer i spesialstillinger som står bak dokumentene som ble offentliggjort i går, og som altså står på trykk i avisen Dagen i dag. De to dokumentene: "For enhetens skyld" og "Carissimi", inviterer også til tilslutningsunderskrifter, hvor leg og lærd i Den norske kirke inviteres til å skrive under. På lederplass skriver avisen Dagen i dag: "Vi mener på fullt alvor at dette oppropet og dette basisdokumentet kan være den siste anledning bekjennelseskirkens folk innenfor Den norske kirke overhodet vil få til å vitne med bredde, representativitet, troskap og tyngde for Herrens ord og den sunne læren inn i den norske kirkesituasjonen." Jeg tror Dagens redaktør har helt rett. Nå står veldig mye på spill. Prestene som har forfattet dokumentene, sogneprest Dag Øivind Østereng, Knut Alfsvåg, Sverre Langeland og Joachim F. Grün, tar til orde for fire konkrete reaksjoner som følge av den utviklingen som nå skjer i Den norske kirke. De vil:

1) Frasi seg liberale biskopers tilsyn
2) Be om og arbeide for alternativt tilsyn
3) Holde frem retten til å avstå fra gudstjeneste- og nattverdfellesskap med liberale biskoper og prester.
4) Søke fellesskap også med søsterkirker som står på kirkens enhet og hellighet.

Sogneprest Østereng har liten tro på at den teologiske utviklingen i kirken vil snu, og har derfor behov for å finne ordninger som gjør det mulig for konservative prester å tjenestegjøre i tråd med ordinasjonsløftet. Han ser for seg en ordning ikke ulik den man finner i Den anglikanske kirke hvor konservative og liberale menigheter lever side om side. Når den kirkelige enheten er brutt, har man intet annet valg enn å bryte gudstjeneste- og nattverdfellesskapet med prester og biskoper som lærer i strid med det kirken har stått for, understreker Østereng. I det støtter jeg sogneprest Østereng helt og fullt, og vil også ta konsekvensen personlig av dette, selv om ikke jeg tilhører Den norske kirke. Det betyr at jeg heller ikke vil samarbeide med noen av disse liberale prestene eller biskopene når det gjelder de retreater eller seminarer jeg holder. La oss huske på å be for disse fire uredde prestene, og la oss be om at flere våger å være som dem og skrive under på dette dokumentet. Det står om Den norske kirkes fremtid som en kirketro mot Skriften og bekjennelsen, eller ikke. Intet mindre.

Bønn til jordens ender



På mine dårlige dager henter jeg hjelp i forfatterskapet til Joni. De som er like gamle som meg, vil huske bøkene om den unge jenta, som på grunn av en stupeulykke blir lam fra nakken og ned. Om hennes kamp med Gud og livet. En en hennes bøker, Diamanter i støvet, som er en andaktsbok utgitt på Lunde forlag, har spesielt betydd mye for meg. I går - på en av mine dårlige dager - tenkte jeg på noe hun skrev i denne boken. Det handler om bønn:

".. fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt." (Åp 5,9)

Når jeg er tvunget til å holde sengen i lengre tid, føler jeg iblant at jeg er innestengt mellom de fire veggene på soverommet mitt. Den eneste medisinen mot den slags kortsynthet er å utvide bønnen til å omfatte de fjerneste strøk på jorden. Det er en herlig måte å se litt lenger enn til gjerdet i bakgården. Jeg ber for mødre med hjerneskadde barn i Mozambik. Jeg ber for menn som blir lammet fordi de faller fra palmetrær i Filippinenes jungler. Jeg ber for mentalt handikappede barn i de de lukkede områdene i Nord-Korea eller i det vestlige Kina. Hvis du ønsker at Guds rike skal fylles med folk fra alle stammer, språk og nasjoner, skal du be for de som ikke kjenner Jesus, så de kan begynne å spørre etter Gud. be om at folk spør: 'Hvem kan jeg stole på?' eller 'Hva er meningen med livet?' Be om at når de ser opp mot stjernehimmelen om natten vil de spørre seg seg: 'Hvor går jeg når jeg dør?'

Be så Gud at Han på en overnaturlig måte skal åpenbare seg for dem som ikke har adgang til det skrevne ord. Be om at de må nås med en traktat eller møte en misjonær, eller høre et kristent program på kortbølgen. Du behøver ikke å være ute på misjonsmarken for å være misjonær... Du kan være misjonær i bønnene dine!

En har sagt: 'Bønn oppliver hjertet, holder oss i harmoni med Gud og mennesker, løfter tjenesten ut av den profesjonelle, kjølige atmosfæren, gjør rutiner til en velsignelse og påvirker alt som skjer med guddommelig kraft og energi.'

