tirsdag, mai 02, 2017

Når kristne sprer rykter, mistanker og løgner

Jeg burde jo ha forstått det! Å publisere et bilde av paven er å be om juling. Da kommer reaksjonene hos enkelte. Og det er ikke måte på. Man klarer ikke å se at bildet av paven ble brukt i illustrasjonsøyemed for å belyse noe dagsaktuelt. Noen leste nok ikke artikkelen engang. De ble bare så opprørte over at jeg hadde publisert et bilde av paven.

For de mener seg å vite mye om meg som jeg ikke visste selv en gang. En forkynner mener seg å vite at "det katolske preger alt du skriver". Da tenker jeg at han leser bloggen min veldig dårlig.

På en Facebook-side i dag gjentas løgnene fra fjoråret om at jeg holder på med yoga! Det har jeg aldri gjort og kommer aldri til å gjøre. Samme person er forferdet over at jeg holder på med tidebønner? Det gjør jeg, men når ble det galt å be Salmenes bok? Er han like forferdet over at jødene som ber sine tidebønner, en praksis som både Jesus og apostlene fulgte? Vi leser blant annet om Peter og Johannes som gikk til Templet til "ettermiddagsbønnen ved den niende time", altså cirka klokken 15.00. Hva tror du de gjorde der på denne tiden av døgnet? Ba tidebønner! Den samme personen som mener seg å vite at jeg driver med yoga sier også at jeg er "en ulv i hvite fåreklær" og har "djevelen til far". Intet mindre.

For en tid tilbake opplevde jeg at jeg var uønsket både som taler og deltager på et arrangement for pinsevenner. Jeg hadde foreslått et spesielt opplegg for et møte. Ideen var visstnok interessant, men de ville ikke ha med en baptist, og i hvert fall ikke en baptist som meg. Med katoliserende tendenser. Jeg får av og til høre at jeg er "på vei til Rom". Det er ukjent for meg.

Når Ulf Ekman konverterte ble det av flere spådd at det ville komme et ras av frikirkemedlemmer som fulgte i hans fotspor. Så langt har det ikke skjedd noe som helst. Jeg kjenner ikke til noen massekonvertering fordi Ulf Ekman ble katolikk.

Hvorfor ikke snakke sant om hverandre? Hvorfor spre mistanker og høre på rykter?

I alle år har jeg vært opptatt av felleskristent arbeide. Jeg er et barn av Jesusvekkelsen, og senere berørt av den karismatiske vekkelsen. Da så vi hvordan Guds Ånd falt i alle sammenhenger, og vi opplevde en enhet oss imellom som var en gave fra Gud. Derfor taler jeg i alle sammenhenger hvor jeg blir spurt. Jeg er trygg på mitt teologiske ståsted, og er man det trenger man ikke være redd for å møte andre.

Noen krever av meg at jeg må si hva jeg mener om paven. Hvorfor det egentlig? Jeg har ikke noe med paven å gjøre. Ingen av mine katolske venner - og jeg har noen (akkurat som jeg har ortodokse venner, koptiske venner, er venn med pinsevenner, baptister, frie venner, metodister, soldater i Frelsesarmeen, Misjonsforbundere, lutheranere av ymse slag, etc) - spør meg om hva jeg mener om paven. De er i det hele tatt lite opptatt av kirkepolitiske spørsmål, men vi snakker mye om Jesus!

Men jeg forstår jo selvsagt godt hvorfor de spør meg om hva jeg mener om paven. Det er for å kunne plassere meg og kanskje også parkere meg. Men når noen krever et svar vegrer jeg meg for å tilfredsstille dem.

Jeg må innrømme at jeg blir litt skremt av holdningene hos enkelte. Er alt rett med oss personlig, og de sammenhengene vi står i? Kanskje vi burde feie for egen dør først?

Jeg har sagt det før: jeg har lært mye av katolske brødre og søstre, som jeg har gjort det av brødre og søstre innen pinsebevegelsen, av misjonsforbundere, lutheranere, baptister, etc. Det vil jeg fortsatt gjøre, og jeg er glad for at jeg blir invitert i så mange sammenhenger. Jeg er visst ikke så spedalsk og farlig som enkelte vil ha folk til å tro. Men det gjør inntrykk på meg at enkelte forkynnere velger å spre usannheter om meg. Dessverre kan jeg ikke få gjort noe med det.

Jeg er bare meg, og vil gjerne få være det.

Ingen kommentarer: