fredag, desember 15, 2017

Den nye nådelæren og 'nikolaittenes gjerninger' del 1

Først fortalte de oss at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Så kunne de fortelle oss at 'Gud er bare god', og at Guds vrede ikke gjelder lenger. I følge dem har Gud egentlig aldri vært vred. Så kunne de fortelle oss at Bibelen ikke er Guds ord, og at Det gamle testamente inneholder en mengde misforståelser og vrangforestillinger om Gud. Så fortsatte de med å si at helvete ikke eksisterer og at fortapelsen kun handler om å vende seg bort fra Gud, og gjelder dennesidig. Etter døden skal det i følge disse lærerne være mulig å gå over fra fortapelsen, til himmelen. Om man vil. For 'Gud er jo bare god."

I dag går en av disse representantene for 'den nye reformasjonen' og 'nådelæren' enda lenger og skriver at synd bare er en misforståelse: 'Denne misforståelsen med at synden er menneskets største problem oppstod i Edens hage.' Syndefallet - denne nådelæreren skriver: 'som vi feilaktig kaller syndefallet' handler visstnok bare om en 'endring i menneskets sinn' hvor mennesket trodde 'løgnen om at Gud ikke hadde et rent relasjonsbasert forhold til dem, men at den var prestasjonsbasert'. I følge den samme 'nådelæreren' var 'fallet aller først en endring i sinnet, og den syndige handlingen ble en sekundær konsekvens av denne endringen.' Han går videre til å si: 'Jesus kom av den grunn ikke primært for å betale prisen for konsekvensen av fallet, våre syndige handlinger, men Jesus kom for å fjerne det som hadde forårsaket problemet.' Og hva var det? Ikke synden, i følge denne 'nådelæreren', men misoppfatningen at Gud ikke hadde et relasjonsbasert forhold til menneskene!

Så var vel det også en misforståelse at Jesus svettet blod i angst i Getsemane og led døden på korset? I følge denne 'nådelæreren' handlet jo bare syndefallet om at mennesket trodde en løgn om Gud. 

Dette er ikke noe annet enn hån mot Jesu lidelse og død.

Denne og enkelte andre 'nådelærere' påberoper seg nye åpenbaringer, et nytt lys over Skriften, og at de representerer en ny reformasjon som i følge dem selv nå spres over hele jorden. Vi som lever nå, har visstnok et større lys og en større innsikt enn kristne som levde før oss. Men den kristne tro er ikke en form for en åndelig darwinisme. Den kristne tro er en tro overlevert fra Jesus og apostlene, og er fastsatt en gang for alle.

Guds ord oppfordrer oss til å "stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt (overlevert) til de hellige." (Jud v.3)

Men denne vranglæren som disse 'nådelærerne' forfekter er slett ikke noe nytt i kirkens historie. Vi kjenner den igjen i 'nikolaittens' lære som både menigeheten i Efesos og Pergamum var influert av. Om menigheten i Efesos heter det:

"Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater." (Åp 2,6)

I neste artikkel skal vi se nærmere om hva disse 'nikolaittenes gjerninger' handlet om. Men vi merker oss allerede nå dette: Det finnes noe Jesus HATER. Tenk det.

(fortsettes)

Guds tid

"Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Mennesker har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling. 

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid. 

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

torsdag, desember 14, 2017

Største trussel mot Kristi himmelfartskapellet noensinne

Nå trenger Kristi himmelfartskapellet på Eina all den forbønsstøtten vi kan få. Selve livsgrunnlaget vårt - stillheten - trues av en stor utvidelse av et pukkverk like i nærheten. Hver virkedag vil det dundre seks lastebiler i timen like nedenfor oss. Det er 50 biler om dagen. I tillegg kommer støyen fra pukkverket.

Det lille lokalsamfunnet Eina er i opprør. De vil ikke ha denne virksomheten. Ikke vil det generere nye arbeidsplasser heller. Det blir kun 1,5 årsverk av dette, og firmaet som skal drive det skatter ikke engang til Vestre Toten kommune. Det er satt i gang en underskriftskampanje lokalt og høringsfristen er satt til 15. januar. Sier politikerne ja til dette ødelegges kapellvirksomhetn og Eina som et lite lokalsamfunn. Veiene er heller ikke dimensjonert for en slik trafikk og støyen vil bli grusom å leve med for de som bor langs veien.

Kan dere være med å be?

Dette må ikke skje.

Foto: Stein Gudvangen.

Bønner i advent, del 2

Snart er det søndag! Vi skal feire 3. søndag i advent og vi går inn i denne helgen med en bønn av Anne Kristin Aasmundtveit ledsaget av et vakkert fotografi av Frank Riktor.
La oss leve i forventningens tid frem mot Kristi fødselsfest.

Korset, synden og syndenes forlatelse

Dette bildet betyr mye for meg. Det forteller meg hvor sentralt korset må være i en kristens liv. Til menighetene i Galatia-området skriver apostelen Paulus: 'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14). Korset har betydning både vertikalt og horisontalt. Det handler både om Kristus og om meg.

Ved korset vil jeg alltid knele.

I ærbødighet.

For det finnes ikke noe alternativ til Kristi kors. Ikke hva vår frelse angår. Det var på korset frelsen ble tilveiebrakt.

Ved korset bekjenner jeg også mine synder.

Ikke andres, men mine. De er mange, de kan telles, de er konkrete. Knelende ved korset har man ingen unnskyldninger. Bare erkjennelser. Knelende ved korset forstår man litt mer av hva frelsen kostet. For Jesus. Ved siden av korset står to vitner. Forløperen - døperen Johannes. Og på venstre side, Hans mor. Maria, hun som bar Gud under kjolelivet. Hans mor var en av de som sto aller nærmest korset når Jesus sa: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd.' Tenk hva hun gikk gjennom. Profeten og bederen Simeon profeterte over Maria:

'... men også din egen sjel skal et sverd gjennombore...' (Luk 2,35)

onsdag, desember 13, 2017

80 piskeslag for å ha tatt del i nattverden

Når disse linjene skrives ved 12.00-tiden onsdag 13. desember 2017 - er det klart at fire iranske kristne konvertitter stilles for ulike domstoler i Iran i dag. De forsøker å få omgjort dommer på opptil 10 års fengsel ene og alene på grunn av deres kristne tro.

To av dem - blant annet Yousef Nardarkhani (bildet) er dømt til eksil til avsidesliggende områder av Iran, langt borte fra deres familier. Tre av de fire mennene er også dømt til 80 piskeslag fordi de har tatt nattverd i den tiden de har sittet fengslet. Selv det er en forbrytelse i Iran. Noe å tenke på neste gang du tar del i Herrens måltid trygt i din lokale menighet!

De fire mennene er ved siden av Nardarkhani, Mommadreza Omidi, Yasser Mossayebzadeh og Saheb Fadaie. Myndighetene anklager dem for å være medlemmer av husmenigheter og for å drive med 'sionist-kristendom'.

Nardarkhani, som har vært fengslet tidligere, er forvist til Nik Shahr og Mohammadreza til Borazjan.

La oss huske dem i våre forbønner.

Vær stille

"Gud har mye å si til oss, men han kan ha problemer med å bli hørt i alt det bråket vi lager i oss og rundt oss. Å lytte er bare mulig for den som er taus. Bare i tausheten kan vi komme ordentlig til oss selv.

Når du vender deg bort fra indre og ytre prat og går inn i sentrum av deg selv, da oppstår det en indre enhet og helhet i deg.

I vår ordrike og pratesyke tid er det viktig at du om og om igjen lytter til den indre oppfordringen: 'Vær stille! Kast ikke bort kreftene dine på tomme ord og en overflod av unødvendige tanker!'

Du skal ikke legge alt for stor vekt på det som blir sagt og tenkt. Du skal la ordene og tankene ligge og i stedet være i din egen kjerne, eller stadig vende tilbake dit. Der, i ditt eget djup, skal du lytte til budskapet fra en høyere og mer interessant verden.

Elisabeth av Treenigheten (1880-1906) har skrevet en av de vakreste bønnene i den kristne fromhetstradisjonen. Her sier hun:

'Evige Gud, min Guds Ord, jeg vil bruke mitt liv til å lytte til deg. jeg vil bli lutter øre for deg, slik at jeg lærer alt av deg.'

Hvis du lytter til Ordet, til Jesus, lærer han deg alt. Du får lære Faderen å kjenne, for Ordet uttrykker Faderens vesen. Du får lære Den Hellige Ånd å kjenne, det er jo han som åpner din sjel for å ta imot Ordet. Jesus fører deg inn i Treenighetens indre liv og lar deg finne et hjem der."