Herre, gi meg nød for dem som trenger din hjelp og ditt håp, så jeg ber for dem... enten de bor tvers over gaten eller på den andre siden av jorden.

Jeg tenkte i dag: Når ba jeg sist for mentalt handikappede barn i Nord-Korea?

onsdag, september 19, 2007

Da lyset over landet strøymde





Jeg synes det er fascinerende at de keltiske misjonærene, som brakte evangeliet til Norges kyster, var så sterkt påvirket av de såkalte ørkenfedrene. Det finnes mange likhetspunkter mellom dem. Denne måneden feires den hellige Ninian. Denne Ninian, som levde mellom år 360-432, kom fra en kristen familie i det romerske Nord-vest England. Han studerte teologi i Rom, og på vei tilbake gjennom det galliske (keltiske) Frankrike ble han elev hos Martin av Tours. Vel tilbake i Skottland bygde han rundt 397 det som muligens er den første steinkirken på de britiske øyene. Nærmere bestemt i Whithorn. Dette stedet ble kalt "Candida Casa". Navnet betyr "hvitt hus" eller "skinnende hus". Bakgrunnen for dette navnet skal være at de hvitkalkede veggene skulle minne menneskene om Ham som er verdens lys. I denne hulen har den hellige Ninian trukket seg tilbake til et liv i stillhet og bønn, og her endte han sitt liv som eneboer. Candida Casa ble et vekst- og vekstsenter for klosterbevegelsen, og et betydelig misjonssenter. Ifølge tradisjonen skal den hellige Ninian ha nådd så langt som til Shetland på sine misjonsreiser. Klostret til den hellige Ninian ble viet til Martin av Tours.


Denne Ninian hadde også sitt eget bønnested i en liten hule nede ved stranden, med utsikt til selene i havet. Ninian lærte at Guds evige ord er reflektert i hvert dyr og i hvert et menneske. Når Ninian skulle velsigne noen, så tegnet han en ring rundt det mennesket med staven sin. Det gjorde han både med mennesker, dyr og landområder som han velsignet. Innenfor denne sirkelen skulle Guds velsignelse manifesteres.


Historien om Ninian har paralleller til helligstedet Selja i Norge. Som kjent kom de første keltiske misjonærene hit, kanskje en gang på 800-tallet. Sunnivakirken som ligger utenfor Sunnivahulen på Selje ligner på Ninians kirke i Isle of Whithorn. Og terasseanlegget på Selja skal ha vært hvitkalket og godt synlig fra havet - kanskje lik Ninians Candida Casa.


Mens jeg har tenkt på den hellige Ninian i dag, har jeg tenkt på at det lyset fra hulen hans som berørte hele Skottland, og sikkert var en inspirasjonskilde for pionermisjonærene som kom til Norge noen hundre år senere, kom fra en annen hule, nemlig fødselsgrotten i Betlehem. Uten lyset fra Betlehem, ville ikke lyset har skint over høyedragene i Skottland og heller ikke skint over Norges kalde kyster.


Det er virkelig noe å takke Gud for. Jeg blir aldri ferdig med å forundre meg over inkarnasjonens mysterium. Dette at Gud ble menneske.


Ved minnedagen for den hellige Ninian, som var den 16. september, er leseteksten hentet fra Salme 104,1-22, Jeg anbefaler gjerne det til videre studium i dag. Bildet viser Ninians hule. Glassmaleriet er også av den hellige Ninian

tirsdag, september 18, 2007

Langsomhetens rytme


I den gode langsomhetens rytme, rekker jeg å tenke tanker til slutt og kjenne at mitt eget livs indre impulser. I den gode langsomhetens rytme, kan jeg ta meg fram i tilværelsen i min egen takt uten den travelhet som i lengden spiser opp min fred. I den gode langsomhetens rytme, får jeg tid til å gå på jakt etter svaret på det store livsspørsmålene om livets mening. I den gode langsomhetens rytme, får jeg rom for bønn, stillhet og mulighet til meditasjon. I den gode langsomhetens rytme, får jeg gå i takt med hjertets slag og lungenes pust. I den gode langsomhetens rytme, kan jeg i den indre vandringen møte meg selv, andre og Gud, den evige følgesvennen. Langsomhet er ikke et mål i seg selv, men gir en grunnrytme som hele mennesket føler godt. En pilegrim lever derfor med sneglens langsomhet, men kan når det behøves være rask som lynet. (Fra den svenske boken: Ord for vandrere. Pilegrimsmeditasjoner. Verbum)

