torsdag, september 13, 2012

Hvor jeg hører hjemme i det kirkelige landskapet

Jeg får av og til spørsmål om hvor jeg hører hjemme i det kirkelige landskapet. Enkelte undres over at jeg som ordinert baptistpastor omgir meg med ørkenfedre og henter inspirasjon fra Østkirken. Jeg forstår det. For meg har dette vært en del av min åndelige reise siden 1988. Så det er egentlig ikke noe nytt. Jeg kjenner meg dratt mot det kontemplative bønnelivet, samtidig som jeg ønsker å stå midt i det pulserende hverdagslivet til folk flest. Derfor har den såkalte nymonastiske bevegelsen blitt en landingsplass for meg. Den tar vare på den gamle, overleverte troen, samtidig som den er opptatt av en radikal etterfølgelse av Jesus her i tiden. Av hvordan denne troen kan leves ut, inkarnert eller kroppsliggjort. Den nymonastiske bevegelsen er opptatt av, ikke bare å snakke om Bergprekenen, men finne veier å leve den ut på. Den er opptatt både av bønn og av sosial rettferd for verdens fattige, og for de marginaliserte gruppene i samfunnet. Den er også opptatt av å bygge broer mellom kristne, av forsoning og aktivt fredsarbeid. Den søker stillheten, er opptatt av en aktiv bibellesning, men ønsker å leve dette ut i kommuniteter hvor man ikke fokuserer så mye på det individualistiske, men det kollektive livet i en menighet. Den feirer nattverden, men bryr seg også om å skaffe brød til de sultne.

Den lutherske teologen og martyren, Dietrich Bonhoeffer, har betydd mye for meg i denne sammenhengen. Han kom med en uttalelse en gang, som har vist seg å være profetisk, slik jeg ser det:

"Gjenopprettelsen av menigheten vil helt sikkert komme fra en ny form for klosterliv, men dette vil ikke ha noe til felles med det gamle. Det vil baseres på et liv som springer ut av kompromissløs troskap mot Bergprekenen, i en etterligning av Kristus. Jeg tror at tiden er kommet da vi må samle mennesker om dette."

Både i USA, Canada og Europa vokser det i dag frem nymonastiske grupper, eller kommuniteter. De slår seg gjerne ned i bysentrum blant de fattige, for å leve ut kristenlivet i praksis blant dem. De kommer sammen for tidebønner, for å søke stillhet og kontemplasjon, men også aksjon! De arbeider og ber, ber og arbeider.

Denne spiritualiteten er det som fengsler meg, og som jeg identifiserer meg med. De som danner disse kommunitetene kommer gjerne fra ulik kirkebakgrunn, og beholder sin identitet i den kirkefamilien de tilhører, men de søker fellesskap med andre og ber om at Jesu bønn en dag skal oppfylles: at de alle må være ett.

For egen del drømmer jeg om at en kommunitet skal vokse frem rundt Kristi himmelfartskapellet. Som et supplement til det lokale menighetsliv i vårt område. Allerede har noen av oss som står bak dette bønneinitiativet god kontakt med nymonastiske grupper verden over.

1 kommentar:

Jan Ove sa...

Ja dette høres godt og fint ut. Men noe som opptar og uroer meg i mitt kristenliv er at folk går fortapt rundt oss. Jesus sa bl.a. i Misjonsbefalingen (Matt. 28) "gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler" og "lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere". Jeg undrer meg på hvor balansen mellom tilbedelse og lydighet er? Eller er kanskje lydighet den høyeste form for tilbedelse her på jorden?