- Wilfrid Stinissen i boken "I Guds tid", Verbum 1994, side 363.

tirsdag, desember 12, 2017

Her ble deres trosfeller mishandlet og drept - nå er det deres bolig

En sveitsisk festning hvor mennoniter i Emmental-regionen satt fengslet fra 1600-tallet og opp til begynnelsen av 1800-tallet er blitt hjemmet til en tidligere pastor for mennonite-forsamlingen i Langnau.

Martin Hunziker og kona Eveline, lever nå i det som var det tidligere kornlageret til slottet Trachselwald. Inngangsdøra til hjemmet deres vender ut mot slottets gårdsrom.

Det sies at den lokale predikanten, Hans Haslebacher, ble holdt fanget et en celle i tårnet som vi ser på dette bildet. Herfra ble han ført til Bern hvor han ble halshugget 20.oktober 1571. En av lederne for bondeopprøret, Niklaus Leuenberger, ble holdt fanget i dette tårnet i 1653 før han ble overført til et fengsel i Bern. Slottets kornlager ble bygget 30 år senere.

Mennonitisches Lexikon nevner forkynneren Hans Bürby, en mennonite-predikant fra Giebel området som ble tatt til fange i juli 1708 etter at han og familien var blitt forrådt. Han ble tatt fra kone og 12 barn og ført til slottet Trachenwald. Hans forbrytelse? Han hadde et annet dåpssyn enn det gjeldende. Her ble han syk, men plassert i en isolat-celle i 17 uker i tårnets kjeller.

"Det er vår djupe overbevisning at det er Gud som førte oss hit," forteller Martin Hunziker til Mennonite World Review. "Vi tror det er tid for en ny æra som skal ha sin begynnelse her og for at dette stedet skal bli et sted som fremmer liv."

Han legger til:

"Alle bønnene som er blitt bedt av anabaptister som ble holdt fanget her er bønner Gud har hørt. Vi ber om at et paradigmeskifte må finne sted, og at dette terrorens, voldens undertrykkelsens sted må bli en kilde hvor levende vann kan flyte frem."

Hunziker ledet mennonite-forsamlingen i Langnau i åtte år frem til 2013. Nå kjører han buss for et reiseselskap.

Ekteparet har ikke noe problemer med å bo i slottet selv om en del turister som kommer på besøk spør om de ikke er redd for spøkelser!

"Vi takker Gud hver eneste dag for at vi har muligheten til å bo og leve her. Omgivelsene her er veldig vakre, og det betyr så mye for oss å kunne leve på et slikt helt spesielt sted."

Lokalt byråkrati trenerer

I mange ti-år har turister med mennonite-bakgrunn fra hele verden besøkt dette tårnet for å se stedet hvor deres forgjengere ble pint og plaget. Døperbevegelsen ble jo sett på som en vranglærende gruppe. Stedet var en tid lagt ut for salg, men salget ble stanset av lokale myndigheter da en internasjonal gruppe hadde skaffet tilveie midler for å kjøpe det og omgjøre det til et anabaptistisk museum. Så fremdeles behandles etterkommerne av de forfulgte anabaptistene dårlig av de lokale myndighetene. Deler av slottet er leid ut til et lokalt anabaptistisk museum, mens resten leies ut til andre formål. Nå skylder plutselig myndighetene på at fengselscellene er i dårlig stand, mens de som er interessert i å etablere et museum her mener de er helt i orden.

Forhandlingene med myndighetene pågår fremdeles.


Eveline og Martin Hunziker.

Hvorfor er vi så redd for svakheten?

Omtrent på denne tida i 2013 skrev jeg en serie med artikler som handlet om det enkelte - meg selv inkludert - har introdusert som 'svakhetens teologi'. Lite ante jeg at disse artiklene skulle skape så mye sinne som de gjorde, og da særlig hos noen tilårskomne menn. Jeg fikk ingen reaksjoner fra kvinner. Bare menn.

Disse menn ble opprørte over at jeg snakket om 'svakhetens teologi', enda Det nye testamente fremhever svakheten som noe positivt og nettopp det faktum at 'kraften fullendes i svakhet'. (2.Kor 12,9).

En av reaksjonene som kom var at jeg omtalte Guds svakhet. Men apostelen Paulus skriver da så klart at det ikke er mulig å misforstå: "Han ble korsfestet i svakhet ..." (2.Kor 13,4)

Jeg har tenkt mye på disse kraftige reaksjonene i ettertid, og jeg ble minnet om dette i går når jeg skrev om de mange kristne som er slitne av alle de høye bekjennelsene. Er det en sammenheng her? At enkelte skal fremstå så sterke fordi det er en forakt for svakhet i visse kristne sammenhenger? Er svakhet en trussel? Særlig for menn? Menn i en viss alder?