Vandring


Den veien jeg vandrer -
Kristus vandrer også den.
Måtte det land hvor jeg er,
være uten sorger.
Måtte den hellige Treenighet
beskytte meg hvor jeg går,
Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Skinnende engler vandrer med meg,
et kjært nærvær i alle forhold.
I alle situasjoner ber jeg dem
om at ingen gift må ramme meg.
Folket i himmelens hellige skyer,
kraften i den solide jord,
et gunstig reisefølge,
de kommer med meg
slik at Herren ikke blir vred på meg.
Måtte jeg nå alle mine mål,
måtte jeg få vende hjem,
måtte veien jeg vandrer, være uten tap.
Måtte alle stier foran meg være ryddet
og menn, kvinner og barn
ønske meg velkommen. En god reise! Den rettferdige Gud viser meg kursen og veien.
(Fra Ilden fra Vest. Tekster fra keltisk fromhetstradisjon. Verbum forlag)

En orientering fra Kvistum/Hansen

Gjennom en lengre debatt mellom oss to, er det blitt brukt ord som vi begge har opplevd sårende og krenkende. Vi er fortsatt dypt uenige i ulike teologiske og moralske spørsmål, men ønsker at en debatt og en samtale skal foregå i respekt for hverandres ulikheter og standpunkter.

Ivar Kvistum Bjørn Olav Hansen

mandag, september 17, 2007

Jeg er en bønn


"For meg er bønn det samme som å erkjenne verden slik den er, ikke bare en gjenspeiling av mitt indre, av mine følelser og opplevelser," skriver den svenske forfatteren Ylva Eggehorn. Jeg har lest en tekst av henne til morgenen i dag, og vil gjerne dele den med deg. Ylva Eggehorn siterer et dikt av Anna Greta Wide som heter bønnhørelsen:

Bønnhørelsen
den første, enkle:
ekkoet opphører.
Dette er mye.
Dette er mer enn nok.

Et svar på tiltale. Et signal som vekker lysten til dialog. Som da jeg var tenåring og lå i sengen om nettene. Jeg klarte ikke å sette ord på hva det var, men langsomt og motvillig begynte jeg en indre dialoig med "det" - hva det nå enn var for noe. Jeg visste ikke at jeg faktisk ba, før lenge etter. Men jeg kan godt begynne et annet sted: ved min indre lengesel etter at dette skulle være virkelig, i det minste en virksom illusjon. Et eksperiment uten forbehold. Kanskje fordi bønnen er et uttrykk for det å være menneske. For det å ville forholde seg til en helhet, til livets helhet. "Jeg ser ikke skogen for bare trær." Bønn er det første steget på vei mot skogen. Uten å måtte tro først.

Jeg tror, som Augustin, at Gud er å finne i min dypeste lengsel. Anders Frostenson har skrevet en salme som handler om dette:

Vi hadde ikke lengtet etter lyset,
hvis lyset ikke alt iblant oss brant.
Ei gjester blott vi er, men barn av huset,
og lenge har vi eid hva just vi fant.

Selv om jeg verken vet det eller vil det skal være slik, så tror jeg at den som gjemmer bønnen sin i et låst rom, som ikke lar den flyte fritt blant andre oppleveler og gjennomstrømme hele virkeligheten, den taper noe som både koster mer og gir mer enn man noensinne kan be om. Dessuten påvirker bønn forholdet til andre mennesker. Forbønn er en effektiv måte å la være å blande seg inn i andres liv på. Forbønn er den eneste handling som stiller egoet helt utenfor, har forfatteren Helge Jedenberg sagt. Mens Simone Weill sier: 'Det å erkjenne andre menneskers virkelighet - det er kjærlighet.' Ikke hva jeg føler og opplever, men hva den andre faktisk trenger. Paulus sier at vi har direkte kontakt med Gud når vi ber - gjennom Den Hellige Ånd. Ofte vet vi ikke selv hvordan vi skal be, men hvis vi klarer å være stille og lytte, kan Guds kreative sukk nå oss og bønnen formes for det mennesket det gjelder, ja, også for meg selv! Når jeg er alene, ber jeg bevisst eller ubevisst hele tiden. Når jeg setter bilnøkkelen i tenningen og kjører av gårde, hender det jeg tar meg i det og tenker: Jasså, nå ber jeg igjen. Jeg tror hele eksistensen er en bønn. I grunnteksten til Salmenes bok, heter det på hebraisk: Jeg er en bønn. Å være menneske betyr å være i dialog med helheten. Hårene på mine armer og varmen i halsgropen er en bønn. Alt annet kommer i tillegg og er i beste fall noe som understreker og tydeliggjør dette.

