Spor etter Gud i egen livshistorie, del 17

Grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, Mor Basilea Schlink (bildet), ble en tidlig påvirkningskilde i mitt liv. Jeg begynte å lese hennes bøker på 1970-tallet. I de senere år har jeg 'gjennoppdaget' henne og det budskapet hun formidler. Når jeg ser tilbake på disse årene ser jeg hvor grunnleggende denne gode påvirkningen har vært. For det har dreid seg om en sterk fokusering på Jesus, Hans frelsesverk, Hans lidelsesvei og ikke minst dette: den første kjærligheten til Jesus. De bøkene som kanskje har hjulpet meg mest har vært hennes to selvbiografiske bøker. En blir slått av hennes ærlighet og sårbarhet, hennes vilje til å gå Jesu lidelsesvei.

Ved ulike faser i livet er det mor Basileas bøker jeg har funnet frem igjen, og fått trøst, og blitt utfordret til en mer helhjertet kjærlighet til Jesus. Jeg har oppdaget hvor kaldt mitt hjerte har vært, hvor liten kjærlighet jeg har hatt til Ham som har elsket meg så høyt at Han gav sitt liv for meg. Gjennom den lidelsesvei mor Basilea selv gikk, har jeg lært å stole på Herren også i de periodene hvor jeg har slitt med kronisk sykdom, og forsøkt å forstå bedre hva det vil si å overgi hele sitt liv i Herrens hender. Andaktsboken hennes: 'Jeg er i Herrens hender', har da også betydd uendelig mye for meg. En periode hadde jeg god kontakt med en av Mariasøstrene, søster Phanuela, som ledet det nordiske arbeidet. Gjennom hengivenhet til Jesus gjorde et uendelig inntrykk på meg.

Ved to anldninger har jeg hatt privilegiet av å besøke Kanaan i Darmstadt. Første gangen på Interrailtur i min ungdom, og nå for noen få år siden. Å komme dit første gang var en opplevelse. Å se med egne øyne dette Guds under som dette stedet vitterlig er, hvordan det er bygget i tro. Å komme tilbake var på en måte som å komme hjem. Gjennom årenes løp hadde Mariasøstrenes budskap blitt modnet i mitt liv. Ved gjensynet av Kanaan kjente jeg på en djup takknemlighet for hva mødrene for Mariasøstrene, mor Basilea og mor Martyria, hadde betydd for meg - og møtet med søstrene, som stråler av Jesu kjærlighet. De dagene jeg tilbrakte på Kanaan, ikke minst i Jesu lidelseshage, var som en åndelig oase for meg. Jeg var også så heldig at jeg fikk komme inn i den delen av Kanaan som er forbeholdt søstrene, og fikk se hagen med gravene til de to grunnleggerne. Der kom takknemlighetens tårer.

Gjennom årenes løp har jeg holdt kontakt med flere av de norske Mariasøstrene, og jeg gleder meg storlig over at noen av de nå vender tilbake til Nordens lille Kanaan i Arneberg. Det skal bli så godt å få dem tilbake på norsk jord, for de trengs, med sitt profetiske budskap.

Som mor Basilea skriver:

'Aldri noen gang har vel dette ene vært så viktig for oss som i dag: den 'første' kjærligheten til Jesus. Bare når vi har den, vil vi være sterke nok til å gå igjennom de tunge tider vi nå går i møte'.