Jeg undres. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg undres.

Jeg ber om at vi alle må bli mer menneskelige og dermed mer tilgjengelige for andre. Særlig for de som ikke tror, og som blir skremt av vår 'vellykkethet'.

Billedtekst: En som våget å være svak, også kroppslig svak, var bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.

Bror!

Det finnes de som går rundt med et visitkort som forteller at de er 'apostel', eller 'profet', eller 'erkebiskop' eller 'biskop' eller noe annet.

Men det fineste man kan kalle noen er dette: bror. Eller: søster.

Tenk å få være en bror. Ikke noe mer. Bare det: en bror. En som ikke er over noen, og som ikke er noe mer enn et Guds barn. Noe mer og noe større enn å være et Guds barn er det ingen som kan være.

Joda, jeg anerkjenner at kirken har sine tjenestegaver, men uansett hva Gud har kalt en til så mener jeg at man ikke kan bli noe mer enn en bror eller en søster. Det er det flotteste av alt, spør du meg.

Og så er det så godt det Jesus sier slik det er gjengitt i Matt 12,50: "For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor."

Og så tenker jeg mye om dagen på det apostelen Paulus skrev til menigheten i Rom:

"Tenk ikke for store tanker om dere selv..." (Rom 12,3)

Den ortodokse munken på bildet er nettopp dette: en bror.

mandag, desember 11, 2017

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 3

Den mørke natten hadde ingen ende for Jelizaveta Jurjevna Skobtsova, hun som skulle bli Moder Maria. Ti år etter at datteren Nastia døde må fader Lev Gillet gi henne den forferdelige beskjeden om at hennes eldste datter, Gajana, var død. Hun døde av tyfus i Moskva (bildet) 23 år gammel.

"Jeg skal aldri glemme det smertefulle øyeblikket, da jeg meddelte henne at Gajana var død. Uten å si et eneste ord løp hun ut på gaten. Jeg var redd hun kom til å kaste seg i Seinen. Hun kom først tilbake på kvelden - fylt med en forunderlig fred," forteller Lev Gillet.

Gajana hadde vendt tilbake til Russland med hjelp av en venn av familien, Alekseij Tolstoj (1883-1945) en sovjetisk forfatter, i 1934. To år senere omkommer hun i en tyfus-epidemi som rammer Moskva og som kommunistene forsøker å skjule.

I Paris kunne moren bare overvære en minnegudstjeneste. Gajana ble begravet i Moskva. Mor overvar denne i konsentrert bønn, bøyd ned mot gulvet. De som var tilstede la merke til hennes spesielle åndelige grepenhet. Hun var fylt av ro.

Selv kunne hun fortelle:

"Det var helt svart. Det vare svarte natta. Det var absolutt åndelig ensomhet - alt omkring meg var mørke. Bare lengst borte i synsranden var det en lys prikk. Nå vet jeg hva døden er."

Men det var mer som var tungt:

Jelizaveta Jurjevna og Daniil Jermolajevitsj Skobtsov lærte å kjenne hverandre og ble viet etter å ha kjent hverandre en kort under den russiske borgerkrigen. De fikk ansvarsfulle administrative stillinger i den nyopprettede og kortvarige regjeringen for Kubanområdet. Jelizaveta var borgermesterens erstatter i byen Anapa.

Men nå - som emigranter - begynte forskjellene mellom de to å bli merkbare.  Det er trolig at Nastias død ble et vendepunkt i deres ekteskap. I 1927 blir de separert.

(fortsettes)

Sveitsiske myndigheter ber om tilgivelse

Kantonen Bern i Sveits motarbeidet og forfulgte anabaptister i århundrer. Nå - 500 år etter reformasjonen - har myndighetene i denne administrative enheten i Sveits endelig bedt om unnskyldning for forfølgelsene.

Unnskyldningen kan ikke endre fortiden, men kan ha betydning for fremtiden.