Russisk troshelt død


I går ettermiddag forsøkte jeg å finne noen bilder av Georgij Vins, en av de markante lederne for de såkalte reformbaptistene i det tidligere Sovjetunionen. Vins betalte en meget høy pris for sin trofasthet mot evangeliet, og satt mange år i sovjetiske fangeleire for dette. Mens jeg søkte på internett for å finne bilder av Vins, kom jeg til å tenke på en annen mann som var sentral blant reformbaptistene, eller de uregistrerte baptistene, nemlig Gennadij Krutsjkov. Skal tro om han fortsatt lever, tenkte jeg, og søkte på navnet. Da fant jeg en notis som fortalte at Gennadij Krutsjkov, som var en av de aller mest ettersøkte menn i det tidligere Sovjetunionen, døde 15. juli i hjembyen Tula, sør for Moskva, 81 år gammel. Opplysningen om hans død var helt ny for meg. Det kan selvfølgelig ha gått meg hus forbi, men jeg vil anta at avisredaksjonene ikke har visst hvem denne Gennadij Krutsjkov var.

Gennadij Krutsjkov klarte å holde seg skjult for KGB i 20 år. Fra et loftsrom på en låve på en bondegård i Latvia, ledet han Rådet for for evangelisk kristne og baptister, den såkalte EKB kirken. Denne kirken ble ikke godkjent av de kommunistiske myndighetene, og lederne ble hardt forfulgt. Gennadij Krutsjkovs kone Lydia, ble overvåket av KGB, huset deres var avlyttet med skjulte mikrofoner og bildet av Gennadij var spredd over hele Sovjetunionen. Likevel klarte ikke kommunistenes sikkerhetspoliti å avsløre hans skjulested. Men hvilken pris ekteparet Krutsjkov betalte. Hans kone og deres ni barn kunne bare treffes i dypeste hemmelighet, og svært sjeldent.
Det var paradoksalt under den liberale Nikita Krutsjovs ledelse at en ny bølge med forfølgelser mot de russiske kristne ble iverksatt. Det var en måte å slippe unna denne forfølgelsen på, og det var at lederskapet i de ulike kirkene måtte påta seg rollen som støttespillere for regimet og legitimere myndighetenes politikk utad. Kirkens offisielle talsmenn ble dermed også nyttige redskaper i bestrebelsene på å skjule de troendes virkelige situasjon for omverdenen. Nikita Krutsjov sørget for å stenge 15.000 av de kirkene som fortsatt var åpne, og han tvang igjennom nye forordninger som satte enda høyere strengsler for menighetenes bevegelsesfrihet. De nye tiltakene førte blant annet til full splittelse blant baptistene.

Baptistenes såkalte Allunionsråd, som utgjorde den sentrale ledelsen, besluttet nemlig å akseptere en rekke nye restriksjoner på kirkens virksomhet. Det ble sendt ut to direktiver som blant annet forlangte "mindre forkynnelse og mindre vekt på åndelige plikter", som påla menighetsforstanderen å "holde tilbake usunne misjonsforeteelser", ikke tillate "avvikelser i gudstjenesten ved å innby til omvendelse", å sørge for at "dåp av unge i alderen 18-30 år begrenses til et absolutt minimum".
Dette skapte sterke reaksjoner blant baptistene. De som ikke ville godta de nye retningslinjene, brøt med Allunionsrådet og gikk sammen under et nytt, uavhengig organ, "Rådet for evangelisk kristne og baptister."

EKB-kirken organiserte seg raskt over hele Sovjetunionen, under ledelse av Gennadij Krutsjkov og Georgij Vins. Kompromissløst lød de Guds ord som sier at en skal lyde Gud mer enn mennesker, og i årene som fulgte satte disse to sitt sterke preg på russisk kristenliv. Da forfølgelsen av de uregistrerte baptistene økte i omfang og intensitet, opprettet de i begynnelsen av 1960-årene et organ som kom til å spille en svært viktig rolle: "Rådet for de fengsledes familier." Det bestod av kvinner som alle hadde sine ektefeller enten i fengsel eller i fangeleire. Mor til Georgij Vins, Lydia, påtok seg lederansvaret. De kostet henne senere tre års frihesberøvelse.