I en overraskende uttalelse fremmet myndighetene i Bern en bønn om tilgivelse for den forfølgelse som de utsatte døperbevegelsen for. Forfølgelsen var iscenesatt av både de statlige myndighetene og av den reformerte kirken i et nært samarbeide. Anmodningen om å tilgi var forfattet av myndighetene i Bern og direktøren for Den reformerte kirke, Christoph Neuhaus, og ble overrakt ved en høytidelig tilstelning i Byhallen i Bern 11. november. Bak tilstelningen sto både Mennonitekirken i Bern og Den reformerte kirke i Bern.

Mange av medlemmene i Mennonitekirken i Bern var tilstede. Konferenz der Mennoniten der Schweiz, som er øverste organ for mennonitene i Sveits, har ennå ikke tatt stilling til hva som skal gjøres med anmodningen. Men det er mye som taler for at den blir positivt mottatt. Den må først behandles i de respektive organer, og man regner så med en uttalelse til våren.

Det har vært et kontinuerlig nærvær av anabaptister siden 1525. Fra første stund ble de forfulgt fra myndighetene i Bern. Myndighetene blandet seg inn i og kontrollerte gudstjenester og nattverdfeiring, dåp, begravelse husmøter. Anabaptistene ble utsatt for direkte forfølgelse, arrestasjoner og henrettelser. Enten ved kvelning, henging eller de ble brent på bålet eller druknet. Mange ble satt i fengsel fordi de ikke ville avtjene verneplikten og ble ilagt militærskatt.

Billedtekst: Det ble vist film på tilstelningen i Byhallen i Bern 11. november.Filmskaperen Peter von Gunten sees her sammen med Marlise Hubschmied fra Münster sogn og pastor Dorothea Loosli fra Mennonitekirken i Bern.  De samtaler om filmen til von Gunten. Foto: Mennonite World Review.

Slitne kristne

Jeg møter så mange slitne kristne. De forteller om en slitasje fra år med høye bekjennelser, krav som er lagt på dem gjennom forkynnelsen. De har kjent på et stort forventningspress. Og skuffelsene over ikke å nå opp til både de uttalte og de uutalte kravene. Jeg har sett så mange tårer dette året, og lyttet til mange såre historier.

En jeg møtte kjente kvalmen skylle igjennom ham når møtelederen innledet møtet med: 'Er dere glade? Vi er glade - ikke sant'. 'Da,' sa mannen: 'kjente jeg nederlagsfølelsen. Jeg kunne ikke oppdrive noen glede. Jeg var bare tom. Jeg klarte ikke lenger å leve opp til forventningen om at jeg skulle være glad, fokusert på seier, si de rette tingene. Jeg orket ikke mer. Hva skal jeg gjøre?'

Jeg har tenkt på mine egne prekener, særlig fra den første tiden som ivrig predikant. Jeg var umoden. Med liten kjennskap til livet. Hvor mye skyldfølelse har jeg vært med på å skape? Hvor mange nye byrder har jeg lagt på nakken til den som bar tunge byrder fra før av?

Måtte Herren tilgi meg. Jeg håper de som har hørt meg og som har fått problemer etterpå kan tilgi meg.

De siste årene har jeg brukt mye tid på å lytte. Høre andres troshistorier. La folk få snakke ferdig. I mange tilfeller har jeg ikke hatt noen svar å gi på noen av de spørsmålene jeg har fått. Men jeg har forsøkt å lytte. Jeg kunne sikkert bli enda flinkere.

Så har jeg forsøkt å gjøre noe med det. Få undervisningen jeg gir gjennom mine seminarer og prekener til å bli til praktisk hjelp ved å fortelle om alle de gangene jeg selv ikke har fått til ting, alle de gangene jeg selv har mislykkes. Jeg har fortalt om min egen svakhet, skrøpelighet, om mine egne tårer, om min egen sårbarhet.

De fleste som hører blir glade, men noen blir også sinte. De ønsker ikke å høre om svakhet, bare seier.

Det hele begynte med at Herren talte til meg mens jeg sto på prekestolen: 'Du må være mer ærlig, Bjørn Olav, med eget levd liv.'

Derfor snakker jeg i dag om et hverdagslig bønneliv som passer den enkeltes dagsrytme. Ikke om det som ikke fungerer. Ikke om alle de amerikanske metodene. Ikke om skippertakene. Alle de gangene vi kaster oss på noe nytt, og som bare fungerer en liten stund. Men om hverdagene. Om bønnen som Ånden skaper på innsiden vår og som driver oss til å be.

Mange forteller om at de får hjelp til å finne sin egen bønnerytme. At de nå kan be uten at de kjenner på den dårlige samvittigheten som har ført til så mye fordømmelse.

Dette vil jeg bruke resten av livet på!

søndag, desember 10, 2017

Kristen fange mishandlet i iransk fengsel

En kristen konvertitt, Ebrahim Firoozi (bildet), som sitter fengslet for sin tro, er nå anklaget for å ha deltatt i en masseprotest inne i et av de tøffeste og mest beryktede fengselene i Iran. Sammen med mange andre protesterte Firoozi mot overføringen av over 50 samvittighetsfanger til en spesiell sikkerhetsavdeling. Overføringen førte til at mange fanger begynte en sultestreik. Sammen med tre andre fanger ble Ebrahim Firoozi tatt med til fengselssykehuset hvor de ble banket opp og mishandlet av fengselsvaktene. Det er uvisst hvordan hans helsesituasjon er.

Det er Center for Human Rights in Iran som melder dette.

Opprøret fant sted i fengselet Rajaee Shahr i august i år, og de nye anklagene mot Firoozi ble rettet mot ham i oktober. Saken er først blitt kjent nå. Det sier noe om forholdene i dette beryktede fengselet. 

En slektning av en av fangene har fortalt at protesten fra fangene skal ha gått ut på at de ropte slagord. Det skal ikke ha vært et voldelig opprør.

La oss huske Ebrahim Firoozi og andre kristne som sitter fengslet i Iran.

Bønnen finner oss

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg en stor hvile og ro.                                                                 
"Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funnet noe annet enn bønn," skriver Willi Lambert i boken "Å be med livets pulsslag".

Han legger til: "Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som mennesket lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'."

lørdag, desember 09, 2017

Velkommen!

I morgen - søndag 10. desember - taler jeg i to baptistkirker. Først i Brumunddal baptistkirke kl.11.00 hvor tema for min preken er: Velsignelsen i ubesvarte bønner.
Kl.15.30 taler jeg i International Baptist Church hvor tema er: The shelter of God.
Den internasjonale baptistkirken har vært så heldige å få låne Bærum baptistkirke en tid fremover. De er på jakt etter et sted å kunne feire sine gudstjenester etter at deres eget menighetslokale ble ødelagt av brann for kort tid siden.
Takk til alle dere som ber for oss. Neste gudstjeneste hvor jeg skal preke er i Pinsekirken, Kolbotn søndag 7. januar 2018 kl.11.00
Er du i nærheten av noen av disse stedene hvor disse gudstjenestene holdes hadde det vært hyggelig å hilse på deg.

Politiet slår til mot baptister i Hvite-Russland - 13 år siden sist

De siste 13 årene har myndighetene i Hvite-Russland tillatt kristne i Lepel, i den nordøstlige delen av lande, å drive sin virksomhet gjennom sine kirker. Men i den siste tiden har politiet begynt å anholde menighetsmedlemmer igjen og domstolene har begynt å bøtelegge.

Baptister blir bøtelagt for å synge, dele ut kristen litteratur og for ikke å tilhøre en registrert menighet. Eieren av en kristen bokhandel forundres over trakasseringen som kristne nå utsettes for etter å ha opplevd ro og fred de siste 13 årene.

Det hele begynte i midten av oktober, ganske nøyaktig 13 år siden siste gangen politiet slo til mot stillferdige baptister i Lepel i Vitebsk regionen i Hvite-Russland. Siden da har politiet innbrakt baptister som har stått på gaten for å synge kristne sanger og dele ut kristen litteratur. De er så blitt bøtelagt. Disse baptistene har stilt seg opp på byens marked på lørdagene og sunget. Nå ser det ut til å være slutt. Ved siden av å bli bøtelagt er de også blitt truet med ytterligere forføyninger om de fortsetter med virksomheten.

Ved en av politiets aksjoner mot de fredelige baptistene ble Andreij Fokin slått i ansiktet av en politimann og pådro seg en skade. Han ble også påsatt håndjern og så stramt at hendene hans var helt numne lang tid etterpå. Han har innklaget dette som politivold til en dommer, men rettsmyndighetene har ikke gjort noe med saken.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i Hvite-Russland.

Himmelsk liv

"Himmelens lykksalighet består først og fremst av at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen, springer vi ut fra Faderen. Vi roper: 'Abba! Far' og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av usigelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd.

I himmelen er Gud sentrum i våre liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss selv, tingene, våre medmennesker og slektninger, og i beste fall også av den Gud som skjuler seg.Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert om. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen."

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 359.