Nå et både Georgij Vins og Gennadij Krutsjkov hjemme hos Herren. Men de har etterlatt seg en viktig arv: Kirken tilhører ikke staten, Guds rike er ikke som denne verdens riker, og Guds ord står evig fast. Gennadij Krutsjkov hører med blant trosheltene, og skulle Hebreerbrevets trosgalleri vært skrevet i dag, så ville hans navn ha hørt med der.

søndag, september 16, 2007

Henrik Ibsen og kirkefedrene


Pastor Dagfinn Stærk har gjort meg oppmerksom på Henrik Ibsen og Ibsens forhold til kirkefedrene. Jeg må med skam si at jeg ikke er vel bevandret i Ibsens skuespill, selv om jeg har lest og sett både "Peer Gynt", "Et dukkehjem" og "Brand". Men det hører vel med til norsk allmennkunnskap. "Keiser og Galilæer" har vært ukjent mark. Men i dette skuespillet, skrevet i 1873 og som hadde Norgespremiere på Nationaltheatret 30. mars 1903, opptrer både den hellige Gregor av Nazianz, den hellige Basilios fra Cæsarea, mystikeren Maximos, keiser Konstantin og fyrstinne Helena, keiserens søster. Det er ganske underlig å tenke på at dikteren Ibsen kjente til disse kirkefedrene, og forstod betydningen av dem.

Så gå går jeg igang med å lese "Keiser og Galilæer". Jeg arvet tre bind av Ibsens skuespill av min bror, da han flyttet hjemmefra! Min utgave er gul, utgitt som Fakkel-bok til den nette sum av 9,50!

Innholdet av dette skuespillet er som følger: Første akt foregår i Konstantinopel og vi blir presentert for den østromerske keiseren Constantius, og hovedpersonen, den unge fyrst Julian. Det går fram at de lokale byboerne er svært splittet i synet på hva som er korrekt kristendom, og i tillegg at keiserens hoff er korrupt. Julian på sin side er en søkende sjel, og ønsker svar på de sentrale spørsmålene i livet. Han blir oppsøkt av barndomsvennen Agathon, som er en ærlig kristen. Julian på sin side svermer for den greske antikken, og spør seg selv hvorfor kristendommen har ødelagt for den greske skjønnhetstanken. Han lar seg smigre av visdomslæreren Libanios, og følger denne til Athen. Agathon på sin side, forteller Julian om et syn han har hatt, og tror dette synet gjelder Julian, som dermed er utpekt av Gud til å "brytes med løvene".

Andre akt foregår i Athen, og her møter vi også kirkefedrene Basilios fra Cæsarea og Gregor fra Nazianz. Begge to er i kretsen rundt Julian, som er blitt ganske populær i det greske akademiet. Her drives det retoriske diskusjoner og logisk ordkløveri. Julian viser seg å være ganske skuffet over læreren sin, og synes ikke han har funnet det han egentlig lette etter, nemlig sannheten. Det går rykter om en mystiker ved navn Maximos, og Julian bestemmer seg for å bryte opp for å finne denne mannen.

Handlingen i tredje akt foregår i Efesos. Her setter mystikeren Maximos i gang et mystisk symposium for at Julian skal finne ut hva som er meningen med livet hans. Her møter han først en stemme i lyset, som forteller ham at han skal "grunnfeste riket på frihetens vei". Friheten og nødvendigheten er ett, sier stemmen, og Julian er nødt til å "ville det han må". Det kommer ikke mer, og Julian blir konfrontert med de to store "fornekterne", Kain og Judas Iskariot. Den tredje fornekteren er ennå ikke blant de døde, og Maximos vil ikke vise mer. Samtidig viser det seg at tronarvingen Gallus er død, og Julian er utnevnt til ny Cæsar i romerriket. Julian tar det som et tegn på at det er dette riket han skal grunnfeste.

Handlingen i fjerde akt foregår i Lutetia, og det viser seg at Julian har gjort seg upopulær hos keiseren på grunn av misforståelsen til en lokal stammehøvding som kom til å hylle ham som "keiser". Kjæresten hans, Helena, dør i en sammensvergelse, og soldatene hyller ham for at han skal gå mot Konstantinopel og ta makta.


Handlingen i femte akt foregår i Wien, og Julian venter på bud om keiserens tilstand, og på varsler fra mystikeren Maximos. Akten er en lang troskamp, som ender med at Julian endelig vraker kristendommen fullstendig, og vender seg til ren nyplatonisme. Akten ender med at han ofrer til Helios eller sola, samtidig som han blir utropt til keiser over romerriket. (Kilde: Wikipedia)

Alt for Gud



En meditasjonstekst av broder Charles av Jesus har utfordret meg i dag. Broder Charles av Jesus, som gav sitt liv for å nå en muslimsk stamme i Sahara med evangeliet, tar i denne meditasjonen utgangspunkt i Jesu ord i Matt 6,33: ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.” Her er hva broder Charles av Jesus skriver:

La oss søke Gud, bare Gud, og søke Guds vilje, Guds beste, hva som er til glede for Gud, hva som er til nytte for Gud, hva som er det fullkomne og som forherliger Ham mest. La oss bare se på Ham, se til at Han får ære og at Hans vilje skjer, og gå veien rett framover. La oss ikke ha øye for de skapte værelser, ikke i det hele tatt, verken oss selv eller andre: Bare Gud, bare Gud – hva vil Han med oss? Hva er det fullkomne under de rådende omstendigheter? Hva ville Jesus ha gjort? La oss så gjøre det. Uten å bekymre oss for noe mer, uten å spørre oss om det kommer til å være bra for vår sjel, ja om det skulle være bra for vår kropp. Det er til nytte for Gud, og Hans vilje, Jesus ville ha gjort det slik, og dermed er det nok. Må vi samvittighetsfullt og helhjertet og ved alle tilfeller søke det som mest forherliger Gud, må vi søke Hans vilje og gjøre den. Må det verken være vårt åndelige ve og vel eller vårt materielle behov som opptar vår interesse. Ikke heller vår nestes. Alt hva vi behøver for sjelen og alt som virkelig er bra for kroppen kommer vi å få på kjøpet. La oss bare søke Gud, bare Hans beste, bare Hans ære, bare tjene Ham, så kommer vårt og vår nestes beste å bli gitt oss av vår gode Herre og Mester.

At vi gjør det slik er rettferdig. Treet bærer frukt for sin Herre. Alle livets øyeblikk, hele vår tilværelse, alt hva vi gjør, de frukter som vårt liv bærer tilhører Skaperen og Forløseren. Og hvor vel skulle det ikke rekke med bare Hans godhet i det tilfelle at vi ikke skulle eie Hans Ord, for å garantere at en så god Herre, ikke skal la sin tjener savne, hva han behøver, som uten forbehold vier seg til Hans tjeneste, heller ikke denne tjeners familie eller åndelige brødre.

Biskop Børre 70 år


Her om dagen fikk jeg invitasjon til å være med på feiringen av biskop Børre Knudsens 70 års dag. Selve feiringen skjer mandag 24. september på Fjellhaug skoler. Om hjerterytmen ikke forårsaker alt for mange problemer, satser jeg på å være der. Børre Knudsen har jeg alltid hatt stor respekt for. Uredd, radikal, konsekvent er vel ord som kan passe godt på ham. Enkelte ville kanskje kalt ham en profet, selv avviser han en slik benevnelse kategorisk. Men det er ingen tvil om at biskop Børre har vært en profetisk røst i Norge, mot fosterdrapsloven. Få har forsvart barnet i mors liv som ham. Mens andre prester og biskoper sviktet når det gjaldt, sto Børre Knudsen klippefast på Guds ord og talte Staten og kompromissets kirke midt i mot. I dag er Børre Knudsen en merket mann. Merket på grunn av sin Parkinson-sykdom, men likevel klar og tydelig fortsatt, når det gjelder troskap mot Guds ord og sitt kall. Det er nok mange som kommer sammen for å feire den store dagen. Jeg ber om at det må bli en god dag for Biskop Børre, hvor han får styrke til å ta del, og hvor alle gode ord, velsignelser og gaver kan fortelle ham hvor mange det er som takker Gud for at biskop Børre Knudsen finnes. Det er ikke mange av hans slag. Dessverre.
(Bilde: Vårt Land)

Krig, antimilitarisme og Guds rike, del 4


La oss se nærmere på hva Bibelen har å si om ikke-vold. Da er det naturlig å begynne med Matt 5,38-39: "Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til." Lenge før Kristus kom til jord, annonserte profetene Hans komme på denne måten: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig far og FREDSFYRSTE." (Jes 9,6) Egentlig en merkelig kombinasjon dette: Fred og fyrste. Denne verdens fyrster er ikke det man forbinder med fred, men så er det også en helt annen fyrste vi snakker om. Denne fyrsten representerer et helt annerledes kongerike, med helt andre prinsipper og regler enn denne verdens riker. Jesus selv levde helt i samsvar med denne profetien. Han fortalte sine etterfølgere hvordan de skulle forholde seg til de som gjorde ondt mot dem: "Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen." (Matt 5,43-48)

Hva lærer så apostlene om dette?

Hør hva Paulus skriver til forsamlingen i Rom: "Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!" (Rom 12,17-21)
Apostlenes lære harmoniserer med Jesu undervisning. Både apostelen Paulus, som jeg har vist i verset ovenfor, og apostelen Peter lærte ikke-vold. Hos Peter heter det: "Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse." (1.Pet 3,9) Likeledes, i 2.Kor 10,3-4 underviser apostelen Paulus oss om at våre våpen ikke "er fra mennesker, men har sin kraft fra Gud..."

Av denne grunn kan jeg ikke se at kristne kan bære våpen, selv om de skal brukes i selvforsvar, ei heller vil det være mulig å delta i en nasjons væpnede styrker.

Apostelen Peter bruker Kristus selv som eksempel, som led tålmodig hån, spott og dårlig behandling fra sine fiender, ja som ba for dem på korset til sin Far, om at Han måtte tilgi dem, for de visste ikke hva de gjorde.

"For det er godt om noen finner seg i uforskyldte lidelser, fordi han har Gud for øye. Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,19-23)

Jesus er den eneste som kan bringe fred. ”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet.” (Ef 2,14a) Vårt kall har apostelen Paulus beskrevet for oss i 2.Kor 5,18: ”Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte verden med seg selv, og gav oss forsoningens tjeneste.”

Det finnes ikke noe sterke vitnesbyrd om forsoningens forvandlende kraft enn å se mennesker som tidligere hatet hverandre, finne fred med Gud gjennom Jesus Kristus. Vi ser det i dag gjennom palestina-arabere og jøder som finner Jesus som sin frelser, vi ser det i katolikker og protestanter som finner Jesus i Nord-Irland – bare for å nevne to eksempler.

Bildet er hentet fra Bruderhof fellesskapet der ung og gammel lever side om side, i fred og forsoning, gjort mulig gjennom Kristus.

Franske anabaptister


Vi er i ferd med å knytte kontakt med enda en anabaptistisk gruppe, denne gangen i Frankrike. Denne gruppen startet med at noen få familier begynte å komme sammen, og de er i dag en liten gruppe mennesker i alderen 8 til 80 år. De driver med aktivt evangeliseringsarbeid, blant annet med å selge kristen litteratur, noe bildet viser. De henvender seg både til ikke-kristne og de som bekjenner troen på Jesus, med dette litteraturprosjektet, blant annet for å hjelpe de sistnevnte til å bli mer grunnfestet i troen. Fellesskapet driver også en liten bokhandel i den nærmeste byen til landsbyen Marcon, 250 kilometer sørøst for Paris. Denne bokhandelen har de drevet i fire år, og bruker blant annet utstillingsvinduene til å presentere bibelvers for de forbipasserende. Disse anabaptistiske vennene lever i eiendomsfellesskap, og under enkle forhold i tilknytning til et gårdsbruk. Her dyrker de stort sett det de trenger, og holder også noen husdyr. Jeg synes det er spesielt oppmuntrende at noe slikt skjer i Frankrike. I 2002 var jeg i Lille i Frankrike, sammen med en gruppe kristne venner. Vi var på vei tvers gjennom Europa med buss, for å nå et område som ligger helt på sørspissen av Spania, hvor vi skulle ha utadrettede møter for å hjelpe noen små menigheter der nede med evangelisering. Utenfor byen Lille bodde vi i et middelalderslott, som er omgjort til et bønnesenter. Der fikk jeg innblikk i noe av den nøden som finnes i Frankrike. Så få bekjennende kristne. Mange landsbyer uten en eneste evangelisk kirke. Derfor er det ekstra flott å få kontakt med denne anabaptistiske gruppen, som har et slikt brennende hjerte for å nå sitt land med evangeliet. Husk på dem i bønn!

lørdag, september 15, 2007

Krig, antimilitarisme og Guds rike, del 3


Det finnes et særdeles viktig skriftsted i Johannesevangeliet som på en tydelig måte forklarer forskjellen mellom Guds rike og denne verden. Rett etter at Jesus ble arrestert, spør Pilatus ham: ”Er du jødenes konge?” (Joh 18,33)

Hva trengs for å være konge? Logisk: Et kongerike. Pilatus på sin side ville med sitt spørsmål få klarhet i om Jesus så på seg selv som konge over det geografiske området som han som romersk prokurator eller landshøvding rådet over. Til dette svarer Jesus: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden.” Dette er også oversatt slik: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” (Joh 18,36)

Den definisjonen som Pilatus mest sansynlig står inne for med hensyn til hvordan man skal oppfatte et kongerike, er at man da beskriver dette som noe langs geografiske, etniske, nasjonalistiske og ideologiske linjer. Men ikke slik med Jesus. Jesu kongerike er radikalt annerledes enn noe annet kongerike, styre eller politisk ideologi i denne verden. Dette er en svært viktig avklaring i en tid som vår, hvor det snakkes mye om kampen mellom det gode og det onde, i politisk-religiøse termer. Vi må vokte oss vel så Guds rike ikke blir det samme som norske eller amerikanske verdier, bare for å bruke dette som eksempler. Jeg synes det også er vanskelig å snakke om nasjonale kirker, selv om jeg forstår noe av tankegangen bak det hele. Man skal være en kirke for den og den nasjonen, men det er ikke slik at kirken skal representere denne nasjonens verdier. Det er også flott å få bo i det landet hvor man er født, og det er noe godt ved det at man setter pris på , og er glad i sitt land. Gud har tross alt satt oss der hvor vi bor, og vi har alle røtter, og vet hvor viktig det er å høre hjemme et sted. Men verken Guds rike eller kirken skal være av denne verden, selv om begge deler absolutt skal være synlig i denne verden. Enkelte menigheter har det norske flagget, og enkelte også det israelske flagget i sine menighetslokaler. Om man skal ha slike flagg, synes jeg man skal ha flaggene til alle som går i denne menigheten, slik at de kan føle seg hjemme der.

Guds rike står i skarp kontrast til denne verdens verdier. Vi ser dette tydelig når mor til Sebedeus-sønnene kommer til Jesus med sine sønner, fordi hun ønsker at de skal ha en fremskutt posisjon i Jesu fremtidige rike. Reaksjonene uteble ikke hos resten av disippelflokken. De ble sinte på de to brødrene. Da sier Jesus: ”Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og at stormennene styrer dem med hard hånd. MEN SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.” (Matt 20,25-28)

Guds rike er altså noe som ofte står i direkte motsetning til denne verdens riker. Guds rike styres annerledes. Det har Jesus som konge. Og det styres ved å tjene, ved å legge ned sine liv, ved å dø bort fra seg selv. Hva så med de riker som finnes i denne verden, og hvordan skal vi forholde oss til måten de styres på? Jeg håper å kunne gi mitt svar på dette i løpet av denne artikkelserien, og la oss starte med Rom 13, 1-4:

”Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos dem som gjør det gode, men hos dem som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.”

Det vi nå har lest betyr ikke at verdens myndigheter er skapt av Gud, eller at myndighetene alltid bruker deres Gudgitte autoritet slik Guds intensjon er. Var det slik at myndighetene er skapt av Gud, da ville jo både Hitler og Stalin ha utført Guds vilje. Det apostelen Paulus sier er at Gud har innsatt og gir direktiver til myndigheter, at Han har satt dem til å fungere, fortalt dem hvor de hører hjemme.

Konkret innebærer dette at vi lyder landets over, ved at vi foreksempel betaler skatt. ”Si oss da hva du mener: Er du tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? … Vis meg mynten som skatten betales med. De rakte ham en denar, og han spurte: Hvem har bildet og navnet sitt her? Keiseren, svarte de. Da sa han til dem: Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.” (Matt 22,15-22) Vi ser også at Jesus selv betalte tempelskatten, jfr Matt 17,24-27. Apostelen Peter er også tydelig når han skriver hva dette innebærer: ”Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære.” (1.Pet 2,17) Dette handler altså om å vise respekt for de myndighetene som finnes. Derfor oppfordres vi da også til å be for dem: ”Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.” (1.Tim 2,1-4)

Men det kommer øyeblikk i en kristens liv hvor en må lyde Gud mer enn mennesker.

En kristen kan for eksempel ikke avlegge ed. ”Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: Du skal ikke sverge falskt og Du skal holde det du har lovet Herren med ed. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være et ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.” (Matt 5,33-37)

Det var blant annet edsavleggelsen som skapte store problemer for våre anabaptistiske venner på 1500-1600 tallet. På bakgrunn av disse ordene til Jesus nektet de nemlig å avlegge ed. Og ble fengslet, noen ble også drept for dette.

De første kristne kunne heller ikke ta del i keiserdyrkelsen. De æret keiseren, slik apostelen Peter skriver om, i den forstand at de betalte skatt, ba for ham og viste ham respekt. Men de tilbad ham ikke. Og dette skaffet dem mange problemer, noen måtte bøte med sine liv, på grunn av dette. De var heller ikke redde for å kynne Jesu navn, selv om det også fikk store konsekvenser. Det ser vi allerede i begynnelsen av Apostlenes gjerninger. Konsekvensen var at de ble kastet i fengsel.

For en kristen gjelder dette først og fremst: ”En skal lyde Gud mer enn mennesker.” (Apgj 5,29) Tenk hvilke konsekvenser dette fikk for de kristne i den første tiden, under forfølgelsene av de kristne i det tidligere Sovjetunionen, og tenk hva som skjer med kristne i Nord-Korea, Kina, Vietnam og mange muslimske land, hvor de lever etter samme prinsipp. Det er altså en høyere makt enn et lands myndigheter, og vi lever for Guds rike først og fremst, og etter Guds rikes prinsipper. Da må vi tåle fengsel, tortur, trakassering, ja noen vil også måtte lide martyrdøden for sin tro og overbevisning.
Maleriet er av Julius Cæsar.
(fortsettes)